Et av de mest spennende nye bekjentskapene innenfor progressiv metal i 2012 har utvilsomt engelske Headspace stått for, med debutskiva «I Am Anonymous». Dette er i praksis en aldri så liten supergruppe bestående av kjente navn fra sjangeren, først og fremst keyboardist Adam ‘Son of Rick’ Wakeman, som har spilt med Ozzy og Black Sabbath på konserter, bassist Lee Pomeroy fra It Bites og Steve Hacketts band, og Threshold-vokalist Damian Wilson. Vi tok en prat med sistnevnte backstage før Headspaces turneavslutning i London, og fikk også den oppsiktsvekkende historien om hvordan han nesten erstattet Bruce Dickinson i Iron Maiden.
Tekst & foto: Geir Amundsen
Sidekick: Terje Embla
Bandfoto: Ian Blissett
– Jeg ble første gang nysgjerrig på Headspace for ett års tid siden da Classic Rock rapporterte at dere var i ferd med å spille inn debutskiva – men Headspace er vel ikke akkurat et nytt band?
– Nei, vi kom sammen rundt 2005 og skrev låter for harde livet – men vi kom oss aldri til å spille inn disse låtene, med unntak av noen demoer. Og vi har så mye materiale liggende, nok til tre skiver ihvertfall.
– Så kommer det noengang til å bli brukt?
– Tvilsomt, vi har utviklet oss siden da, funnet vår stil og skrevet låter vi føler er bedre, og da er ikke alle av oss klare for å gå tilbake til gamle låtutkast. Ihvertfall ikke Adam (Wakeman, keyboards) og Pete (Rinaldi, gitar) som skriver det meste av låtene.
– Hvem startet dette bandet i utgangspunktet?
– Som jeg husker det, var det Adam som kontaktet meg og foreslo at vi burde starte et band – vi kjente hverandre godt fra før og hadde samarbeidet på diverse prosjekter opp gjennom årene. Vi var også tent på å samle et band med venner, og det opplagte valget da var Lee Pomeroy, som er en av de beste bassistene i bransjen. Og han var straks klar som et egg. Adam kjente Richard (Brooks, trommer) blant annet fra Rick Wakemans band og foreslo ham, og vi fant fort tonen. Vi prøvde en annen gitarist i begynnelsen, en kar jeg hadde jobbet med på mitt solomateriale som var veldig sugen på å bli med, men han hadde ikke noe særlig forhold eller erfaring med hverken prog eller metal, mer klassisk rock og folk, så det funket ikke så bra. Så fikk vi tips om Pete, denne unge australieren som hadde flyttet til London, og han har definitivt gitt oss en ekstra aggressivitet. Han spilte også i Hot Legs, bandet til Justin Hawikns etter The Darkness.
– Var dere enige om stilretningen fra starten av?
– Nei, ideen var vel egentlig bare å samle et bra band som kom godt overens og se hva vi kunne komme opp med, men vi skjønte fort i hvilken retning det bar. Jeg tror Flying Colors hadde litt av samme ideen, å bare samles og skrive låter naturlig uten forventninger. Jeg mener, jeg trengte egentlig ikke et progressivt metalband da, for det er den stilarten jeg er mest kjent for, spesielt via Threshold.
– Headspace ga ut en 4-spors EP i 2007 som idag er bortimot umulig å få tak i. Er den i samme stil som skiva?
– Vi har noen få eksemplarer igjen her, du kan få ett om du er interessert?
– Oh yes!
– Da ordner vi det. Headspace EPen ble innspilt i hui og hast for å ha et produkt å selge på de showene vi skulle gjøre med Ozzy Osbourne, på hans «Black Rain»-turne i Europa. Den har noen knallbra låter, men den viser ikke bandets fulle potensiale.
– Men dere gjorde bare tre konserter med Ozzy? Det burde da være en ypperlig promoteringsmulighet?
– Ja, man skulle kanskje tro det, men det koster utrolig mye å være med på slikt. Og på disse konsertene var vi ikke nevnt på plakaten engang.
– Normalt sett skulle man ikke tro at fans av Ozzy og Sabbath skulle like Headspace. Det er simplistisk riffbasert blytung rock, mens dere spiller kompleks og intrikat progressiv metal.
