Siden 2008 har derimot originalbesetningen vært samlet igjen, og har gjort noen spredte konserter her og der, men noen ny skive har derimot ikke materialisert seg – ennå. Herrene har aldri vært spesielt interessert i å gjøre intervjuer, så det var nærmest tilløp til halleluja-stemning her i huset da vi etter mange måneders masing omsider klarte å få samlet gitaristene Dan Wexler (og etter hvert også John Aquilino) og vokalist Stephen Clifford til en felles prat på Whatsapp.
Tekst: Geir Amundsen
– Først av alt, karer – skal vi prate noe om den nye skiva deres, som dere visstnok har jobbet med i årevis nå? Kommer den i løpet av overskuelig fremtid?
Dan Wexler: – Vi håper det, vi har jobbet med den i…. hvor mange år nå, Steve?
Stephen Clifford: – Gud bedre… Det har blitt noen år nå.
Wexler: – Stephen og jeg begynte å skrive med kun trommer og gitar, og så fikk vi involvert John da sangene begynte å ta form. John hadde også noen låter på gang, og kom med sine innspill på våre låter. Det er en fellesinnsats for å få dette i mål. Steve har gjort en fantastisk jobb sangmessig – det er så mange vokalspor på disse låtene, så det tar sin tid. Forresten, du som er fra Norge, kjenner du en kar som heter Ken Hammer?
– Kan ikke si at jeg kjenner ham personlig, men jeg har intervjuet ham. (Gitaristen fra danske Pretty Maids – les det intervjuet her.) Og da spurte jeg ham om «Hang Tough». (En låt fra deres 1990-skive «Jump The Gun».)
Wexler: – Stemmer, det er en låt jeg skrev for lenge siden. Vi spilte den inn til «Night Of The Crime», men brukte den ikke. Han fikk tak i den på en måte, så slik havnet den på skiva deres i stedet.
– Han sa at han fikk demoen av den via Eddie Kramer, som produserte «Night Of The Crime» for dere og «Future World» for dem et par år senere.
Wexler: – Stemmer nok. Jeg og Ken har vært venner lenge, vi snakkes nå og da. Jeg vet ikke hva som skjer med Pretty Maids nå, men jeg vet at en av karene fra Pretty Maids jobber sammen med John med å produsere en låt for Bret Kaiser, som er en lokal størrelse her i Arizona. Det er en liten verden!
– Siden det foreløpig ikke er noen ny skive å snakke om, så får vi heller snakke om de gamle skivene. Det var dere to som startet bandet allerede på 70-tallet?
Clifford: – Ja, sammen med vår bassist Tracy Wallach, begynte vi å spille sammen allerede i 1973.
Wexler: – Vi var knapt blitt tenåringer da. Jeg var en elendig gitarist, men kom meg etter hvert. Hva var det vi kalte oss da, Steve?
Clifford: – Ice. Vi var rundt 13 år gamle da, og begynte å spille på fester og sånt.
– Så når begynte det å bli seriøst? Da dere ble kontaktet av Mike Varney? (Produsent og grunnlegger av metal-plateselskapet Shrapnel.)
Wexler: – Ja, vi ga ut en EP under navnet Schoolboys i 1980 sammen med et par andre lokale karer, og Mike Varney fikk høre den og likte den. Så han ringte meg på gitarbutikken i Scottsdale, Arizona, som jeg jobbet på da, dette må ha vært 1982. Og han sa: «Hei, er Dan Wexler der?» Jeg svarte: «Ja, det er meg.» Han sa: «Gå og hent et nummer av Guitar Player Magazine! Slå opp på side 5! Se på Mike Varney Spotlight-spalten! Ser du bildet av han stygge, skalla fyren? Det er meg! Jeg vil gjøre noe med dere karer. Er dere interesserte i å lage ei skive?» Sånn startet det. Vi ville diskutere et budsjett med ham, for allerede da var vi særdeles trege i studio, for vi ville gjøre ting på den riktige måten. Vi ville ikke gi ut noe som vi visste kunne vært bedre. Han sa at han skulle spytte inn 5000 dollar, men vi sa at det var uaktuelt, vi kan ikke lage en bra skive med ti låter for 5000, det var helt latterlig. «Hvor lang tid trenger dere da?», spurte han. «Jeg aner ikke,» svarte jeg. Så da foreslo han at vi skulle skrape sammen det vi klarte, og så skulle han spytte i tilsvarende beløp. På det tidspunktet hadde vi fått John Aquilino med i bandet, og han kjente en person som var villig til å investere penger i bandet. Da vi ringte Varney tilbake og sa hvor mye vi hadde, sa han bare «Få utstyret deres i bilen og kom hit til California!» Og det gjorde vi, mens vi skrev ferdig de siste låtene, og begynte innspillingen av den første Icon-skiva. Så Mike var en veldig viktig figur i Icons historie. Han tok kontakt og fikk oss i studio, han produserte skiva og var en bidragsyter på både tekster og musikken. Han var en pådriver, og han var ikke grådig. Det var han som fikk solgt oss inn til Capitol Records. Han solgte oss faktisk inn til fem plateselskaper, og fire var interesserte. Men den første vi gikk i møte med var John Carter hos Capitol, og han var den som ga bandet platekontrakt.
