Som et av verdens aller største heavy metal-band så trenger vel neppe Iron Maiden noen nærmere presentasjon. Min lidenskap for bandet startet når jeg oppdaget de med «Live After Death» i 1986 og ble gjenfødt som Maiden-fan. Så langt har de gitt ut seksten studio-album som jeg skal prøve å rangere fra minst fantastisk til best. Lettere sagt enn gjort når man anser diskografien som jevnt over veldig bra, og har et sterkt forhold til hver og en av de. De fem første plassene er spikret, men hvordan jeg rangerer de utover det varierer alt ettersom hvilke skiver jeg har kick på. Min rangering av diskografien vil naturlig nok bære preg av når jeg oppdaget de, og at jeg har fulgt de med samme dedikasjon hele veien.
Tekst: Jack Roger Olsen
16. Virtual XI (1998)
I motsetning til medgangs-supporterne så var jeg like dedikert fan under Blaze Bayley perioden, og like spent som alltid i forkant av ny skive. Og jeg husker godt når Håkon Grav kom innom meg på jobb med en promo-CD av «Virtual XI», og når Steve Harris og Dave Murray hadde signering på selveste release-dagen på Elm Street. «Virtual XI» er ikke like mørk som forgjengeren, og den er heller ikke like bra. Men selv om jeg alltid har digget den og (Maiden har jo som kjent ingen feilskjær i diskografien), så må det innrømmes at den har sine svakheter. Først og fremst at omtrent halvparten av låtene hemmes av unødvendige repetisjoner, som feks i «The Angel And The Gambler», «When Two Worlds Collide» og «Don’t Look To The Eyes Of A Stranger». I tillegg har Nicko McBrain aldri spilt så streit på ei Maiden skive før, og det er vel kun et fåtall tromme-brekk og tamme-rullinger på hele skiva. Men skiva har sine høydepunkter, først og fremst «The Clansman», som sammen med «Sign Of The Cross» fra «The X Factor» er to av bandets aller beste låter fra 90-tallet, men også låter som «Futureal» og «Lightning Strikes Twice». Blaze fungerer her også, selv om det i likhet med forgjengeren er litt varierende vokal-prestasjoner. Men selv om ei skive nødvendigvis må havne nederst på rangeringen, så er det allikevel ei skive jeg anser som undervurdert.
15. Fear Of The Dark (1992)
«Fear Of The Dark» er en litt mer variert skive enn de foregående, noe som også gjør at den fremstår litt mer ujevn i Maiden-sammenheng. Men jeg har et spesielt forhold til denne også, og det er vel i stor grad skiva som definerte meg som 18-åring i 1992. Skiva minner meg om når jeg fikk en kassett med fem låter av Rune Hammer, som han hadde fått på release-party i London, rett før jeg skulle være med en kompis og familien på påskeferie til Danmark. Det var vel «Be Quick Or Be Dead», «From Here To Eternity», «Afraid To Shoot Strangers», «Weekend Warrior» og «Fear Of The Dark» som var på denne, om jeg husker riktig. Disse ble spilt såpass mye at første gang jeg hørte skiva så hoppet jeg naturlig over de fem låtene jeg allerede kjente så godt. Jeg hadde såpass dilla på skiva at jeg den gang anså den som deres nest beste, mens den idag befinner seg i motsatt ende av skalaen. Men til tross for det synes jeg fortsatt skiva er veldig bra, mye takket være høydepunkter som «Be Quick Or Be Dead», «Afraid To Shoot Strangers», den oversette og undervurderte «Judas Be My Guide» og «Fear Of The Dark».
14. Dance Of Death (2003)
«Dance Of Death» fortsetter i samme spor som «Brave New World», men i motsetning til skivene som Martin Birch produserte, hvor hver og en av de har sitt helt eget lydbilde, så låter skivene med Kevin Shirley som produsent til sammenligning mer likt. Men forskjellen på denne og forgjengeren er at «Dance Of Death» er litt mørkere og mer stemningsfull. «Wildest Dreams» er en åpningslåt i litt samme stil som «The Wicker Man» fra «Brave New World», men ikke like sterke som nevnte låt, og høydepunktene på skiva er «Paschendale», som både er en av de aller beste låtene fra denne siden av årtusenskiftet, men som også føyer seg inn blant bandets beste låter noensinne, samt «Dance Of Death», «Rainmaker», «No More Lies» og den akustiske avslutningslåta «Journeyman». Mens låter som «Gates Of Tomorrow», «New Frontier», «Face In The Sand» og «Age Of Innocence» bidrar til å gjøre skiva litt ujevn i Maiden-sammenheng.
