1980 – året der Pacman så dagens lys, og en hel verden satt klistret foran TV-en for å få med seg hvem som skjøt J.R. Ewing. Samtidig, i London ga Iron Maiden ut sitt kritikerroste debutalbum, og en hel verden fikk øynene opp for gjengen fra Jack the Rippers gamle jaktmarker. Vi tok kontakt med Dennis Stratton for å høre hvordan livet var som medlem av Iron Maiden og som West Ham-spiller.
Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Dennis Stratton privat
– Som seg hør og bør på grunn av din historie med Iron Maiden, så er du West Ham-supporter på din hals, og har i likhet med Steve Harris spilt fotball for klubben i ditt hjerte? Hva husker du fra din tid som såpebobleblåser?
– Når du er ti-elleve år og går på skole her i England, så spiller du fotball på skolelaget ditt. De beste blir så plukket ut til å spille for West Ham Boys. Det er på en måte et skolelag i regi av et av de store lagene i England, og i mitt tilfelle var det West Ham. Jeg trente med West Ham Boys en periode, men jeg var dessverre ikke god nok og jeg fikk ikke være med lengre enn den første perioden min med laget. Jeg gikk over til å bli en meget god supporter av West Ham, men altså ikke god nok til å spille for dem, haha. Som faren min og ikke minst onkelen min, Les Stratton som spilte for England, fortsatte jeg å spille fotball for andre lag gjennom hele ungdommen min før jeg satset for fullt på musikk.
– Selv om det altså ikke ble kontrakt med West Ham, så fortsatte du som ivrig fan av The Hammers. Jeg må neste spørre deg om det er noen spillere som har en ekstra plass i hjertet ditt?
– Når det gjelder mine egne helter så må jeg nok si Martin Peters, Geoff Hurst og Bobby Moore fra VM-laget i 1966. Etter den gjengen var det spillere som Billy Bonds som jeg likte ekstra godt. I dag er det så mange spillere som kommer og går og som heller ikke er fra England så jeg klarer ikke å få samme forholdet til de som spiller der nå. På den tiden var det som oftest engelske og lokale spillere som spilte for laget, men jeg elsker West Ham like mye uansett.
– Jeg nevnte innledningsvis her at du og Steve Harris var begge innom West Ham som spillere, selv om han var der litt lengre enn deg. Traff dere på hverandre på den tiden eller hvordan var det dere først møttes?
– Nei, første gang jeg traff Steve Harris var på The Bridge House hvor jeg brukte å spille med bandet mitt Remus Down Boulevard. Steve Harris og Dave Murray pleide å komme på konsertene våre, og det var sånn jeg først møtte de to.
– Steve Harris skulle etter hvert be deg om å
bli Iron Maidens etterlengtede andre gitarist i 1979 etter som du nevner å ha
sett deg spille med Remus Down Boulevard. Hvordan gikk det seg til egentlig?
– Iron Maiden besto i 1979 etter hvert bare av tre medlemmer. Det var Steve
Harris, Dave Murray og Paul Di’Anno. Jeg hadde masse erfaring gjennom min tid
med Remus Down Boulevard. Vi var på samme management som Status Quo og Rory
Gallagher og hadde turnert masse i Europa og Skandinavia med Status Quo i
1976-1977. Iron Maiden hadde I 1979 signert en plateavtale med EMI og trengte
en gitarist med erfaring som kunne synge, så de spurte meg og jeg sa ja. Jeg
fikk en kassett med opptak av sangene og begynte å øve og så begynte jeg å
legge på gitarharmoniene, som de egentlig ikke hadde brukt noe særlig før jeg
kom inn i bandet. I Remus Down Boulevard hadde vi to gitarister og brukte
harmonier hele tiden så jeg var vant med å spille på den måten Steve Harris og
de andre ønsket å spille.
– Steve Harris fikk en klassisk «to-for-en-deal» her hvis jeg ikke tar helt feil. Fordi du dro vel med deg en viss Clive Burr også, ikke sant?
– De trengte en ny trommis ja, og jeg kjente Clive Burr godt fordi vi brukte å drikke sammen i en pub som lå nær huset hans i East End. Jeg tok han med til lokalet der vi øvde og introduserte ham for Steve Harris og de andre. Han spilte på et par øvinger med oss der han gjorde det veldig bra og han passet i tillegg godt inn i bandet så han fikk jobben. Alt dette skjedde på bare noen få dager og vi var da klare til å starte innspillingen av det som skulle bli «Iron Maiden».
– Debutplata til Iron Maiden har blitt en av de virkelig store klassikerne. Kan du ta oss gjennom innspillingen, og hvordan dere jobbet med sangene før og under innspillingen?