– Joda, men hvis du ser på hvem vi var påvirket av da vi var yngre, er det ikke så rart – Threshold var svært påvirket av Black Sabbath.
– Ja, hvem er ikke det, av dagens metalband?
– Godt poeng! Hahah! De showene var riktignok ganske heftige, for Ozzyfansen og Sabbath-fansen er ganske hardcore, og Black Label Society var det andre supportbandet. Og de har fans som liker å spytte på og sjikanere andre forband, så da vi kom på scenen først, fikk vi tyn så det holdt. Men da vi begynte å spille, gikk det veldig bra. Jeg pleier å se meg ut den verste bråkmakeren i fronten, og se ham inn i øynene med et smil på de første låtene – det later til å funke for å etablere publikumskontakten. Hvis man går på scenen som forband og forventer å bli elsket, så sliter du. Man må kjempe for å bli godtatt. Mengden kaster ting på oss, jeg gliser og kaster det rett tilbake. Jeg så Ozzy på en konsert i Tyskland senere på turneen, og da spilte de EPen vår i pausen før Ozzy gikk på. Det var stas, foran titusener av mennesker. Og den hadde de spilt foran hver konsert.
– Men dere ga ut den EPen for fem år siden, og så har dere ikke gjort noe mer før i år. Hva har oppholdt dere?
– Vi har vært travelt opptatt på hvert vårt hold, og tidsskjemaene har ikke tillatt det før nå. Spesielt Adam har spilt mye, med Ozzy og med Black Sabbath det siste året. Og Lee har stort sett spilt på hver eneste større konsert som har funnet sted i England. Han spiller med alle mine helter, som Terry Reid og Rick Wakeman og Steve Hackett og It Bites og…
– …og Take That og Victoria Beckham.
– De er jo mine aller største helter! Men vet du, Victoria Beckham…jeg burde egentlig ikke fortelle dere dette, men…(hvisker:) Victoria Beckhams band er i praksis Headspace uten meg!
– Og likevel har dere ikke dette på en diger sticker på CD-coveret!?
– Hehe. Men det er nesten ikke det verste. For en stund siden satt vi på en pub i Edinburgh og snakket musikk og skiver vi har bidratt på, og plutselig går det opp for oss at samtlige av oss har bidratt på ei skive med Atomic Kitten!
– Typisk progmetallere! Men dere må vel tjene penger dere og, ikke sant? Men så travle som dere er individuelt, så er det lett å tro at dette bare er et sideprosjekt som dere sysler med på fritida når hovedbandene deres gir dere muligheten til det.
– Absolutt ikke! Vi sysler med mye rart, men dette er Vårt Band – her lager vi musikk vi elsker for vår egen fornøyelse, og vi bestemmer selv hvordan alt skal låte. Veldig demokratisk på alle felter. Vi stortrives sammen som kompiser, og jeg ser ingen grunn til at ikke dette bandet skal fortsette i mange mange år fremover.
– Alle dere fem i bandet virker som veldig trivelige, joviale og varme karer, men tekstmessig er det veldig mørkt og apokalyptisk og dystert.
– Ja, det er ikke så mange som påpeker det i intervjuer! Temaet er i grove trekk om menneskeheten i etterkanten av en krig, fra perspektivet til en soldat som kommer tilbake fra fronten og til familien sin, og prøver å få livet på beina igjen, om helbredelsesprosessen. Jeg vil ikke konkretisere det for mye, for det handler ikke om en konkret person, men om ingen bestemte og om hele menneskeheten.
– Derav platetittelen «I Am Anonymous»?
– Helt korrekt!
– Så hva skjer nå? Skiva kom ut i mai, og dere har nå i september gjort en ti-konserters turne i som avsluttes i kveld. Hva nå?
– Nå gir vi oss! Jeg klipper håret og får meg en ordentlig jobb, haha!
– Blir det fem år til neste skive?