13. The Book Of Souls (2015)
«If Eternity Should Fail» innledes med en veldig stemningsfull intro, og var opprinnelig tiltenkt Bruce Dickinson’s neste solo-skive. Men Steve Harris overtalte ham heldigvis til å bruke den i Maiden, og det er sannsynligvis bandets beste åpningslåt siden «Sign Of The Cross». Tittellåta omhandler maya-kulturen, og det er et såpass kult tema at jeg på en måte skulle ønske de hadde gjort et konsept-album basert på det. Skiva har et knippe veldig sterke låter, som nevnte åpningslåt, «The Red And The Black», «The Book Of Souls», «Tears Of A Clown» og ikke minst «Empire Of The Clouds», som med sine 18 minutter er bandets lengste låt noensinne. Men den har også noen låter som ikke er mer enn ålreite eller som kunne vært mer gjennomarbeidet. Og det er også den skiva med mest resirkulering, som trekker ned helhetsinntrykket noe og gjør den litt ujevn i Maiden-sammenheng. Men det finnes vel ikke et eneste dobbelt-album som ikke hadde vært tjent med å kuttes ned til et enkelt-album. Og med tanke på at bandet dessverre nærmer seg slutten av karrieren, så velger jeg heller å se på det som valuta for penga. Og til tross for at «The Book Of Souls» er bandets lengste album på over halvannen time, så føles ikke skiva så lang som den faktisk er. (Intervju med Steve Harris om «The Book Of Souls»? Her!)
12. The Final Frontier (2010)
«Satellite 15… The Final Frontier» åpner skiva, som med fordel kunne vært delt opp i to separate spor. «Satellite 15…» fungerer forsåvidt bra som en intro, men kunne vært bedre utført. «The Final Frontier» er en noe utradisjonell åpningslåt til å være Maiden, i den forstand at det er en mer tradisjonell hard-rock låt. Når det er sagt er det bandets beste åpningslåt siden «The Wicker Man». Det er ei jevnt over veldig bra skive, men de har spart det beste til slutt, og «When The Wild Wind Blows» stikker seg ut som den definitive favoritten, og denne skivas episke Steve Harris komposisjon. «The Final Frontier» er den skiva med best produksjon av skivene etter årtusenskiftet, og som viser mest tegn til nytenkning i form av litt utradisjonelle solo-partier, samtidig som det er noen hint til gammel storhet i ei låt som «Isle Of Avalon», og det er tydelig at Adrian Smith er mer dominerende på «The Final Frontier» enn på de andre skivene etter han kom tilbake.
11. Iron Maiden (1980)
Etter utallige utskiftninger siden oppstarten første juledag i 1975 så var det besetningen med Paul DiAnno på vokal, Dave Murray og Dennis Stratton på gitar, Steve Harris på bass og Clive Burr på trommer som foreviget det selvtitulerte debut-albumet. Skiva er proppfull av klassikere, så det er nesten ingen vits i å trekker frem enkeltlåter, men «Phantom Of The Opera» har alltid vært en favoritt her. Og selv om jeg i utgangspunktet foretrekker låtene med den som opprinnelig sang på de, så er vel denne et unntak fra regelen, da den ultimate versjonen av denne låta finnes på «Live After Death». «Prowler» og «Remember Tomorrow» er andre låter som må nevnes, samt «Strange World» som er en litt glemt perle. Det er virkelig synd at Maiden ikke fikk huket tak i Martin Birch som produsent før. Bare tenk deg debuten med like fantastisk lyd som «Killers»! Da hadde den garantert havnet høyere på rangeringen min og, for det er nettopp lyden som trekker skiva litt ned, og som gjør at den havner lavere enn den kanskje hadde fortjent. Når det er sagt så har skiva sin sjarm som den er, og man er nå engang vant til den sånn den låter.
