Norske Hardware 86 har i flere år arbeidet sakte men sikkert, og for kort tid siden utkom endelig duoens debutalbum. Vi forstyrrer Rune Aalberg Alstad og Sigurd Ekle midt i arbeidet med album nummer to, som i skrivende stund er i gjæringa.
Tekst: Bjørn David Dolmen
– Hvordan kom dette prosjektet sammen?
Alstad: – Sigurd og jeg møttes som studenter, da vi studerte musikkteknologi ved NTNU. Et semester var vi ute på klasstur, til Berlin. Der fikk vi bedre kontakt. Det var åpenbart at vi delte en lidenskap for åttitallsestetikk.
Ekle: – Yup, dette var i 2009 eller der omkring. Åttitallsestetikk var fortsatt nokså tabu den gangen, faktisk også litt «forbudt». I bachelor-tiden skrev jeg allikevel en låt i den retningen, som Rune endte opp med å spille på. Jeg hadde lenge drømt om å finne en likesinnende. Ingen delte denne lidenskapen med meg før jeg møtte Rune; da han kom på banen startet vi selvfølgelig band. Dernest produserte vi fire låter og ga ut vår første singel. Jeg tror det må ha begynt slik.
– Jeg må spørre. Hva er det med akkurat 1986 som taler så sterkt til dere?
Alstad: – La meg si det slik: Det er flere akser som møtes i 1986. Den ene berører lydutstyret – det analoge og det digitale så vel som annen herlig hardware. I 1986 ser man en skamløs bruk av dette, men samtidig begynner man også da å få kontroll på teknologiske innovasjoner. En annen akse berører selve spillingen. I 1986 utkom milepæler som «The Final Countown», «Master Of Puppets», «Somewhere In Time» og «The Ultimate Sin». I disse kan man fortsatt høre «røffheten» fra det tidlige 80-tallet, som henger igjen fra 70-tallet, noe som gradvis forsvinner utover tiåret. Så det er altså noe med samspillet. I tillegg til musiseringen og de fete lydproduskjonene er det noe med låtskrivingen i perioden. Under siste halvdel av 80-tallet er blues-dimensjonen mindre tydelig. Man kan kanskje si at låtene blir mer melodiske, og at de i mindre grad hviler på riffet. Etter 1986 ble det jappetid, kommersialisering og «easy money». Fengende hits, men ikke dermed varig kvalitet. Jeg mener, «The Seventh One» er et bra Toto-album, med «Pamela» og sånn, men den holder ikke «Farenheit»s kant. Slik jeg ser det kommer det beste sammen omkring 1986.
– Si noe om hvordan en låt blir til i Hardware 86.
Ekle: – En låt kommer gjerne når jeg er litt i farta. Hvis jeg er heldig, kommer en hel låt. Andre ganger er det idéer til avsnitt som åpenbarer seg. La meg si det sånn: Hvis en idé kommer tilbake til meg, er det som regel en sterk idé. Da oppstår et mentalt arbeidsrom som kan være uhyre fruktbart. Det hender også at en låt kommer mens jeg trykker på en synth. Da er det lyden i seg selv som genererer kreativiteten. En inngang kan i tillegg være konsepter, titler og ord. For en tid tilbake satt jeg og så en film. I filmen var det noen som sa «headline of my heart». Disse ordene fikk meg umiddelbart i sving med å formulere en låt.
Alstad: – Jeg synes Ulf Risnes har en bra inndeling på den kreative prosessen i to faser: Under den kreative fasen har ikke hjernen lov til å være med, man må være helt åpen. Deretter kommer jobben, hvor man skrur det hele sammen. Jeg må si meg enig med Sigurd; idéer melder seg gjerne mens man gjør andre ting. Med fare for å bli for spirituell: Mye handler om å være åpen. Å være åpen har blitt viktig for meg. Kanskje er det nettopp derfor en hel låt – med vers, refreng, bridge og alt – plutselig åpenbarer seg under en tannpuss. Et interessant og mysisk felt, dette.
– Hva er Hardware 86s motiv?
Alstad: – Hardware 86 spinner rundt en fantasi av den nostalgiske sorten. Fantasien er forbundet med det glade åttitall, da vi var unge. Jeg husker godt da jeg hørte Europe på «10 i skuddet», og minnes det med glede. Mye tyder også på at vi har truffet de som var voksne den gangen, og således «knekt koden». Kanskje er det presist å si at vi er fantasidrevet.