– Nei, jeg er sugen på å få ut en ny skive så fort som mulig. Vi har allerede begynt å jobbe med noen nye låter, og vi har som sagt ikke lyst til å gå tilbake. For et par år siden, da vi begynte å snakke om å spille inn debutskiva, foreslo jeg at vi skulle samle våre aller beste låter, og kanskje spille inn noen av låtene fra EPen på nytt for skiva, men Pete var krystallklar på at ‘Nei, vi skal lage et konseptalbum fra bunnen av!’, noe jeg stilte meg litt skeptisk til. Men han maste på ‘konsept, konsept, konsept!’ inntil vi kom opp med ideen bak «I Am Anonymous». Og i ettertid er jeg glad for det, men neste skive føler jeg vi er nødt til å lage kjappere.
– Du er forresten også tilbake ved mikrofonen i Threshold?
– Ja, siden 2007, men jeg trodde det bare skulle være en rask gjestevisitt for å hjelpe dem etter at Mac (Andrew McDermott, som døde i 2011) plutselig slutta, etter at de hadde gitt ut sin beste skive.
– «Dead Reckoning», ja. Du liker de skivene de ga ut uten deg og, da?
– Ikke alle, men jeg fant virkelig tilbake til dem da jeg fikk høre «Dead Reckoning»! Jeg var på besøk hos venner i Nederland da noen satt på noe steintøff musikk, og jeg løp ut i stua og spurte hva det var. Threshold. Fuck! Da angra jeg plutselig på at jeg hadde slutta.
– Var det som å se på en pornofilm med sin hotte eks og hennes nye type?
– Hahaha! Hvis jeg hadde sett de på scenen, så ja, sikkert! Men jeg var veldig fan av Mac, knall sanger, og jeg ønsket dem alt godt, jeg var ikke sjalu eller misunnelig eller noe sånt. Så da de tok kontakt og sa at Mac hadde slutta og de trengte en vokalist for kommende turne, føltes det litt som å komme sammen med en gammel flamme for gamle dagers skyld.
– Og nå har Threshold kommet med ny skive, i august?
– Og den har blitt veldig bra. Men Threshold er i stor grad først og fremst Karl Grooms og Richard Wests band. Da vi endelig skulle gjøre en ny skive, var de veldig klare på hvordan det skulle låte. Jeg har bare lagd en låt på denne skiva.
– Du har vært inn og ut der? Du synger på første, tredje og nå den nyeste skiva deres?
– Hehe, ja, men det har vært ulike grunner til at jeg sluttet. På 90-tallet fikk jeg sjansen til å være med i en oppsetning av «Les Miserables» , noe som ville bety en sikker inntekt i mange måneder fremover i en periode hvor jeg hadde kone og to små barn – en kone som selvsagt ville at jeg skulle være hjemme, og ikke reise rundt med et band som jeg uansett ikke tjente stort på. Og Thresholdgutta ga meg først klarsignal for å gjøre det, så jeg ble veldig overrasket da de fikk inn en ny vokalist for å erstatte meg. Men det var jo egentlig ikke noe vits, for kona mi forlot meg uansett, hahaha!
– Så hva sysselsatte du deg med da?
– Jeg sang i «Les Miserables» i to år, ikke noen hovedrolle, men en av de birollene. Samtidig hadde jeg en solokarriere og ga ut noen album, og spedde på med diverse sessionarbeid, koringer og sang på reklamesnutter. Godt betalt drittarbeid!
– Nåh, vi skal da ikke kalle skivene med Ayreon og Rick Wakeman for dritt.
– Haha, nei, ikke sånn ment! Jeg tenkte på reklamene. Men det gjør meg ingenting, det er ikke noe som mitt navn står på. Om jeg deltar på en liten snutt som brukes på f.eks. et barneprogram eller reklame for damebind, så står det ikke «DAMIAN WILSON» med store bokstaver på skjermen, og nesten ingen som kjenner meg som sanger vil noensinne høre eller assosiere meg med dette.
– Men det er altså fem år siden du begynte i Threshold, og først nå kommer en ny skive – nesten simultant med Headspace. Hva tok så lang tid?
– Mye personlige saker som flere av oss har vært igjennom, men nå er alt ordnet opp i og vi har blitt en sammensveisa gjeng.
– Så du har kommet for å bli denne gang?
– Nå føler jeg meg veldig komfortabel og hjemme i både Threshold og Headspace, så jeg kommer ikke til å slutte i noen av bandene. Da må de sparke meg ut, mann.
– Hvordan funker det å være i to aktive band samtidig da?