10. No Prayer For The Dying (1990)
«Nothing lasts forever but the certainty of change». Og etter å ha hatt en stabil besetning de siste syv årene og fire skivene, så forlot Adrian Smith bandet etter sabbat-året i 1989, og ble erstattet av tidligere White Spirit og Gillan gitarist Janick Gers, som like før hadde gjestet på ex-Marillion vokalist Fish’s solo-debut «Vigil In A Wilderness Of Mirrors», og ikke minst spilt på Bruce Dickinson’s solo-debut «Tattooed Millionaire». «No Prayer For The Dying» markerte ikke bare et medlemsskifte, men også en mer nedstrippet back-to-basics tilnærming. På en måte skulle man ønske at bandet hadde fortsatt i samme retning som på de par foregående skivene med Adrian Smith ombord. Men jeg tror nok han trengte en pause, og Maiden trengte nok å gjøre en litt mer uhøytidelig skive. Skiva er ikke like velprodusert som de foregående med Martin Birch, men den har allikevel et sound som kler skiva. Jeg synes skiva er jevnt over veldig bra, men uten de helt store toppene som de fleste andre skivene har. Men hvis jeg skal fremheve noen enkeltlåter så må «No Prayer For The Dying», «Public Enema Number One» og «Fates Warning» nevnes.
9. A Matter Of Life And Death (2006)
Maiden fortsatte å gå i en litt mørkere og mer stemningsfull retning på «A Matter Of Life And Death». De progressive influensene fikk mer utløp og låtene var generelt lengre. Helt greit for meg da jeg synes de lengre låtene stort sett er bedre enn de kortere på de nyere Maiden-skivene. «Different World» er ei typisk åpningslåt i samme tradisjon som på de par foregående skivene. Det er ei jevnt over veldig solid skive, men «Brighter Than A Thousand Suns», er sammen med «The Longest Day», «Out Of The Shadows», «The Reincarnation Of Benjamin Breeg» og «For The Greater Good Of God» blant mange høydepunkter her, selv om det helt klart er den Maiden-skiva jeg synes det er vanskeligst å velge en bestemt favorittlåt fra. Den første tre minuttene av «The Legacy» gir meg assosiasjoner til gammel Genesis ala «The Musical Box» pga stemninga. Og selv om det låter klassisk Maiden, så kan man få man litt assosiasjoner til Bruce Dickinson solo og, som feks i «Out Of The Shadows». «A Matter Of Life And Death» er, sammen med «Brave New World», den jevneste skiva etter årtusenskiftet. Bruce utropte Nicko McBrain til «man of the match», og det kan jeg forsåvidt være enig i, da han spiller veldig bra og gjør mye ut av seg her.
8. Brave New World (2000)
I 1999 annonserte Iron Maiden at Bruce Dickinson og Adrian Smith var tilbake, og selv om jeg fulgte bandet med like stor interesse under Blaze Bayley perioden, så er det ingen tvil om at det popularitetsmessig var redningen for bandet. Og selv om det lå i kortene at de ville få et oppsving igjen, så var det vel ingen som kunne forestille seg at de ikke bare ville gjenvinne statusen de hadde, men også oppleve sin andre gullalder. Kriteriet til Bruce var at de skulle spille inn i et skikkelig studio igjen, så Kevin Shirley ble hyret inn som ny produsent og har fortsatt å samarbeide med bandet siden. Shirley fikk bandet til å spille inn skivene mer live, og selv om man savner studio-perfeksjonen til Martin Birch så låter skivene med Shirley mer autentisk i forhold til hvordan bandet låter live, og han har i større grad klart å gjenskape live-soundet til bandet i studio. «The Wicker Man» åpner skiva, og man kan vel på en måte si at de tar opp tråden der de slapp når henholdsvis Adrian og Bruce sluttet, samtidig som det er en naturlig utvikling for bandet. «Brave New World» er klassisk Iron Maiden, og det var ei skive som fridde til fansen samtidig som de har klart kunststykket å verve stadig nye generasjoner med fans etter gjenforeningen. Det er ei jevnt over veldig bra skive, men favoritten er «Blood Brothers», som jeg anser som en av bandets beste låter noensinne, og som jeg også har et spesielt forhold til da vi brukte den som brudevals i bryllupet vårt året etter. I tillegg må den episke «The Nomad» nevnes.
