Frontiers
House of Lords er en av Frontiers Records mest pålitelige arbeidshester og når de slipper sin 13. studioplate “Saints and Sinners”, skulle det overraske om James Christian & co ikke skulle levere varene. Og ja, det overrasker vel kanskje en smule.
De velger å åpne med skivas svakeste spor, tittelsporet “Saints and Sinners” som tross Christians umisgjenkjennelige stemmeprakt ikke klarer å overbevise i originalitet. Heldigvis tar det seg opp på de neste par sporene, “House of the Lord” og i større grad “Take it All”, som har spennende vers, men som begge hviler litt for komfortabelt på klisjeer i refrengene. Plata virker i større grad enn de siste utgivelsene å dra inspirasjon fra 70-tallet, selv om refrengene gjerne høres tiåret yngre ut. Det blir gjerne litt “Rainbow møter Bon Jovi” og det gjelder spesielt låta “Mistress of the Dark”.
I tillegg bys det på et snodig Rocky Horror Show-øyeblikk i den mer lekne låta “Razzle Dazzle” og det er vanskelig å si om det er litt genialt eller litt flaut. De to foregående skivene var mer spennende på alle måter, men høydepunktene er absolutt å finne også her, spesielt mot slutten av albumet – og Christians vokalprestasjon er, helt som forventet, gjennomgående sterk og en attraksjon i seg selv.
Produksjonen av denne plata er dessverre ikke i samme liga som bandet den presenterer, men fans av House of Lords vil nok ikke la det være noen dealbreaker. Det er imidlertid vanskelig å la være å tenke på hvor mye bedre dette kunne vært med litt mer tanke bak miks og arrangementer. Selv om “Saints and Sinners” blir neppe omtalt i historiebøkene som House of Lords mest minneverdige utgivelse, er det øregodis å oppdage innimellom for den som leter. Men det er innimellom. Det er bare å håpe og tro at det ligger noe bedre bak neste sving, men i denne omgang ble altså House of Lords heller litt House of Commons.
3/6 | Linda Mills
Utgivelsesdato 16. september 2022