– For øyeblikket går det helt greit! Jeg er mer begymra for sommeren og festivalsesongen, haha! Der kan det nok bli en kollisjon, siden vi har skiver ute samtidig, i samme sjanger.
– Så du konkurrerer nesten med deg selv?
– Njæh, det er på forskjellige plateselskap, og vi har sikkert veldig mange felles tilhengere, så folk skal ikke trenge velge det ene bandet foran det andre.
– For min del synger du på to av årets beste skiver.
– Ååååh, tusen takk. Jeg liker som sagt begge veldig godt, jeg hører på begge, og jeg vet at begge er ektefølte produkter.
– Jeg driver fortsatt og fordøyer «I Am Anonymous» og oppdager stadig nye ting etter å ha hørt på skiva i fem måneder. (Og jeg angrer som en hund på at jeg bare ga den 4.0 i anmeldelsen i NRM #65 – oppgraderes herved til 5.5)
– Godt å høre, da har vi lyktes. Det er et ganske kompleks album, og litt som et stort maleri må du se flere ganger på det for å ta inn alle detaljene. Det eneste som irriterer meg med denne skiva, er at vokalen ikke er helt på høyde med resten av bandet. Jeg ville så gjerne at sangen skulle være bedre enn den er. Men det er min egen skyld. Jeg skulle gjerne lagt på flere harmonier og koringer.
– Nå er du bare ekstrem perfeksjonist her, mann.
– Mulig, men sånn må det nesten være. Vi må aldri slutte å legge lista høyere for oss selv, aldri si at ‘Det får være godt nok’.
– Hvordan blir setlista deres på konserten i kveld?
– Vi spiller hele skiva, fra start til slutt.
– Ikke noe nytt, eller noe fra EPen?
– Nei, manageren vår maser på det, men nei, nå har vi fokus på nye skiva.
– Dere kunne jo gjort som Flying Colors – med bare en felles skive spilte de coverlåter fra hverandres band i tillegg. Så da kunne jo dere spedt på med en låt fra Threshold, en It Bites-låt og en Atomic Kitten-låt.
– Hahaha, kjempeide, synd at i kveld er siste gig på turneen, ellers kunne jeg overtalt gutta! Jeg så Flying Colors i München nettopp, fantastisk band.
– På tampen må vi nesten komme litt inn på Iron Maiden. Det ryktes at du var veldig aktuell som ny vokalist da Bruce Dickinson slutta i 1993.
– Jeg skal fortelle deg nøyaktig hva som hendte. Jeg var hjemme en kveld, telefonen ringte, jeg svarte. Og det var en fyr som presenterte seg som Steve som fortalte at de trengte ny vokalist til bandet, og om ikke jeg kunne komme ned på øvingslokalet og ta noen låter med dem for å se hvordan det funka. Problemet var bare at jeg trodde jeg snakket med Steve Leigh, keyboardisten i et av mine første band, Landmarq, som jeg nettopp hadde slutta i og ikke var videre sugen på å starte noe nytt band med! Han har veldig lik stemme og akkurat den samme øst-Londondialekten som Harris. Så jeg var ganske kjølig og avvisende og svarte noe a la ‘joda, kanskje det, vet ikke helt om jeg har tid, men vi kan jo ringes senere‘ og la på. Men så gradvis demret for meg at kanskje det ikke var min Steve likevel, men kunne det vært Steve Harris…? Næh…det kunne da ikke det? Det kunne da umulig vært Steve Harris som ringte for å høre om jeg var hypp på jobben i Iron Maiden?! Faen! Noen minutter senere ringte telefonen igjen. Og det var Steve Harris igjen, som spurte ‘Damian, si meg, er du virkelig ikke interessert i å joine Iron Maiden? Kan jeg bare stryke deg fra lista?‘ For han syntes jeg var så usannsynlig nonchalant til det som burde vært enhver vokalists jackpot-telefon.
– Så han kjente godt til deg allerede da?
