Frontiers
Det er litt snodig at et band som pr idag ikke har en keyboardist i rekkene, velger å åpne sitt ellevte studioalbum med en halvannet minutts atmosfærisk byggende keyboardsolo som fører tankene hen til «Pleasure Palace», åpningssporet på House Of Lords kultklassiker av en debutskive, fra den gang da bandet ble ledet av ex-Angel-keyboardist Gregg Giuffria. Men Gregg er forlengst borte, og det er vokalist James Christian har hatt styringa siden han satte bandet sammen igjen rundt årtusenskiftet. Han har riktignok hatt den samme trioen av musikere rundt seg i over ti år nå, hvorav gitarist Jimi Bell er den mest fremtredende med noen gnistrende soloer underveis. (Vel, bassist Chris McCarvill har hoppa av og begynt i Dokken, ny mann er Chris Tristram, allerede en ex-Jack Russells Great White.) Men det er Christian som hele skiva står og faller på. Han har en kraftig stemme med et sterkt følelsesregister, han har trøkk og melodi samt en naturlig rasp som står i fin kontrast til den tidvis silkeglatte musikken – og det funker.
På sitt verste (som den søte balladen «The Sun Will Never Set Again») er House Of Lords kun behagelig å høre på, men når de treffer, er de helt strålende, som på det dramatiske tittelsporet og «Harlequin». Likevel føles dette som bare nok en House Of Lords-skive, hvor de fleste låtene er kule nok når du hører de, men de er like fort glemt. «Grains Of Sand» skiller seg ut, introen og versene høres ut som et moderne sinna metalband, men på versene er det umiskjennelig melodisk House Of Lords.
Er du fan av bandets nyere periode, så vet du hva du går til her også – denne er muligens jevnere enn både «Big Money» og «Precious Metal», men det store høydepunktet mangler, og «Saint Of The Lost Souls» kommer neppe til å appellere til noen utenfor den allerede dedikerte lille fanskaren.
3.5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 24.mars 2017