Mandag 4.november 2019
Det har gått ganske nøyaktig åtte år siden sist gang Bermudas suverent største musikalske eksportartikkel Heather Nova sist tråkket på et scenegulv i Oslo. Siden den gang har hun ikke bare gitt ut tre nye skiver, men hun har også blitt skilt og funnet kjærligheten på ny, noe som tydelig gjenspeiler seg i tekstene og stemninga på hennes nyeste album «Pearl» – ikke minst i åpningslåta på både skive og konsert, «See Yourself».
Deretter er det duket for en av hennes største låter, «London Rain (Nothing Heals Me Like You Do», noe som skaper stemning i publikum, som denne kvelden er ganske feminint dominert, og et mye mer lyttende publikum enn vi (dessverre) er blitt vant til i Oslo. Oftest var det musestille mellom låtene for at folk ville høre hva Heather hadde å si, det var ikke den konstante kaklingen man vanligvis må tolerere. Honnør til dere, folkens!
Heather Novas musikk er ganske vanskelig å sette i bås – fra en slags indiepop via akustisk låter med cello til fullt rocketrøkk a la Nirvana eller Pixies. Men alltid med Heather Novas vevre og eteriske sopran i fokus, hun klarer å høres både tander og knallsterk ut på samme tid. Tidvis kan hun gli ut i en litt folk-aktig visepop a la Joni Mitchell, noe sikkert mange liker, men som jeg synes hun kler dårligst. På denne turnéen backes hun av et tremannsband, uvanlig nok med en kvinnelig gitarist mens bassist/cellist og trommis er menn – men danske Berit Fridahl gjør en solid innsats som Heathers høyre hånd, og imponerer tidvis med sine soloer.
Selv om nyskiva «Pearl» er blant hennes sterkere, og naturlig nok var godt representert på setlista, så er det likevel låtene fra 90-talls-skivene som treffer publikum best, spesielt det fra «Oyster» og «Siren». En utvidet versjon av «Winter Blue» hvor Fridahl fikk utfolde seg ble et tidlig høydepunkt, og ekstranumrene «Walk This World» og «Sugar» satte hele publikum i godlune. Et litt uventet innslag som første ekstranummer var «Vincent» fra den nye skiva, en låt hun har skrevet til den nye mannen i sitt liv, og jaggu kom ikke selveste Vincent på scenen for å spille akustisk gitar på låten som handler om ham selv, til hatske blikk fra alle mannfolk i lokalet.
Så joda, det er nærmest umulig å ikke bli bergtatt av dette alveaktige vesenet med den magiske stemmen. Enkelte langdryge partier var det midtveis, men i det store og det hele var det en særs trivelig aften i selskap med den smekre Bermudaværingen og hennes band, og måtte det ikke gå åtte nye år før hun beærer oss med det nytt besøk. 4,5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anine Desire