Ekle: – Et utpreget politisk budskap har vi nok ikke. Vi er heller ikke ironikere i samme forstand som, si, Steel Panther. «Sex, drugs and rock & roll» er et moro musikalsk konsept, iallfall i fem minutter, men for oss koker det ned til det rent musikalske. Vi bruker ikke billige triks for å påkalle oppmerksomhet. Hardware 86 har ingenting med parodi å gjøre.
Alstad: – Dette er jo så klart en vanskelig balansegang, for uten humor er vi ikke. Imidlertid er vi uinteresserte i sirkus. Vi mener dette. Visst har vi glimt i øyet, men «true eighties» er et hyppig anvnedt uttrykk når vi konverserer.
Ekle: – Jeg slutter meg umiddelbart til det Rune sier. Vi er seriøse, men med glimt i øyet. Åttitallet varte i ti år før grungen overtok. Det var en tydelig feeling og estetikk som ikke var uttømt da Nirvana meldte ankomst. Man kan kanskje si at vi tar opp tråden.
– Dette er interessant. Impulsen var faktisk ikke utspilt. Utbroder.
Alstad: – Ja, hvorfor kappe båndene til noe så bra og fruktbart?
Ekle: – Nettopp, og i relasjon til det ligger et lite opprør. Vi omfavner denne estetikken.
Alstad: – Samtidig tar vi den helt ut. Jeg tror det er tre hundre spor på «Arena». Ti synthesizere, seks kompgitarer etc. Målet har vært en tett, fyldig og velbalansert sound, slik den beste musikken lød i 1986.
– I hvor stor grad bedriver dere opplysning?
Alstad: Å si at vi driter i hva folk mener er nok å sette det på spissen. Allikevel gjør vi presist som vi selv vil. Det er gledelig å se at så mange bryr seg; vi har faktisk solgt tre hundre plater allerede – i 2019, liksom. Det kryr av folk som liker dette, især nedover i Europa. Dette tyder på at AOR og melodisk heavy rock på langt nær er død. Faktisk synes det å være et marked for det vi gjør. Godt er det også å få bekreftet at fysiske utgivelser faktisk påkreves. I samarbeid med plateselskapet gir vi ut en CD vi er veldig stolt over å ha tilvirket.
Ekle: – Presist. Det later til at vi har truffet en subkultur hvor flere band sirkulerer. Vi er rett og slett flere som ønsker å se fremover med dette.
– Hvordan kom selskapet på banen?
Alstad: Vi begynte med å sende ut demoer og presseskriv, noe som førte til at flere meldte interesse. Plutselig ble vi kontaktet av spesialister på feltet, som ville trykke fem hundre skiver. Til dette hører en liten historie: Da vi spilte inn «Arena» fikk vi hjelp av en vokalist som het David Saylor. Vi fant ham på nettet, og han gjorde en utmerket jobb. Senere ble vi klar over at han hadde utgitt tolv album på dette selskapet, og at han nylig døde. «Arena» ble slik som «lost track» å regne for alle pårørende, selskapet inklusivt. Dette genererte jo så klart interesse.
– Har dere planer om å turnére dette?
Alstad: – Ja, det er målet. Det er også et høyt realistisk mål, ettersom vi nå har fått med en keyboardist. Sigurd og jeg har snakket mye om det; vi er allergiske mot ukentlige øvinger, så dette må bli litt prosjektorientert. Å dra ut og turnére et album er en besnærende tanke. Det samme er tanken om å spille på Sweden Rock. Flere nye band har gjort suksess med dette, deriblant Work Of Art. En ny plate med bra mottakelse kan kanskje muliggjøre en turné sørover i Europa. La oss si at det faktisk er planen.
Ekle: – Absolutt. Men travelt har vi det ikke, stress vil faktisk kunne velte prosjektet. Vi har snakket om å få ut ei ny skive først.
– Og hvordan ligger det an i henhold til nytt materiale?
Ekle: – Flere låter foreligger på demonivå. Disse er enda tydeligere. En fullengder med ti låter kan fort bli en realitet.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2019