Clifford: – Opprinnelig var planen å gi ut skiva på Mikes plateselskap, Shrapnel. Det var derfor han var så ivrig i utgangspunktet. Men han var storsinnet nok til å innse at kanskje vi hadde noe større her, noe som fortjente støtten til et stort plateselskap, og det var utrolig fint gjort av ham å hjelpe oss få kontrakten med Capitol.
– Jeg trodde Mike Varney hovedsakelig drev med instrumentale shredder-greier.
Wexler: – Ja, det var han som fikk Yngwie Malmsteen til USA. Og han hadde Tony MacAlpine, Paul Gilbert, Vinnie Moore… Først startet han Shrapnel, og senere fikk han den Spotlight-spalten i Guitar Player Magazine hvor han fokuserte på superdyktige gitarister som han mente fortjente oppmerksomhet. Han var gitarist selv, og hadde en klar formening om hva en fantastisk gitarist burde ha. Så når han hørte et talent, fikk han vedkommende i et band, fikk de til Nevada for å spille inn en skive og få den ut til publikummet. Så han var essensiell i den gitarbølgen som var på 80-tallet. Han var en stor inspirasjon for oss, og han holdt alltid det han lovte oss. Han ordnet oss kontrakten med Capitol, og senere hjalp han oss få kontrakt med Atlantic, men det var annerledes.
Clifford: – Vi hadde kun spilt inn en firespors EP, men Mike hjalp oss med å forstå hva det krevde å lage et fullt album.
Wexler: – Men siden vi lagde den EP-en, hadde vi spilt hundrevis av konserter i sørvestlige USA, da med flere coverlåter enn egne låter, vi hadde byttet navn til Icon og fått med John på gitar og Pat Dixon på trommer, og det var da ting virkelig tok av. Da var bandkjemien riktig, og vi fungerte godt sammen.
– Hvilke band var dere hovedsakelig inspirerte av på den tiden? Hva hørte dere på?
Clifford: – Da hadde vi inne seks timer med låter av andre band som vi spilte hundrevis av konserter med i fem år. Jeg var fan av engelske band. Der er vel alltid sånn at man liker det fra den andre siden. Vi hørte på britiske band, britene hørte på amerikanske band.
Wexler: – Judas Priest, UFO, Krokus, Black Sabbath…
Clifford: – Og vi spilte mer kommersielle låter, de som ble spilt på radio på den tiden.
Wexler: – Ja, men låter som passet oss. Så lenge det var heavy og velkjent, så prøvde vi å spille det. Og som oftest fikset vi det, Steve nailer de fleste store, kjente sangerne. Det var en inspirasjon å ha ham som vokalist.
Clifford: – Jøss. Takk.
Wexler: – Men det gjorde at vi gjorde store fremskritt veldig fort. Fra Varney tok kontakt og til vi spilte inn låtene og signerte med Capitol gikk det ikke mer enn ett år. Vi brukte tre måneder på å spille inn ni låter til den første skiva, sommeren 1983, og i løpet av vinteren spilte vi inn tre låter til, på John Carters oppfordring, for å gjøre skiva enda sterkere. «Rock’n’Roll Maniac», «World War» og… hva var den tredje låten, Steve?
Clifford: – Jeg tror det var «Killer Machine». Så vi plusset på de tre låtene og fjernet de to svakeste, og endte opp med en sterk ti-låters skive. Den kom ut på senvåren 1984.
Wexler: – Mike var produsent på det meste, men vi opererte nærmest som våre egne lydteknikere, for vi jobbet bortimot natt og dag, mens Mike var der mer fra ti til seks på dagtid. Vi visste hva vi ville ha, og lærte oss å bruke lydkonsollen i studioet. Nå for tiden er det John som gjør det, han har blitt virkelig god på lyd og produksjon for å få maksimal sonisk kvalitet.
– Gjorde dere noen landsomfattende turné i kjølvannet av denne skiva?
