Vi lærte ham først å kjenne i Sons Of Angels, en norsk supergruppe som ble lansert tungt med plateinnspilling og turnering i Statene, før han overtok mikrofonen i 21 Guns, bandet til Scott Gorham fra Thin Lizzy. Deretter ble han vokalist i det nye bandet til Adrian Smith fra Iron Maiden. Alt lå an til at vi i Hans-Olav Solli hadde Norges første internasjonale stjernevokalist innenfor den tyngre rocken. Men så ble det helt stille. I dette som er ment som første artikkel i en ny serie, spør vi: Hvor faen ble det av… SOLLI ??
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Bjørn Sterri (portrett 1993), George Chin (Psycho Motel)
– For de fleste var du et ukjent navn da du dukket opp med Sons Of Angels i 1990. Hvordan kom det bandet i stand?
– Jeg hadde jo vært aktiv og sunget i band hjemme i Molde siden tidlig 80-tall – der sang jeg i et band med det festlige navnet Araya Heep, som forsåvidt er i gang igjen på hobbybasis, vi spiller nå til helga! Men jeg flytta til Oslo for å begynne å studere, og i 1988 så jeg en annonse om at vokalist søkes til internasjonalt prosjekt – det sto ikke hvem det var. Jeg dro på audition og fikk jobben i det som skulle bli Sons Of Angels, hvor låtskriverne Torstein Bieler og Lars Kilevold var primus motor, pluss Geir Digernes på trommer og Staffan William-Olsson på gitar. På vårparten 1989 dro vi til Los Angeles med en tape med åtte låter, og så tok det av i et vanvittig tempo. Vi fikk kontrakt med Atlantic, og spilte inn skiva på høsten.
– Det kunne aldri skjedd i 2018! Og med selveste Kevin Elson (Journey, Europe, Mr.Big) som produsent, faktisk?
– Ja, han hadde akkurat gjort «The Final Countdown», så han var skikkelig i vinden, men vi kunne selv velge produsent, og det sto mellom tre plateselskap – vi gikk selvsagt for Led Zeppelins selskap, Atlantic. Så vidt jeg vet er vi det eneste norske bandet som fikk kontrakt direkte i USA med en gang – både a-ha og TNT fikk først kontrakt med henholdsvis det engelske og norske underselskapet før de fikk videre til det amerikanske moderselskapet.
– Jeg husker jeg var alltid litt skeptisk til om Sons Of Angels var et seriøst band, eller bare nok et ironisk tulleprosjekt siden det var Lars og Torstein som sto bak, rett i kjølvannet av Ute Til Lunch. Jeg venta på en punchline om at det bare var klisjéer, at de ville at folk skulle sluke agnet før de avslørte at det bare var tull.
– Ja, jeg skjønner den skepsisen som satt langt inne i norsk musikkbransje, det ble en debatt i media. Tore Neset i Dagbladet ga oss en 1’er og kalte det ‘kalkulert rock’, mens Kjetil Bjørnstad i Aftenposten svarte at det var ikke snakk om kalkulert eller ikke, man måtte snakke om bra eller dårlig, feil eller riktig rock, og dette var bra og riktig, mente han. Det var nok mange som undervurderte Lars og Torsteins ærlige hensikter, dette var musikk de hadde lyst til å lage. De hadde en visjon om å lage funky heavyrock, og det oppdaget vi da skiva kom ut, at vi traff en tidsånd. Vi ble jo en del av det som Kerrang! kalte ‘The Scandinavian Wave of Funkometal’.
– Med dere og Electric Boys i Sverige? Og Extreme, Faith No More og Red Hot Chili Peppers som de amerikanske gallionsfigurene?
– Nettopp! Dessverre var jo dette en grein av hardrocken som brakk totalt da grungen tok helt over i 1992.
– Ja, det var ikke få band som havarerte da «Nevermind» slo an.
– Ja, og vi var blant de mange som ble skylt på land. Som Torstein sa det, vi sto igjen i skinnbuksa mens de andre hoppa rundt i shortsen. Ugly Kid Joe så jo f.eks likedan ut som oss, men de smatt kjapt over i shortsen.
– Hvordan var responsen på skiva? Turnerte dere?
– Nei, vi fikk spilt altfor få konserter, og kom for seint i gang med det. Vi skulle ha jobba hardere og spilt masse konserter opp og ned i Norge for å etablere en base, da hadde nok bandet hatt et lengre liv. Vi spilte mer i utlandet enn her hjemme, og skiva solgte jo i 200.000 eks. Men det er klart, når Bon Jovi og Def Leppard solgte 15-20 millioner, så var ikke et par hundre tusen mye å skryte av i USA – der måtte du minst selge til gull, en halv million, før det betydde noe.
– 200.000 hadde jo pr idag vært nok til å toppe Billboard.
– Ja, ikke sant!? Vi gjorde jo en klubbturne langs hele østkysten av USA sommeren 1990, og det var både himmel og helvete – fra syv fulle mann på en bar i Memphis, til syv tusen på en festival vi headlinet i Louisville, Kentucky, hvor vi hadde to Topp 5-hits på radio.
– Men i Europa da?
– Vi turnerte i Skandinavia som forband til Magnum, og i Tyskland og England som forband for Steelheart.
– Det må da ha vært verdifull eksponering i 1990-91?
– Ja, men Atlantic hadde for store forventninger til oss. De forventa at «Cowgirl» skulle bli en monsterhit, og når det ikke skjedde, mistet de litt interessen. Han som signerte oss, hadde også misforstått hva slags band vi var, han sammenlignet oss stadig med Roxette!? Vi ville heller få et selskap som kunne jobbe mer langsiktig med oss, og vi hadde en god dialog med SBK, som var en underavdeling av EMI på den tiden. Andreskiva skulle komme på nyåret 1992. Men i siste liten ble det en omorganisering i EMI, og de folka vi hadde snakka med, ble omplasserte, så da rakna det. Vi gjorde et siste stunt med (hitmaker og låtskriver) Desmond Child, som vi hadde fått god kontakt med. Han var kjempefan og mente at vi var et av de beste bandene han hadde vært borti, men når heller ikke det bar frukter, skjønte jeg at løpet var kjørt for Sons Of Angels i USA. Og da fristet det heller ikke så veldig å begynne fra grunnen av i Norge.
– Er det ikke på tide med en gjenforeningskonsert eller fem?
– Vi gjorde faktisk en konsert i 2002, da vi omsider ga ut den skiva som skulle kommet i 1992. Vi var så fornøyde med demoene til den at vi følte at de burde få se dagens lys. «Slumber With The Lion», het den. Den fikk litt dårlig omtale fordi Z Records insisterte på at den skulle presenteres som en ny skive fra Sons Of Angels – og ikke som over ti år gamle uutgitte demoer. Og det hadde skjedd mye i løpet av de ti årene, så man må nesten tilgi Håkon Moslet som skrev at ‘Har ikke disse gutta fått med seg det som skjedde på 90-tallet!?‘. Selv synes jeg at mine beste vokalprestasjoner på skive er å finne her, med tittelsporet og «No Sorrow» – de står seg bra! Vi gjorde også en gjenforeningskonsert på min 50-årsdag, så vi er absolutt ikke fremmede for å finne på noe mer, og nå er det jo snart 30 års jubileum for skiva, så hvem vet!
– Da Sons Of Angels stoppa opp, begynte du å jobbe med 21 Guns. De var basert her i Oslo, ikke sant?
– Ja, jeg kom først i kontakt med Leif Johansen, som var bassist, låtskriver og produsent for 21 Guns, og han bodde i Oslo. Han skulle mikse en demo for grungebandet mitt i Göteborg, The Fountainhead. og han nevnte for meg at Tommy LaVerdi hadde slutta i 21 Guns. Det falt seg naturlig at vi slo oss sammen, og vi jobba med nye låter i perioden 1993-94.
– Kanskje ikke beste tida for den type rock.
– Nei. Det var helt tørke. Og vi tviholdt på stilen melodiøs hard rock.
– Du var kanskje Thin Lizzy-fan? Hvordan var det å jobbe med en såpass navngjeten og erfaren gitarist som Scott Gorham?
– Det var selvsagt kjempestas å få jobbe med en kar som jeg hadde hørt på som tenåring og som jeg hadde masse plater med, er du gæern.
– Neste stoppested var Psycho Motel, bandet til Iron Maidens gitarist Adrian Smith i de årene han var ute av Maiden.
– Allerede da Bruce Dickinson slutta i Iron Maiden (i 1993) sendte jeg en tape til London, og over ett år senere fikk jeg en telefon fra Adrian. Tapen min var visstnok blitt sterkt vurdert av Steve Harris, men de syntes det ble feil å dra inn en nordmann, de ville ha en brite. Men han ga i hvert fall tapen videre til Adrian med en sterk oppfordring om å ta kontakt med meg.
– Man kan si mye pent om Steve Harris, men det er ikke ofte han klarer å plukke riktig vokalist! Han kunne også valgt Damien Wilson eller Doogie White, men han mente altså at Blaze Bayley var best egnet.