– Flesteparten av sangene var allerede skrevet, men de var ikke ferdige og måtte jobbes med før de kunne spilles inn. Demoene hadde hverken gitar- eller vokal-harmonier. Da vi fem som nå var blitt Iron Maiden først begynte å spille sammen live på «Metal for Muthas» turneen i februar 1980 med Praying Mantis og Diamond Head som support, spilte vi allerede de fleste sangene som endte opp på de to første skivene. Vi jobbet fremdeles på sanger som f. eks «Killers», men siden vi var øverst på plakaten måtte vi spille i halvannen time, så da måtte vi rett og slett spille alt vi hadde av sanger. Det inkluderte låter som ikke hadde blitt spilt før og sanger som ikke var ferdige. Selve innspillingen av den første Iron Maiden-plata gikk ganske raskt, husker jeg. Vi var på turné og kom tilbake til London bare for å gå i studio å spille inn sangene til skiva. Jeg tilbrakte litt ekstra tid i studioet i forhold til de andre, fordi jeg måtte jobbe med å få til harmoniene som manglet fra demoene. Jeg vet at Steve Harris ikke var fornøyd med produsenten, Will Malone, som vi følte ikke brydde seg om hverken oss eller musikken vår.
– I motsetning til kanskje en del av de klassiske albumene, så ble faktisk “Iron Maiden” veldig godt mottatt da den kom ut i 1980. Er du stolt av albumet og er det eventuelt noe du ville ha endret på hvis du kunne ha gått tilbake i tid?
– Hadde vi visst at den ville bli så populær og stor som den ble, så hadde vi nok tatt oss bedre tid i studio og forbedret ting som f. eks gitarlyden og vokallyden. Jeg tror nok vi alle hadde ønsket å endre på små ting hvis vi hadde kunnet gå tilbake, men vi er veldig stolte av den og folk liker den så noe må vi ha gjort rett, haha.
– Så, når du tenkte at ting ikke kunne bli bedre så fikk dere dra på en stor Europaturné med selveste Kiss. De var da et av de største bandene i verden og på sitt absolutt ypperste som band. Hvordan var den opplevelsen for dere?
– Før vi dro på turné med Kiss gjorde vi en UK-turné med Judas Priest og spilte blant annet på Reading-festivalen som var kult for oss. Kiss-turneen var fantastisk og jeg ble gode venner med Gene Simmons og Paul Stanley som på bursdagen min spanderte en hel kveld på byen på meg. Det var i Stockholm, husker jeg. Hele turneen gikk kjempebra, og det var veldig lærerikt for oss å få se hvordan et maskineri som Kiss fungerte på turné.
– Jeg må bare spørre om singelen “Women in Uniform”. Opprinnelig en låt av det australske bandet Skyhooks. Absolutt en kul låt, men hva fikk dere til å bestemme dere for å spille inn den sangen?
– Da vi kom hjem fra turneen med Kiss ble det foreslått for oss fra Ralph Simon i Zomba at vi skulle spille in låten «Women in Uniform». Vi likte den egentlig ikke noe særlig, men sa ja til det likevel og spilte inn låten og lagde musikkvideo til den. Det var ikke vårt valg å spille den inn for å si det sånn, men sånn ble det altså.
– Så kom nedturen og du ble bedt om å forlate Iron Maiden. I følge det man hører og leser så var det fordi du likte feil musikk? Det kan vel ikke stemme?
– Etter vi hadde gitt ut “Women In Uniform” fikk manageren vår Rod Smallwood det for seg at siden jeg holdt meg en del for meg selv, i stedet for å henge med de andre i bandet hele tiden, at jeg ikke var dedikert nok. Jeg likte helt enkelt bare å gjøre litt forskjellige ting og mener at hvis du henger sammen med noen 24 timer i døgnet så det kan skade vennskapet. Jeg hørte også på mye forskjellig musikk og hadde andre interesser enn bare Iron Maiden og det falt ikke i god jord hos Rod, så forholdet vårt surnet ganske raskt og det var slutten for meg i bandet. Veldig synd fordi jeg hadde hatt veldig lyst til å være med på innspillingen av «Killers» siden jeg var med og skrev mesteparten av albumet. Jeg har fortsatt et godt forhold til Steve Harris og vi tar ofte en drink eller et måltid sammen når han er hjemme i England.
– Godt
å høre at du fortsatt har et godt forhold til Steve Harris etter alle disse
årene! Det gikk ikke lang tid før du var tilbake på hesteryggen igjen etter
Iron Maiden, fordi du startet Lionheart kort tid etter. Jeg går nesten ut fra
at du kjente en del av de gutta fra før?
– Kort tid etter jeg var ferdig i Iron Maiden samlet jeg sammen en gjeng
bestående av gitarist Steve Mann, bassist Rocky Newton og Jess Cox på vokal, og
sammen startet vi Lionheart i 1980. Jess Cox varte ikke så lenge fordi han var
ikke helt den typen vokalist vi var ute etter for bandets sound, så vi fikk til
slutt inn Chad Brown til å synge på den første plata vår «Hot Tonight» som kom
ut på CBS i 1984. Det er kort fortalt starten på den første utgaven av
Lionheart.
– Dere var signerte til CBS og alt så ut
til å gå rett vei for Lionheart, men så ble ikke «Hot Tonight» den store hiten
dere hadde håpet på. Var dere skuffet da albumet ikke gjorde særlig mye ut av
seg?