Clifford: – Ja, vi turnerte hele sommeren. Vi fikk et bookingbyrå som også håndterte artister som Ted Nugent og Bob Seger.
Wexler: – De arrangerte en turné for oss hvor vi headlinet store klubber over hele USA. Og skiva var sterk nok til at vi trakk ganske store folkemengder på de stedene, noe som fikk oss til å fortsette turneringen utover høsten – av og til korte perioder med et annet band, men som oftest på egen hånd. Ofte samarbeidet bookingbyrået med en lokal radiostasjon og et spillested for å gi oss publisitet før vi ankom, slik at det kom mye folk, noe vi alle var tjent med. Og vi hadde en video på MTV for «On Your Feet», noe som virkelig ga karrieren vår et løft. Så vi spilte utrolig mye – fra vi var 18 og til vi var 25 år gamle, så tror jeg aldri det gikk ett år uten at vi spilte 300 konserter i året. Vi var sjelden hjemme.
– Såpass? Jeg har sett på konsert-leksikonet setlist.fm, men der ser det ut som dere knapt spilte en håndfull konserter i året på 80-tallet.
Clifford: – Nei, den er nok ikke komplett. Fra 1978 til 1985 spilte vi konserter uten stopp. Og var vi ikke på veien, så var vi i studio. Jeg husker vi spilte en svær konsert i Memphis med Accept, vi åpnet for Capitol-kollega Billy Squier i Phoenix og i Denver, vi turnerte med Autograph… Og etter at jeg sluttet, spilte de med atskillig større navn enn det.
– Ble førsteskiva ansett som en salgsmessig suksess av Capitol?
Wexler: – Ja, den førte jo til andreskiva. Vi hadde kontrakt på multiple skiver, men det var alltids plateselskapets opsjon på å fortsette den kontrakten.
– Og de må jo ha hatt troen på dere, når de fikk inn såpass store navn som Eddie Kramer og Ron Nevison til å jobbe med «Night Of The Crime»?
Wexler: – Ja. Ron Nevison var genial, helt fantastisk fyr. Eddie var flink… jeg vil ikke si noe stygt om noen, men… La oss si at jeg lærte en del fra Eddie.
Clifford: – Eddie jobbet mest med meg på vokalen på «Night Of The Crime», i tre måneder. Dan og John gjorde sine greier i et helt annet studio, og Eddie lot dem klare seg på egen hånd. Han tittet jo innom dem, men de måtte mest klare seg selv. Ron Nevison var dritflink. Men du vet, vi var unge og ganske uerfarne. Vi ante ikke da hvordan Ron Nevison eller Eddie Kramers CVer så ut. De var bare folk vi hadde fått anbefalt, og vi gjorde så godt vi kunne for å samarbeide med dem.
Wexler: – Nei, jeg ante ikke at Ron Nevison hadde jobbet med Bad Company! Og med Kiss og UFO og Led Zeppelin.
Clifford: – Nei, det var da Eddie Kramer som gjorde Zeppelin.
Wexler: – Begge har jobbet med Zeppelin, Nevison var lydtekniker på «Physical Graffitti». På coveret fikk han til og med en ‘No thank you for erasing the guitar solo’. (Han fikk visstnok skylden for å ha slettet soloen på «The Rover».)
Clifford: – Jøss, det visste jeg ikke.
– Dere skiftet stil ganske radikalt fra første til andre skive – fra å være et Judas Priest/Mötley Crüe-inspirert heavy metal-band på første, til mye mer melodisk AOR-band på oppfølgeren. Var det et bevisst valg, eller var det en naturlig utvikling?
Wexler: – Det var et veldig bevisst valg. Vi innså at vi ville skrive noe som var annerledes og bedre enn det vi allerede hadde gjort, for hvorfor skulle noen gidde å kjøpe en skive til med akkurat det samme? Jeg mener sterkt at man må strekke seg til sin ytterste evne og integritet som låtskriver for å bli et bedre band. Og får å oppnå det, samarbeidet vi med Bob Halligan som hjalp oss med å skrive mange av låtene til «Night Of The Crime». Selv om han endte opp med å få mer anerkjennelse for det han gjorde på denne skiva, enn det bandmedlemmene gjorde. Det var vi som tok riff eller grunnideer fra andre folk og gjorde dem til våre egne, fullstendige låter. Og det er ikke alltid så lett å gjøre, for du vil ikke høres ut som den eksterne låtskriveren. Vi gjorde det vi kunne for å bevare vår egen integritet, og vi lærte mye av de folkene som vi skrev sammen med, og som hjalp oss med den andre skiva. Dette var ting jeg brukte på tredjeskiva, og som vi nå bruker på den nye skiva.