– Haha! Men det var jo kult at han anbefalte meg videre til Adrian. Så jeg dro til London på audition med Adrian i stedet, og fikk jobben. Vi gjorde en skive sammen, som kom ut i 1995, men vår manager Ron Smallwood, som også var manager for Iron Maiden, syntes det var litt ugreit at jeg var vokalist i både Psycho Motel og i 21 Guns, så han satte foten ned for det.
– Men var ikke Michael Sturgis med på trommer i begge band?
– Jo, han var jo det, og for en trommis er det tydeligvis ikke noe problem å spille i to band, men frontfiguren derimot! Det var jeg som dro inn Mike da Adrian sa at han trengte trommis. Så det var litt incestiøst mellom 21 Guns og Psycho Motel.
– Var det mye konserter med Psycho Motel?
– Vi gjorde en Englandsturné, og var support for Iron Maiden på Nottingham Rock City i februar 1996. Vanligvis spilte vi «Wasted Years» og «Stranger In A Strange Land», låter som Adrian hadde skrevet for Maiden, men Ron Smallwood likte ikke at vi skulle spille de som support for Maiden, så de måtte utgå den kvelden.
– Det er jo forståelig, Blaze er jo ingen stor vokalist, og det kan ikke ha vært stas for ham å gå på etter at et annet band nettopp hadde levert Maiden-låter som ville demonstrert forskjellen vokalt!
– Joda, men det var jo Adrians låter. Den dag i dag har jeg «Wasted Years» på mitt eget repertoar.
– Spilte dere ikke i Norge?
– Jo, vi spilte på Smuget i Oslo, på Notodden, i Molde og Trondheim før vi headlinet Rock Mot Rus på Andøya sammen med masse norske artister. Men ingen andre steder i Europa.
– Kunne du leve av dette, da?
– Jeg hadde jo troen på at jeg skulle kunne leve av å synge i Psycho Motel, men det skjedde ikke så mye med den skiva etter at den kom ut. Ting var ikke så digitalisert da som det er nå, så jeg måtte være fysisk til stede for å kunne bidra. Det føltes ganske tungt å fly frem og tilbake til England for å jobbe med det bandet, samtidig som jeg tok vakter på sykehjemmet i Oslo for å få det til å gå rundt økonomisk. Og allerede da følte jeg meg sikker på at Adrian før eller siden kom til å gå tilbake til Iron Maiden, og at dette bandet da ville være en saga blott, så det var kanskje ikke tingen å satse 100% på det. Så da jeg fikk en bra jobb i et seriøst TV-produksjonsselskap her i Oslo i 1996, valgte jeg med tungt hjerte å slutte i Psycho Motel.
– Og da tok du opp tråden med 21 Guns igjen?
– Ja, de hadde jobbet med noen andre vokalister i mellomtiden uten å helt finne den rette, så da jeg var ledig til å fortsette med de på kveldstid, gjorde vi ferdige de låtene vi hadde begynt å jobbe med et par år tidligere. Vi fikk interesse fra et japansk selskap, og i 1997 kom omsider «Nothing’s Real» ut der. Ironisk nok kom den ut cirka samtidig med Psycho Motels andre skive, da Adrian hadde funnet ny sanger til det prosjektet. Scott spilte også litt gitar på deres skive, sånn apropos incestiøst.
– Gjorde du noengang konserter med 21 Guns?
– Nei. Dessverre, aldri. Scott begynte å spille i diverse nye konstellasjoner av Thin Lizzy sammen med John Sykes, og da kom 21 Guns i skyggen. Jeg er veldig stolt over skiva, den er velskrevet og bra produsert, og den har absolutt tålt tidens tann.
– Hva gjør du i dag, Hans-Olav Solli?
– I dag er jeg festivalsjef for Moldejazz som jeg har jobbet med i 15 års tid, og i mitt første år som festivalsjef, i 2015, fikk jeg æren av å ta imot en av mine aller største helter, Robert Plant. Jeg spiller som nevnt også i Araya Heep, som kom sammen igjen i 2009 etter 24 års pause. Vi ga ut en liveskive som heter «Psycho Sons With Guns» (som Leif Johansen faktisk miksa), med Araya Heeps versjoner av låtene jeg spilte inn med Sons Of Angels, Psycho Motel og 21 Guns. Ta kontakt på Araya Heeps Facebookside om du er interessert!
– Og for ordens skyld, dere er verken et Uriah Heep-tributeband – eller et Slayer-tributeband?
– Haha, nei, det er på grunn av at gitaristen vår heter Ramon Araya, og vi har nærmest gjort et poeng ut av å ikke spille Uriah Heep-låter!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2018