– Ja, klart vi var skuffet over mottakelsen den hadde fått da vi kom tilbake
til England. Vi hadde tilbrakt fire måneder i et studio i Los Angeles på å
spille den inn og jobbet hardt med sangene. Vi hadde det gøy mens vi var der
borte, men CBS ofret ikke veldig mye for å promotere albumet, og da gikk det
som det måtte. Hvis jeg kunne gå tilbake i tid så ville jeg ha fått inn en
annen produsent og en annen vokalist, men det er vann under brua nå.
– Spilte nedturen etter «Hot Tonight» en
rolle i avgjørelsen om å splitte opp Lionheart?
– Bandet begynte vel å gå i oppløsning rundt 1986 ja, og mangelen på suksess
spilte en stor rolle i det.
– Men så gjorde du det stort i Japan av alle
plasser med Praying Mantis, som en gang hadde varmet opp for deg når du spilte
i Iron Maiden. Hvordan fikk du den jobben og du ble vel gjenforent med din
gamle venn Clive Burr der borte også, hvis jeg ikke tar helt feil?
– Etter Lionheart hadde jeg et par år der jeg ikke gjorde så veldig mye,
bortsett fra å spille litt og skrive litt musikk for meg selv. Så i 1989 ble
jeg bedt om å komme til Japan for å spille med Praying Mantis, som jeg kjente
fra tiden i Iron Maiden da de varmet opp for oss på «Metal for Muthas» turneen
i 1980. De brukte mye harmonier i musikken sin og det passet meg perfekt, så
jeg sa ja til det og stakk til Japan. Det ble vel åtte album på meg med Praying
Mantis og jeg var der i femten år, som er en betydelig del av livet mitt. Clive
Burr kom inn i bandet og hjalp oss da trommisen vår brakk begge armene sine i
et fall rett før vi skulle spille inn et livealbum i Tokyo. Det gikk kjempebra,
men han ble ikke værende med oss så det ble med den ene skiva.
– «Big in Japan» der altså, ja! Så i 2016
var det for første gang på tjue år plutselig liv i ditt gamle band Lionheart
igjen. Året etter kom albumet “Second Nature” ut og Lionheart er igjen et
aktivt band. Hva skjedde som fikk alt dette til å skje?
– Vi ble spurt om å spille på en festival i Nottingham, som vi takket ja til. Det
var utrolig gøy å spille sammen igjen, så vi bestemte oss helt enkelt for å
fortsette med Lionheart. Vi spilte inn «Second Nature» ganske raskt og det
føltes veldig naturlig, så da fulgte flere spillejobber og vi jobber for tiden
med album nummer to med den nye besetningen. Vi har denne gangen fått med oss
en fantastisk vokalist i Lee Small som vi gjerne skulle hatt med oss fra
begynnelsen.
– Det fører oss videre til julen i fjor og Lionheart er plutselig ute med en julesingel! Den så vel strengt tatt ingen komme, så hva var grunnen til at dere fant ut at det var en god ide? Det skal nevnes at låten gjorde det dritbra på listene i England.
– Siden “Second Nature” hadde gjort det så bra og turneringen etter albumet hadde vært en suksess, bestemte vi oss for at vi skulle kjøre på med et album til. Vi trengte da et ledd mellom de to albumene for å holde flammen i live, hvis du skjønner? De fleste ville gjerne gått for en EP, men vi valgte i stedet å spille inn en julesingel. Det var interessant å gi ut en julesang og vi hadde alle det gøy mens vi lagde den. Singelen gjorde det jo veldig bra også – den ble vel til slutt en av de mest nedlastede singlene den jula som jo er litt kult.
– Vil dere fortsette med Lionheart framover?
– Ja, så lenge det passer for alle og vi har glede i å gjøre det så vil vi fortsette med Lionheart. Det kan du være trygg på!
– Det må være så sinnssykt kult for alltid å være en del av en legendarisk plate som folk hører på like mye nå som da den kom ut og som folk vil høre på om hundre år fra nå. Du reiser også fortsatt rundt og gjør Iron Maiden-show til fansens store glede, men er det fortsatt like gledelig for deg, eller synes du det er det på tide for alle å gå videre?
– Jeg gjør en del Iron Maiden-show i Europa ja og fansen elsker det. Det første showet var vel i Italia for rundt femten år siden og på grunn av internettet så blir jeg nå spurt om å spille over stort sett hele verden med ulike Iron Maiden-cover band. Jeg skal blant annet til Brasil om ikke så lenge og jeg var tidligere i år i Frankrike, Belgia og Nederland med bandene Up the Irons og Maiden United. Jeg elsker å gjøre disse showene og fansen elsker dem, så det er helt fantastisk. Debutskiva til Iron Maiden har for lengst gått inn i historien, og det kommer folk bort til meg hele tiden for å fortelle meg at de mener det er verdens beste album. Det gjør meg utrolig stolt!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2019