– Hvordan ble Bob Halligan jr involvert? Var det deres eget initiativ, eller forslag fra plateselskapet?
Clifford: – Jeg har et fint minne av at vi satt ved pianoet hjemme hos Dans foreldre med Bob ved pianoet. Han sa at han hadde en idé som han spilte for oss på pianoet med store, brede akkorder, og vi gjenskapte de på gitarer og gjorde det til våre egne.
Wexler: – Det samme pianoet som Steve og jeg satt ved og skrev noen Schoolboys-låter på i tidligere år. Bob var fin, han lærte oss veldig mye om hvordan man lager en god komposisjon, og han hadde mye mer erfaring enn oss. Han hadde skrevet «Some Heads Are Gonna Roll» og «Take These Chains” for Judas Priest, så da vi hørte det, var vi enige om at dette var fyren vi burde få tak i. Han kom og møtte oss da vi spilte i New York. Husker du stedet, Steve?
Clifford: – Var det The Ritz, eller var det den i Brooklyn, L’Amours?
Wexler: – L’Amours, det var det. En av de tøffeste rockeklubbene i landet. Han kom for å se oss da vi spilte der, og han var straks med. Og så begynte vi å skrive sammen, på høsten 1984, til den andre skiva.
– Men dere spilte aldri inn noen video for noen av låtene på «Night Of The Crime»?
Wexler: – Nei. Steve, du bør fortelle den historien fra din side.
Clifford: – Nei, det stemmer, vi lagde aldri noen video, for jeg sluttet i bandet rett etter utgivelsen av «Night Of The Crime». Og i retrospekt er det veldig synd, for det ga aldri bandet muligheten til å turnere og promotere skiva og fortsette den medgangen vi hadde hatt det siste året. Hadde vi gjort det, ville den skiva ha blitt mye mer anerkjent enn det den ble, for vi hadde låtene, og de var godt utført. Vi ville lage musikk som kanskje var litt mer tilgjengelig enn førsteskiva, men viktigere var det at dette kom fra fem karer med mange ulike inspirasjonskilder, og vi ville ikke gjenta oss selv. Vi hadde en kontrakt på syv album med Capitol, og det var det vi så for oss at vi skulle drive med i mange år fremover. Og hadde jeg blitt med videre, så hadde vi helt sikkert eksperimentert med ulike musikkstiler, vi ville aldri ha gjort det samme igjen og igjen. Vi har jo fått litt kritikk for at den andre skiva ikke var like heavy som den første, men i våre øyne var det uansett en bedre skive. Musikk er musikk.
– Men hvorfor valgte du å slutte på et så avgjørende punkt i bandets karriere?
Clifford: – Når man ser tilbake på den tiden, så hadde det vært bedre om jeg hadde sagt at jeg ville ut av denne livsstilen, men trukket meg gradvis ut over en periode på ett eller to år, fremfor å gi de null forvarsel om at jeg kom til å slutte. Så det at jeg sluttet så å si på dagen, gjorde at ingen fikk tid og anledning til å finne den erstatteren som de fortjente. Men for å besvare spørsmålet ditt, så er det flere årsaker til det, men hvis jeg skal begrense det til en spesifikk årsak, så er det rusavhengighet. Vi hadde i lang tid vært inne i en bølge med mye stoff og alkohol, fra vi begynte å spille som 13-åringer, og da var jeg 25, så det var en lang periode med mye misbruk. Og på 80-tallet hadde vi egentlig ikke noe sted å henvende oss for å få behandling mot rusavhengighet. Jeg kan si at jeg skulle ønske ditt og ønske datt, men først og fremst skulle jeg ønske at manageren vår på den tiden hadde tatt grep. Hadde han vært med oss på spillejobber, så ville han fort ha sett at dette er en fyr som burde reise bort et par måneder og få hjelp. Det er et av ansvarsområdene til en ansvarlig manager. Han burde ha sagt at: ‘Denne fyren er en løs kanon, han burde få reise bort, snakke med noen og roe ned i fjellene et sted.’ Så for å gjøre en lang historie kort, jeg måtte ta en avgjørelse. Jeg var 25 år gammel – ville jeg leve videre, eller dø før jeg fylte 30? Da føltes det ikke som om jeg ville overlevd det neste halvåret engang, langt mindre fem år. Det er jo et personlig problem, men dessverre rammet det mange folk rundt meg. Det var mange andre underliggende årsaker, men kjernen her var at hvis jeg hadde klart å nyktre opp, som så mange andre musikere har klart, eller klart å fungere med den livsstilen jeg hadde – noe jeg for øvrig gjorde lenge inntil det sa stopp. Det var fryktelig synd, for jeg og Dan hadde kjent hverandre fra veldig ung alder og hadde veldig støttende foreldre. Min far var fiolinist og dirigent i Las Vegas, og han eide den største radiostasjonen i Phoenix, som fortsatt er på luften den dag i dag. Og Dans far spilte i Phoenix-symfonikerne, samme med hans mor, så vi vokste opp i et veldig musikalsk miljø hvor foreldrene våre støttet oss – vel, ikke moren min – og de presset oss aldri til å bli advokater og leger. De var opptatt av kunst og musikk. Dans far dreiv et spillested i Phoenix på 70-tallet hvor alle store artister kom for å opptre, og Dan hadde selvsagt fri adgang der, så han pleide å invitere meg med på konserter. Så vi var på første rad og så Jeff Lynne og ELO…
Wexler: – På Van Halens første turné så vi dem to kvelder på rad der.
Clifford: – Ja, på førsteskiva deres, utsolgt begge kveldene, og vi var 18 år og fikk gå backstage og feste med Eddie Van Halen og David Lee Roth, som ikke var så veldig mye eldre enn oss da.
På dette tidspunktet kobler gitarist John Aquilino seg på samtalen. Etter noen minutter med kakling og fleiping og oppdatering på hvor langt vi hadde kommet, får vi samtalen på sporet igjen.
– John, du var fortsatt tenåring da dere spilte inn disse skivene?
Aquilino: – Ja, jeg er fortsatt tenåring i hodet! Men ja, jeg tror jeg var 17 år gammel da vi spilte inn førsteskiva. Da «Night Of The Crime» kom ut, hadde jeg akkurat blitt 20, så da var jeg vel 19 da vi spilte inn den. Jeg var rundt fem år yngre enn resten av bandet. Det var dama til Steve som lærte meg å kjøre bil.
– Spilte Icon noen gang noen konserter for å promotere «Night Of The Crime»?
Aquilino: – Vi gjorde kanskje noen få konserter, men vi la aldri ut på noen turné.
Wexler: – Med Steve spilte vi et par konserter i Phoenix og i Albuquerque, men det var det.
Aquilino: – Og derifra endret ting seg ganske kraftig. Jeg vil gjerne si noe om Halligan-situasjonen, om det er greit?
Wexler: – Vi har allerede snakket om det, men kom med dine innspill på det.
Aquilino: – Det var vanskelig å lage den skiva, for å si det pent. Vi var langt over budsjett, med hele bandet og flere lydteknikere som skulle ha hotellrom og mat. Men jeg likte virkelig å jobbe med Bob Halligan jr. Å skrive med ham før innspillingen var veldig inspirerende og lærerikt. Han var pianist, og spilte alle disse intrikate akkordene som vi senere gjorde om til å passe for to gitarer. Og det var ganske viktig for hvordan lydbildet ble på den skiva. Folk snakker alltid om gitarene på den skiva, og nøkkelen der var at vi spilte ulike brede akkorder som man ellers bare kunne få frem på et piano. Og Bob var en snill og smart fyr som det var en fryd å jobbe sammen med. Og i motsetning til hva mange har inntrykk av, så var det ikke han som skrev den skiva. Han var en medvirkende komponist på skiva. Det er ikke for å ta noe ifra Bob, men for å rette opp inntrykket. Vi skrev skiva sammen med Bob, det var ikke han som skrev den. Mange av låtene var allerede skrevet før han kom inn i bildet, men han bidro kanskje med tekst eller melodi eller akkorder eller arrangementet. Han var en medvirkende komponist på linje med oss andre. Pat og Tracy også, for folk gir aldri rytmeseksjonen den anerkjennelsen de fortjener. Pat er ikke bare trommis, han orkestrerer rytmene, og tar du den fyren ut av Icon, så høres det ikke ut som Icon lenger. Alle ingrediensene er like viktige.
Wexler: – Tracy er også veldig åpen for å spille noe annet enn grunntonen på bassen.
Aquilino: – Ja, Tracy er en veldig kompleks og smart bassist. Glimrende musiker med spennende notevalg, han skjønner hvordan det påvirker akkordene. Det var et berømt intervju med Sting hvor han ble spurt om hvorfor han valgte bass, og han svarte at «Fordi da bestemmer jeg akkordene.». Og det er veldig sant. Så jeg vil bare få frem at vi alle var viktige bidragsytere på skiva, ikke bare Bob Halligan. Se på andre band fra den tiden, som Heart og Survivor og Pat Benatar – det var tusen låtskrivere på skivene deres! Folk som Holly Knight og Desmond Child bidro til å lage disse skivene. Så det er helt vanlig.
