Torsdag 4.mai 2023
Ettersom sommervarmen lar vente på seg i hovedstaden var det bra at noen tok ansvar for å varme oss godt opp, og det ansvaret tok amerikanske Ice Nine Kills på fullt alvor.
De hadde nemlig med seg to forband for å gjøre jobben skikkelig, og selv om undertegnede dessverre ikke rakk Lansdowne som var først ut virket i hvertfall publikum gode og varme da de mytiske Skynd entret scenen.
Etter å ha bli blåst veggimellom forrige gang de var her til lands, så sent som september i fjor, (Mer om det her!) var det en spent skribent som hadde pennen klar idet de satte igang åpneren «Richard Ramirez». Det første som slo meg var også det jeg fryktet litt i forkant, nemlig supportlyd. Noe lavt, og litt smårusk som lav vokal og bass ble heldigvis kjapt ryddet opp i – men en veldig kjip lyd på tammene til trommisen varte konserten igjennom og trakk litt ned på helheten.
Men Skynd selv gjorde så absolutt jobben og fikk publikum godt igang. Vi fikk også servert de virkelig gode hitsa, som «Columbine», «Tyler Hadley» og «Gary Heidnik» i tillegg til et par splitter nye låter som de forhåpentligvis slipper snart da de lover meget godt for fremtiden. Spesielt den siste av de ga litt rockeopera-vibber som sendte frysninger ned ryggen.
Dronninga sjøl var i sitt ess der hun uten et ord mellom låtene hadde både band og publikum i sin hule hånd samtidig som hun sang atter en gang som en gudinne. Enkelte er bare født til det de gjør, og hun er så definitivt en av de.
Så det ble nok ikke like bortblåsing som sist, men som support gjorde de da jobben særdeles godt og publikum var også godt fornøyde som jeg fikk med meg. 4.5/6
Hvordan i alle dager begynner man å beskrive Ice Nine Kills? Vel, jeg kan begynne med mitt eget forhold til de helt inntil noen få timer før konsertstart – nada, null og niks. Kun fordi en god kollega tipsa meg og at Skynd, som jeg faktisk har et sterkt forhold til brått ble support (og et veldig passende et skulle det vise seg), var årsaken til at jeg ble utsendt som Norway Rock sin representant til å skrive noen møysommelige ord om kvelden. Så titler og slikt driver vi rett og slett ikke med denne gangen, heller et forsøk på en forklaring på hvordan dette opplevdes.
Dog har man har da gjort sitt forarbeid, og en håndfull låter på Spotify pluss litt googling kunne fortelle at, jovisst – dette var låter jeg likte godt og at de stort sett bruker tematikk rundt spesifikke skrekkfilmer fra låt til låt setter man jo også pris på. Så jeg forventet en god kveld på jobb.
Men jeg forventet forsyne meg ikke dette.
Fra første låt ut og de tre-fire neste var det så hinsides mye som skjedde på scenen at jeg ikke hadde sjans til å notere brorparten, men noe fikk jeg til – jeg limer inn notatene her:
«Slaktere på scenen på andre låt, geitehode m motorsag, live partering
halshugging av en stakkars full mann
Klovnemaske og tute
Dansende heks
Throatslice av en noe bortkommen dame
Motorsagmassakre»
Det var enormt med statister som gjorde både det ene og det andre under konserten, og på en noe mindre scene som Vulkan vil jeg si at det var smått utrolig at de aldri kolliderte med bandet hvor bare de var seks i tallet. Jeg har aldri sett noe liknende, og med en musikk jeg aldri har hørt noe liknende av heller så snakker vi om en noe spesiell kveld.
Bandet selv lurer du kanskje på? Musikalsk ligger de i metallcore-land, men det yter ikke bandet rettferdighet da de presser usaklig mye ut av metallcoren sin som ellers pleier å være heller snever i formen. Jeg kan her nevne verdens mest kjente sirkus-trudelutt til full allsang som eksempel. De låt tightere enn de aller fleste andre, og har ikke mindre enn fire sjukt dyktige vokalister der tre av de fint kunne ha fronta sine helt egne band med bravur.
Men det gjør de ikke, for sjefen sjøl var selve inkarnasjonen av frontfigur der han var høyt og lavt konserten igjennom, styrte publikum med stoisk ro med både kniv, Freddie Krueger-hanske og motorsag i tillegg til å inneha et vokalspekter jeg sjeldent har hørt maken til. Og klovnetute som nevnt. For å gjøre merkverdigheten komplett var gjengen kledt i identiske smokinger, der de fleste hadde vannkjemmet hår og så mer ut som et cheezy boyband klare for finalen i Eurovision Song Contest enn et metallband med en fetisj for klassiske skrekkfilmer. Enormt fett.
Dette høres kanskje ut som en brutal og blodig kveld på jobb, men en annen vesentlig del av bandet er bruken av humor. Den gjennomsyrer det aller meste de gjør, og bidrar til at den ekstremt mørke og brutale tematikken istedet blir veldig morsom. Jeg tenkte flere ganger på Iron Maiden sin legendariske avskjedskonsert med Bruce Dickinson der de samarbeidet med Simon Drake og tilsynelatende sagde av både det ene og det andre av kroppsdeler underveis. Kanskje det nettopp var en homage til akkurat dét da frontfiguren parterte en på scenen under en av de mange seanser, hvem vet.
Det jeg dog vet er at denne kvelden kommer til å stå igjen som noe av det sjukeste jeg både har sett og hørt noensinne, og at jeg og Ice Nine Kills kommer til å få et langt og godt forhold fremover. Jeg er rett og slett helt satt ut og kommer til å bruke lang tid på å lande etter dette.
For dette var vel så mye en opplevelse som en konsert.
6/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker