Candlelight
Ett er forutsigelig sikkert hva gjelder Vegard Tveitans soloarbeider – du kan gjøre regning med det uforutsette. Sjette Ihsahn-skive er et helt annet monster enn ambiguøse ”Das Seelenbrechen” fra 2013. Tveitan fremholder å avdekke uortodokse irrganger til samklanger og akkordforløp. Dennes kreative nysgjerrighet leder alltid til musikk du ikke finner på forutgående album, så også i år. ”Arktis” viser seg overraskende strukturstringent, og – tør man si det – melodisk fengende. Det finnes refrenger på albumet som er skamløst iørefallende, uten å bryte med artistens progressive idiom. Sjekk eksempelvis ”Disassembled”, hvis omkved holder en avsluttende jazztenkt akkordbevegelse uten å ”grise til” sekvensens melodikk. Og det rampete gitarriffet i intermessoet kaller på alt av smil og progressive dansebein.
At notoddingen er et barn av 80-tallet bærer originale ”Until I Too Dissolve” til skue – her innlemmes bredbeinte Van Halen-formularer Ihsahn-universet, mens heftige ”My Heart Is Of The North” krysser spor med Opeth. Pågående ”Pressure”, mektige ”Crooked Red Line”, gjestet av Jørgen Munkeby, og det sublime avslutningssporet ”Celestial Violence”, delvis sunget av Einar Solberg, forsegler opusets tindrende bevågenhet. Aller best synes jeg likevel om progressivt spissfindige ”Frail” – i uavbrutte kast mellom vakker fortrøstning og forstemmende avgrunn; dette er et perfekt stykke musikk på tre og et halvt minutter. Jeg tror jaggu Tveitan herved gjør sitt sterkeste Ihsahn-album noensinne, hvor stikkordet fremfor noe er melodi. Hatt, frakk og skjorte av.
5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 08.04.2016