Wexler: – Vi hadde selv kontroll over låtskrivingen, men vi valgte å få Halligan involvert fordi vi hadde ikke lyst til å lage en til skive som hørtes ut som den vi allerede hadde lagd, og han smeltet godt inn i vår låtskriving. Vi prøvde alltid å gjøre ting litt annerledes, ikke holde oss midt i veien, for det gjør alt mer interessant.
Aquilino: – Ja. Vi var store Judas Priest-fans, men vi var samtidig store Foreigner-fans. Vi var alltid åpne om hva vi likte. Vi likte både pop og det tyngre. Vi var aldri noe metal-band, hvis man ser på hva som tradisjonelt har blitt definisjonen på metal. Men vi var store fans av det som på vår tid ble regnet som metal. «Night Of The Crime» var en kompleks prosess å få spilt inn – jeg tror den ble lagd til tross for Eddie Kramer, ikke takket være Eddie Kramer. Det eneste jeg vil si om Eddie Kramer, er at jeg har ikke noe pent å si om Eddie Kramer. Han er ikke en fin fyr. Og ikke er han en produktiv person, etter min mening. Men han fikk skiva gjort, og han fikk en strålende vokal ut av Steve.
Wexler: – Ja, som vi sa, Eddie jobbet med Steve med vokalen mens jeg og John spilte inn gitarene.
Aquilino: – Ja, kanskje det var derfor Steve fikk rusproblemer, jeg vet ikke! Haha! Det hadde jeg også fått om jeg måtte tilbringe ukesvis i den fyrens selskap! Men det positive var at det endte at skiva ble mikset av Ron Nevison, som var utrolig. Han lyttet på skiva og skjønte hvor dette komplekse skulle. Jeg gjorde en del syke greier på noen av soloene, det var mye tostemte harmonier.
Wexler: – Og det var første gang vi tok i bruk synthgitarer, for det er ingen keyboards på den skiva. Vi ville ha noen lydbilder som ikke var gitarer, men de ble skapt med gitarer, ikke keyboards eller piano engang. Steve?
Clifford: – Nei, det er kun gitarer. Synthgitarer.
– Luften gikk ut av ballongen da Stephen sluttet sommeren 1985, Capitol droppet dere utpå høsten, og John sluttet. Inn kom Jerry Harrison på vokal og Kevin Stoller på keyboards. Dan, kan du ta oss kjapt gjennom tiden da dere lagde «A More Perfect Union» (1987) og «»Right Between The Eyes» (1989)?
Wexler: – Ja, selv om John var involvert i «A More Perfect Union» på et tidlig stadium. Vi hadde fått ny vokalist, Jerry Harrison, og han var nok ikke den frontmannen vi trengte på den tiden, men han var det beste vi fikk tak i. Og jeg mener ikke det negativt, for han var en talentfull låtskriver og en bra vokalist. Vi begynte å spille inn låter, og noe av det var mye mer poppa enn jeg likte, men jeg gikk med på det. Låtene på «A More Perfect Union» (kun utgitt på kassett lokalt i Arizona som en selvfinansiert utgivelse) var egentlig selvproduserte demoer og ikke ment som en ny skive, og den ble ikke så veldig godt mottatt, antagelig fordi den var for poppa, og ikke mørk nok, etter min mening. Jeg prøvde å få John involvert i bandet igjen for å bli mer gitardominert igjen, men vi hadde en person i organisasjonen som…
Aquilino: – Det er en artig historie! Den må du fortelle, Dan!
Wexler: – John og jeg møttes på en gitarforretning, og jeg prøvde å overtale John til å komme tilbake til bandet, og skjønte ikke hvorfor han ikke ville. John var overkvalifisert, det er han fortsatt, men han har alltid vært en veldig progressiv og intuitiv gitarist. Så jeg spurte ham hva som var greia, men jeg fikk aldri noe svar.
Aquilino: – Det var vel ikke før rundt 2015 at vi snakket om dette!
Wexler: – Han hadde blitt fortalt av en person i vår organisasjon at han måtte komme på audition. Og John svarte bare «Glem det, jeg skal ikke på noen jævla audition».
Aquilino: – Jeg bare dro frem skivene og ba ham høre på dette.