– Ja, han hadde første Threshold-skiva, som akkurat var kommet ut da. Så med misforståelsen ute av verden, møtte jeg resten av bandet på lokalet deres. Nicko kjente jeg fra før, han møter jeg stadig overalt. Og vi kjørte igjennom noen låter, jeg sang blant annet «The Trooper» og «Running Free» og følte det satt som ei kule, vi tok noen pints på puben etterpå og alt var stas. Men jeg tror Steve Harris allerede hadde bestemt seg for Blaze Bayley på det tidspunktet, og testet meg og et par andre bare for å ha gjort det. For på den tiden var Blaze kanskje den beste frontmannen i hele Storbritannia.
– Det burde ikke ha vært underordnet at han knapt klarte å synge rent i studio engang.
– Jeg syntes han var helt fantastisk i Wolfsbane, og i ettertid er det synd at han ikke holdt seg til dem. Men, jeg så han faktisk på scenen her om dagen med Wolfsbane, og de sparker fortsatt ræv.
– Og du har også ditt eget Iron Maiden-tributeband nå?
– Det er å ta hardt i. Ja, jeg synger i Maiden UniteD nå og da, men det er ikke ‘mitt’ band. Her må litt forklaringer til! Det skyldtes Ruud Jolie, en nederlandsk kompis av meg som spilte i solobandet mitt. Vi hadde et helvete av en turne sammen, jeg behandlet ham elendig og satt igjen med skikkelig dårlig samvittighet. Han ringte meg senere og sa at han og noen kompiser skulle gi ut en skive og lurte på om jeg kunne synge på den, og jeg følte ikke at jeg kunne si nei, selv om det var en tribute til Iron Maiden, noe jeg ikke hadde noe som helst interesse av å gjøre. Tributebands er gøy, men jeg vil bare være meg selv.
– Men dette var kun «Piece Of Mind»-skiva, akustisk.
– Ja! Og det var det som fascinerte meg! «Piece Of Mind» var den første Maiden-skiva jeg hørte på, og jeg elsket den! Jeg husker jeg kjørte rundt i min første bil med «Die With Your Boots On» på full måkkings og sang med så høyt jeg kunne. Så joda, jeg dro ned til Nederland og spilte inn vokalen til dette, og tenkte at ‘Absolutt ingen i verden kommer til å være interessert i et nederlandsk, akustisk Iron Maiden tributeband! Det kommer til å synke som en stein og ingen kommer til å høre dette noensinne!‘ Men resultatet ble dritbra! Og låtene er gjort på en så annerledes måte at det føles ikke som Harris- og Dickinson-låter i det hele tatt, det føles som Våre låter! Og vi dro og spilte på Wacken-festivalen, og på Download-festivalen i Donington – britisk heavy metals hjemsted! Og der var jeg livredd – etter å ha blitt spytta på av Zakk Wyldes og Ozzys fans, trodde jeg at her kommer de til å kaste glass, flasker og kniver på oss! Så jeg spurte arrangøren om publikum visste at vokalisten var engelsk, så vi kanskje kunne få en litt bedre mottagelse. Men det gikk helst strålende! Vi ble mottatt som helter!
– Så dette bandet eksisterer fortsatt?
– Ja, vi har nettopp spilt inn en skive til. Det er jo grenser for hvor langt vi kan ta dette, men vi er blitt en kompisgjeng som har det sykt trivelig sammen.
– Anneke van Giersbergen fra The Gathering er også med her?
– Ja, hun synger dritbra! Mulig jeg skremte henne vekk med noen halvobskøne bevegelser på en konsert i fjor, men gubben hennes har ikke drept meg enda, så jeg tror det gikk bra.
– Så hva fokuserer andreskiva på?
– Den skal hete «Across The Seventh Sea», og vi er fullbooka for november/desember med konserter i Hellas, Tyrkia, Nederland, Tyskland… og masse greier på nyåret som ikke er annonsert enda. Men joda, jeg elsker dette! Og hadde jeg ikke gjort det, ville jeg aldri giddet gjøre en andre skive. Jeg digger opplegget, jeg digger de andre i bandet… jeg gjorde førsteskiva som en tjeneste, men nå gleder jeg meg virkelig til fortsettelsen. I neste uke drar jeg til Nederland kun for å ta en fest med de andre. SÅ gøy er det. Vi kommer til å dra frem gitarene, vi kommer til å synge av full hals, det vil bli masse latter og andre rocka beskjeftigelser!
– Kanskje til og med en øl?
– Til og med en øl!
Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2012