7. The X Factor (1995)
Bruce Dickinson hadde behov for kreativ frihet og en time-out. Maiden hentet inn tidligere Wolfsbane-vokalist Blaze Bayley som erstatter. Jeg setter nok denne skiva høyere enn mange andre, både fordi jeg har sansen for Blaze og fordi jeg synes skiva er jevnt over veldig bra. Men det spiller nok også inn at jeg har spesielle minner tilknyttet denne perioden. Som feks at jeg og et par kompiser var på fan club convention i London en måned før skiva kom ut, hvor vi møtte bandet og var de første utenom de og manager Rod Smallwood som fikk høre hele skiva. I forkant av dette trålet vi rundt i Harlow på leting etter «Arry Manor», dessverre uten hell. I tillegg til meet and greet med bandet før konserten på Sentrum Scene, på scenen med de under «Heaven Can Wait», og på aftershow-party på Plaza etter konserten. Sånt bidrar jo til å forsterke inntrykket og forholdet til skiva. «The X Factor» er den første skiva etter at Martin Birch valgte å pensjonere seg, og den lider litt av at den høres litt naken ut arrangementsmessig, for den er blottet for koringer og det er knapt noen gitarharmonier å spore her. Men det forsvant allerede med Adrian Smith, så det er tydelig at han var den kreative på det feltet. De har hevdet at Birch aldri la seg borti musikken, men en viss innflytelse må han ha hatt, for det kan ikke være helt tilfeldig at så fort han var ute av bildet så fikk plutselig Steve Harris en fetisj for rolige introer (eller slappe åpninger som vi kalte de i tribute-bandet Moonchild), mens tidligere var låtene mer rett på sak. Blaze var kanskje ikke rett mann til å erstatte Bruce, men han fungerer stort sett på de skivene han gjorde med bandet. Og blant høydepunktene her må «Sign Of The Cross», «Lord Of The Flies», «Man On The Edge», «Judgement Of Heaven» og «Blood On The World’s Hands» nevnes.
6. Killers (1981)
Dennis Stratton (Intervju med ham her, forresten!) fikk marsjordre etter Europa-turneen med Kiss høsten 1980, og ble erstattet av Adrian Smith som omsider lot seg overtale til å bli med. Og med det var tidenes mest unike gitar-duo med Dave Murray og Adrian Smith på plass. De har begge en umiskjennelig stil og komplementerer hverandre på perfekt vis. Martin Birch var også på plass som produsent og sørget for lyd-magi. Debuten er muligens jevnere låtmessig og har unektelig flere klassikere, men «Killers» låter såpass mye bedre at jeg helt klart foretrekker den. For mens produksjonen på debuten er svak til å være fra 1980, så låter «Killers» fantastisk til å være fra 1981, og den låter fortsatt fantastisk nesten 40 år senere! Det er i tillegg den Maiden-skiva med mest attitude og groove. Tenk deg det inntrykket den må ha gjort når den kom og bare gruset alt annet, og fikk 70-talls hard-rock og heavy metal til å høres ut som gubberock! Ei jevnt over veldig bra skive, men høydepunktene er «Murders In The Rue Morgue», «Wrathchild» og «Killers». Og til tross for at skiva består av låter de hadde til overs etter debuten samt noen nye, så er det «all killers, no fillers!»
5. The Number Of The Beast (1982)
Paul DiAnno passet perfekt til de to første skivene, men han måtte gi stafettpinnen videre, i dette tilfellet mic’en, og vike plass for tidligere Samson-vokalist Bruce Dickinson, for at Maiden skulle ta steget opp i første-divisjon på sin vei mot verdensherredømme. Apropos «The Air Raid Siren», så synes jeg han fortsatt høres litt ut som «Bruce Bruce» fra Samson her, og at det var først på neste skive at han høres ut som Bruce Dickinson i Iron Maiden. «Invaders» fikk aldri den samme statusen som åpningslåtene fra de andre klassiske albumene, mye pga den ikke ble spilt live. «The Number Of The Beast» er generelt ansett som den mest klassiske Maiden-skiva, og en av de aller mest klassiske metal-skivene generelt, både fordi det var deres store gjennombrudd og fordi det er den skiva som inneholder flest klassikere, som «The Number Of The Beast», «Run To The Hills» og «Hallowed Be Thy Name», som alle har vært så og si faste innslag i live-settet siden. Sistnevnte låter dog litt baktung her sammenlignet med på «Live After Death». Men personlig setter jeg nok låter som «The Prisoner» og «Children Of The Damned» høyere. Ei veldig sterk skive, selv om den etter min mening ikke har like store topper som skivene over på lista.