Wexler: – Men jeg visste ikke noe om dette da jeg snakket med John, at John hadde fått den beskjeden av denne personen. Men faktum er at den personen ville ha gitaristjobben i Icon selv, noe som aldri ville ha kommet på tale. Men han lukket den døra da han sa til John at han måtte på audition, vel vitende om at John ville be ham drite og dra. For John antok at den beskjeden kom fra meg.
Aquilino: – Ja, for jeg og Dan sto i gitarsjappa og snakket, og mens Dan gikk en snartur ut i bilen, så kom denne personen bort til meg og sa «Du vet at du må prøvespille, ikke sant?» Og jeg bare sa: «Jaså? Drit og dra! Jeg var i bandet i årevis, hør på skivene, det er min audition!» Og da Dan kom inn i butikken igjen, sa jeg bare: «Vi ringes», og så dro jeg.
Wexler: – Så ja, vi hadde snakket om å få John tilbake til bandet, men det ble sabotert av en person som ville ha den jobben selv, uten å være kvalifisert.
Aquilino: – Det positive som kom ut av det, var at jeg ga ham nummeret til Drew (Bollman, som ble Icons livegitarist, og som den dag i dag er bandets fremste supporter, driver de sosiale mediene, og arrangerte dette intervjuet). Drew tok gitartimer hos meg, og han var helt strålende.
Wexler: – Vi hadde hatt flere karer inne på audition, og de var helt elendige, alle sammen. Men Drew passet perfekt inn.
– Dere vurderte aldri å flytte til Los Angeles, som alle andre band gjorde på den tida?
Wexler: – Ikke faen! Det kommer aldri til å skje. Vi har ikke noe der å gjøre.
– Er dere alle fortsatt bosatt i Arizona?
Wexler: – Tracy bor i North Dakota, og Pat bor i Los Angeles, men begge kommer hit ganske ofte. Når vi trenger dem, så kommer de.
– Vi må kort innom «Right Between The Eyes» også, selv om det kun var deg som spilte på den, Dan.
Wexler: – Den skiva kan vi egentlig takke Eddie Trunk for. Han har vært en forkjemper for Icon i alle år. På 80-tallet var han visepresident i Megaforce Records, og han ringte meg mens jeg jobbet i en gitarforretning, på slutten av 80-tallet. Han spurte om vi hadde noen planer om å lage en ny skive, og jeg sendte ham noen demolåter som vi hadde spilt inn med Jerry Harrison, vår nye vokalist, og de var veldig poppa. Han sa at det var ikke noe for Megaforce, de hadde en metal-profil. Så da la jeg om stilen og begynte å skrive tyngre låter, og fikk Jerry til å synge mer aggressivt, og det funket. Eddie likte det, og ga bandet platekontrakt. Mesteparten av skiva var allerede innspilt da, men vi jobbet videre med flere låter, Trunk kom til Phoenix og hørte på hva vi gjorde i studio. Jon Zazula, Megaforces president, var en god venn av meg, og Eddie Trunk har vært fan av bandet og alltid nevnt oss i ulike sammenhenger. På «That Metal Show» har de ulike kategorier, som «Hvilket band burde ha blitt massive?», og der dro Trunk frem Icon. Han snakker om Icon hele tiden, det er utrolig gøy.
– Hvordan fikk dere Alice Cooper til å bidra med gjestevokal på to låter på «Right Between The Eyes»?
Wexler: – Det var ganske enkelt, for min kompis Danny Zelisco, som jeg kjenner fra underholdningsbransjen her i Phoenix, har støttet bandet i alle år, og kjenner oss alle godt. Han var faktisk vår manager på slutten av 80-tallet også. Han jobbet med Live Nation og så videre. Men han ringte meg etter at vi akkurat hadde kommet hjem fra en turné og sa: «Hei, hva gjør du i kveld?» Og jeg sa: «Ingenting, vi øver mot neste skive.» Og han spør om vi vil komme på en konsert med Billy Squier i kveld. «Å, har du gratisbilletter?» spurte jeg. «Nei, jeg vil at dere skal komme og spille!» Så sånn fikk vi jobben med Billy Squire på… Hva het nå det stedet?
Aquilino: – Compton Terrace.
