Søndag 9. mars 2025
Denne gangen har IQ en ny plate på trappene, med navn «Dominion», ute på InsideOut 28 mars (eller man kunne plukke den opp i merch-disken på konserten). Med over 40 år i progrockens tjeneste er IQ et av sjangerens mest respekterte band. Siden starten i 1981 har de levert klassikere som «The Wake» (1985), «Subterranea» (1997) og «The Road of Bones» (2014), kjent for sin blanding av teknisk kompleksitet og sterke melodier. Sammen med band som Marillion og Pendragon var de sentrale i den neo-progressive bevegelsen tidlig på 1980-tallet, som videreførte arven fra 1970-tallets progressive rock.
«Dominion» er deres 13. studioalbum.
Personlig er ikke dette det bandet jeg har et tettest forhold til. Jeg har sett de live et par tilfeller tidligere, blant annet på Night of the Prog i 2014. Men jeg liker flere av albumene deres, og derfor var det interessant å kunne se dem live på en intim scene som Cosmopolite. De gjorde en veldig god konsert.
Det var dessverre ikke så mange som hadde tatt seg tiden til å møte opp – tror jeg med velvilje kan anta rundt 200 mennesker i lokalet. Det er synd for såpass gode band som IQ, som hadde fortjent fullt hus.
Bandet viser godt at de har spilt sammen lenge – besetningen de har i dag er den samme som for 44 år siden, med unntak av keyboardisten. Det har selvsagt vært endel uskiftninger underveis men det er likevel imponerende at fire av fem i dag er de som var i bandet da den første platen ble gitt ut. og med slik historikk er det ikke så rart at bandet låter samspilt og bra.
Men jeg synes ikke lyden de fikk ut i salen var spesielt god. Jeg prøvde å bevege meg rundt litt for å høre om det ble noe bedre – men synes i grunn det ble mye grøtete og flatt, og det trekker nok endel ned for min opplevelse av konserten.
De spilte i omtrent to timer, og rakk å dekke 1-2 låter fra hele 9 av platene deres, hvorav to er fra den nye platen. Det var en god bredde og et spekter med utvalg fra hele deres karriere. Det var også god dynamikk i utvalget, med noen mer tyngre låter, og noen helt rolige ballader. Jeg satt igjen med et godt inntrykk. Jeg synes låter som «Frequency», «Rise» «og Guiding Light» stakk seg ut som låter som skapte trøkk i salen. De nye låtene ble litt mer anonyme, men det kan like gjerne være fordi de var ukjente. Publikum var noe tilbaketrukne, noe som kanskje ikke er så merkelig når det blir såpass intimt.
Dessverre måtte jeg dra før ekstranumrene var ferdige pga arbeider på jernbanen og buss for tog, men jeg er sikker på at avslutningen var like god som resten av konserten. 4/6
Tekst: Kim Arthur Sakariassen
Foto: Trym Eide