4. Piece Of Mind (1983)
Clive Burr led samme skjebne som Paul DiAnno før ham, og måtte overlate trommestolen til Nicko McBrain, og med det var den legendariske besetningen på plass, med Bruce Dickinson, Dave Murray, Adrian Smith, Steve Harris og Nicko McBrain. Det finnes ikke et metal band med et sterkere særpreg, både individuelt og kollektivt, enn den gjengen her. Og sammen med produsent og lyd-trollmann Martin Birch kreerte de bandets fire beste skiver over de neste fire årene. Skiva åpner med «Where Eagles Dare», og en bedre introduksjon av den ferske trommisen kunne man vel ikke ønsket seg. Burr hadde kanskje mer groove, men det svinger mer og er mer driv over spillinga til McBrain. Han følger musikken på samme måte som feks Neil Peart gjorde i Rush, noe nevnte åpningslåt er et godt eksempel på. «Piece Of Mind» er også ei jevnt over veldig sterk skive, men favorittlåta er «Revelations», selv om både den og «Flight Of Icarus» låter litt baktung her i forhold til på «Live After Death», hvor disse kommer mer til sin rett med et lite spark bak, og uten den noe tørre lyden. Man kommer heller ikke utenom en klassiker som «The Trooper» eller den episke «To Tame A Land».
3. Powerslave (1984)
Det egyptisk-inspirerte albumcover-motivet inspirerte igjen deres aller mest ikoniske sceneshow, selv om de senere har hatt andre show som har vært minst like spektakulere. Skiva åpner med bandets kanskje aller mest legendariske åpningslåt noensinne, nemlig «Aces High», før dommedagsklokka tikker med «2 Minutes To Midnight». Det er ei jevnt over veldig sterk skive, men det er de to avsluttende mesterverkene «Powerslave» og «Rime Of The Ancient Mariner» som er høydepunktene her, i tillegg til at de er blant bandets aller beste låter noensinne. Denne skiva er vel det beste eksempelet på at bandet ironisk nok var mer kreative når det gjaldt arrangement og gitarharmonier med to gitarister, enn de har vært siden de utvidet besetningen til å telle tre gitarister fra årtusenskiftet. Med denne skiva hadde Maiden virkelig nådd toppen og blitt verdens største heavy metal band på 80-tallet, og den påfølgende turneen «World Slavery Tour» ble foreviget på tidenes live-album, «Live After Death».
2. Seventh Son Of A Seventh Son (1988)
Maiden’s syvende studio-album er et konsept-album inspirert av Orson Scott Card’s «Seventh Son». Bandet fortsatte utviklingen fra forgjengeren, men igjen med et litt annet sound, og det som slår meg er at «Seventh Son Of A Seventh Son» sannsynligvis er den av Maiden-skivene fra gullalderen på 80-tallet som låter nærmest slik de låt live. Og i likhet med forgjengeren er skiva jevnt over bunnsolid fra den innledes med «Moonchild» til «Only The Good Die Young» ebber ut, men mine absolutte favoritter her er nok «Seventh Son Of A Seventh Son» og «Infinite Dreams». Selv om albumet følger en historie, så kunne de kanskje gjort det til et enda mer gjennomført konsept-album ved å binde låtene sammen. Men samtidig er nettopp det albumets styrke at hver låt står sterkt på egenhånd, i tillegg til å være en del av en helhet. Og når de først delvis gjenskapte «Seventh Tour Of A Seventh Tour» på «Maiden England»-turneen, så skulle jeg på en måte ønske de hadde benyttet det som var en gylden anledning til å fremføre albumet i sin helhet fra start til slutt.
1. Somewhere In Time (1986)
«You can’t play heavy metal with synthesizers!» – Joda Bruce, det er fullt mulig, så sant du ikke mente å spille heavy metal utelukkende med synth. Det hadde det vært verre å motargumentere. Men her har du et bevis på at det funker som bare det. «Somewhere In Time» var den første Maiden-skiva som kom ut etter jeg oppdaget bandet tidligere samme år, og den står fortsatt som min desiderte favorittskive. 17. november 1986 var også første gang jeg så bandet live i Drammenshallen, «Somewhere On Tour». Jeg synes skiva har den klart beste produksjonen og det jevnt over sterkeste låtmaterialet, og jeg har aldri skjønt meg på de som hang seg opp i at de brukte synth på skiva. Det er da virkelig ikke dominerende, og bidrar bare til å gi skiva det futuristiske preget som kler temaet. Det er jo nesten umulig å velge favorittlåter her da skiva er så jevnt over bunnsolid, men hvis jeg må så kommer man bare ikke utenom «Wasted Years», «Sea Of Madness», «Deja Vu» og «Alexander The Great», men det er lettere sagt enn gjort å begrense seg til noen få favoritter fra dette tidløse mesterverket.