Wexler: – Det var det. Takk. Det har stengt nå, eller flyttet ut av byen til Firebird Lake. Det var 8 – 10 000 folk der, utsolgt, og da kom vi rett fra en turné og var i kjempeform. Så vi lastet rett i bilen igjen, var på lokalet til fem og gikk på scenen syv og spilte i en time. Det var en knallbra konsert og vi var det første bandet som spilte der i Phoenix. (Moderne forskning viser at dette må ha vært 9. oktober, 1984.) Så vi hadde evnen til å ta ting på sparket, og det var viktig for å kunne benytte seg av slike muligheter som plutselig byr seg. Men det var starten på et langt og fruktbart samarbeid med Danny, og det var han som foreslo at han kunne få Alice til å synge på dette. Og jeg kjente Alice, for senere skrev jeg fire låter med ham til hans «The Last Temptation»-skive, og den kom vel ut i 1996, tror jeg. (1994, Dan!) Men ja, Alice var involvert med Danny, og jeg kjente selvsagt godt til ham – skiver som «Killer» og «School’s Out» er noen av mine favorittskiver gjennom alle tider. Så det var superenkelt, Danny spurte ham og Alice sa ja med en gang, og kom i studio og sang på to låter med oss.
– Hvordan ble du involvert i låtskrivinga til «The Last Temptation»?
Wexler: – Det gikk via min kompis Bob Pfeifer, som ga Alice platekontrakt med Sony. Og jeg ble kjent med ham via Danny Zelisco. Jeg bodde i California på det tidspunktet, for jeg jobbet med et annet band da og prøvde å få til noe for det. Men i stedet endte jeg opp med å skrive med Bob og Alice, og det var en stor opplevelse, for da skrev jeg sammen med Alice personlig – han sørger alltid for å være involvert, han er en glimrende låtskriver. Og jeg fikk jobbe med Chris Cornell også, for han skrev også et par låter til den skiva. Så ja, det er slik vi og Alice endte opp med å bidra på hverandres skiver.
– Var det kun snakk om å skrive låter, ikke å spille gitar for Alice?
Wexler: – Jeg spiller på skiva, det gjør jeg. Jeg er kreditert for gitar på «Lost In America», men jeg spiller mer enn jeg er kreditert for, og det er greit for meg. Jeg ble god kompis med produsent Andy Wallace, som ga meg tapene på de låtene jeg hadde vært med å skrive, og jeg la gitar på dem, og han brukte dem i miksen.
– Stemmer det at du også var aktuell for Dio i den perioden, da de i stedet endte opp med Tracy G?
Wexler: – Ja, jeg var på audition for ham, men jeg spilte ikke så veldig bra da, så jeg fikk ikke jobben.
Aquilino: – Med hvem da?
Wexler: – Ronnie James Dio.
Aquilino: – Jøss, har du vært på audition med Dio?! Det ante jeg ikke!
Wexler: – Ronnie var en veldig fin fyr, men det var bare ikke noe for meg.
– Siden vi skal ta en ny prat når den nye skiva deres er klar, kan vi heller spare historien om hvordan Icon kom sammen igjen til neste gang. Men John og Steve, hva gjorde dere resten av 90- og 2000-tallet?
Clifford: – Jeg forlot musikkbransjen og begynte med finansinvestering i 1985, med å forvalte klienters penger. Etter en stund ble jeg lei, flyttet til Nashville, bodde der i fem år og lagde et par skiver som fikk distribusjon med Warner Brothers. Fra 1995 til 2000. Jeg jobbet med et uavhengig plateselskap, og vi ga ut 14 skiver og vant en Grammy i 1999. Det er en lang historie hvordan jeg forlot Nashville og flyttet tilbake, men kort fortalt gikk jeg innom min sønns soverom, og han satt foran computeren og sa til meg «Du vil ikke tro det, men jeg deler sanger med andre her i nabolaget. Det er noe som heter Napster. Vi deler skiver med hverandre, helt gratis!» Og da tok det ikke lang tid før platebransjen var i fritt fall. Så da dro jeg tilbake til Scottsdale og finansinvesteringen, og har hjulpet folk med å plassere pengene sine siden.
– Hva med deg, John?
Aquilino: – Etter at jeg sluttet i Icon begynte jeg å bygge studioer. Jeg gjorde mye studioarbeid, spilte på mange forskjellige skiver. Artig at Steve nevner Napster, for i 1998 startet jeg et prosjekt i et selskap som het SunComm og endte opp med å bli han som skapte kopibeskyttelse for CDer i musikkindustrien. Jeg reiste rundt, holdt taler for IFPI (Plateselskapenes interesseorganisasjon), talte faktisk i Kongressen om dette, og befant meg plutselig på Howard Stern Show, og ble en ekspert på internasjonal copyright-lovgivning. Etter det eide jeg fire, fem plateselskaper og distribusjonsselskaper som jeg senere solgte, og ble konsulent for velstående mennesker, noe som bare var en unnskyldning for å kunne betale regningene og spille gitar. Absolutt alt jeg noen sinne har gjort, er bare en unnskyldning for å spille gitar. Det er bare ikke noe penger i det, haha!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2024