earMUSIC
«Baby, nobody cares» synger vokalist Page Hamilton selvprofetisk under refrenget til albumåpneren «Life Or Death», og proklamerer vel med det Helmets plass i musikkverdenen anno 2016 – noe albumtittelen også gjenspeiler. De var et av få band jeg faktisk likte under postgrunge-perioden, mye på grunn av de hinsides fengende riffene som på mange måter var kjennetegnet deres på den tiden. Men hvordan er ståa 20 år senere? Ikke mye å henge hatten på i mine ører.
Riffene er med få unntak forduftet som dugg for solen og blitt erstattet med noen i overkant sære akkorder og harmonier som ikke klinger spesielt godt i mine ører i alle fall. Jeg merket under avlyttingen at jeg fikk en sterk trang til å sette på Nirvana underveis, uten at jeg noensinne har vært blant deres største tilhengere – men de gjorde mye av det samme som Helmet forsøker på her, bare 25 år tidligere og mye, mye bedre.
Ikke en eneste ting sitter igjen når skiva er ferdig, selv om de faktisk både starter og slutter skiva med samme låt – altså nevnte «Life Or Death». Page må av en eller annen grunn ha vært spesielt fornøyd med akkurat denne. Nuvel. Det gjør absolutt ingenting om det går 20 år til neste gang jeg hører dem igjen.
2/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 28.10.2016