Å kalle Hammers Of Misfortunes reise i undergrunnen ensidig musikalsk er å ta hardt. Når bandsjef John Cobbett nå gir ut «Overtaker» på egenhånd, er det en heftig thrash metal skive, sterkt inspirert av norsk prog. Og thrash fra Kolbotn.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Aaron Cobbett
– Som fan av både gammel thrash metal og Hammers Of Misfortune ble jeg slått i bakken av «Overtaker», en særdeles tøff skive. Derimot ser jeg vel for meg at fans av de seks første platene kanskje setter kaffen i halsen ved første gjennomhøring.
– For det første må jeg takke for komplimentet, for det andre må jeg spørre hvilke fans? Det er jo folk der ute som liker det vi gjør, men det er umulig for meg å vite hva folk tenker. Altså, jeg bare trekker et tilfeldig eksempel, men la oss si du er hovedmannen i Eyehategod, da er ditt liv i midten av Eyehategod-universet og alle henvendelser kommer til deg. Gjør du så feilen og googler deg selv, får du bekreftelsen på at du er senteret i Eyehayegod-universet. Så leser du kommentarene på sosiale medier som kom til Brasil: ‘Kom hit, kom dit’. Og kommer du dit, så er dessverre en sannsynlighet for at det ikke kommer flere enn de som har skrevet kommentarene. Jeg skriver musikk jeg synes høres kul ut, og at noen i det hele tatt liker det er gøy, men akkurat hvor mange og hvilken skive de liker best er vanskelig å si.
– Nå har du sluppet to låter fra «Overtaker», sjekker du tilbakemeldingene på disse?
– Jada, jeg gjør jo det. Og det er jo noen positive kommentarer, men generelt veldig få kommentarer. Vi er et lite underground band, vi er ikke Amon Amarth og det har vi heller ingen ambisjoner om å bli, hehe. Vi har jo noen fans og noen av dem kjenner jeg. Det er vanskelig å si om det er hundre eller titusen som vil sjekke ut skiva. Vi får sjelden mange avspillinger, det er vel det eneste jeg vet.
– Etter «Dead Revolution» fra 2016 valgte John og hans samboer og keyboardist Sigrid Sheie å bosette seg i Rocky Mountains og en fremtid for Hammers Of Misfortune lå egentlig ikke i parets planer.
– Poenget var å komme seg vekk fra San Francisco. Ifølge New York Times er det et av Amerikas verste steder å oppdra barn. Det begynner før skolen. Da junior var ett år begynte vi å rådføre oss om hvilke førskoler vi burde sende ham på. Svarene vi fikk var nedslående. ‘Begynte dere ikke å sjekke dette mens hun var gravid? Begynne dette arbeidet når barnet er ett år? Glem det!’ Skulle vi funnet noe ville det koste det samme som å sende et barn til college. Og dette er bare begynnelsen. Vi ønsket oss et sted hvor han kunne klatre i trær og leke ute. Guttungen har stått på ski siden han var tre, og det var dette vi søkte etter. Har dere fått snø enda?
Da vi snakker sammen en fredag i begynnelsen av november har det vært 10 grader og regn i et par uker, og vinteren ser ut til å være et stykke unna.
– Den nærmeste puben her er en skihytte. Og det er kun innbyggere som går dit, ingen turister, hehe.
– Høres like sentralt ut som der jeg bor.
– Ja, jeg liker det sånn. Jeg skulle svært gjerne besøkt Norge en dag. Selv om jeg antagelig er kortere enn folk flest der, haha. Jeg har aldri spilt der heller. Men samboeren min, Sigrid, er jo av norsk slekt. De kom over hit rundt 1900. Hun heter Sheie, men deres opprinnelige navn var Skeie. Jeg mener de kom fra Grimstad, og Sigrids tippoldefar het Torkel. De bosatte seg på Long Island og startet en skifabrikk. Deretter bosatte de seg i Minnesota. Minnesota-vikingene, hehe.
De siste timene av 2021, altså nyttårsaften, fikk John for seg at musikken han hadde laget det siste året kanskje kunne bli til et Hammers Of Misfortune album.
– Det var etter at Jamie kom på banen. Hun spilte jo bass og sang på «The Locust Years» tilbake i 2006, og det begynte å ligne mer på Hammers. Men la meg ta deg med litt tilbake i tid. Jeg begynte å lage musikk ala det vi gjorde på «17th Street» og «Dead Revolution». Klassisk hardrock i stil med Priest og Scorpions blandet med Yes og Deep Purple. Saken var at det ikke var bra. Jeg prøvde å lage en Hammers-skive, men feilet. Samtidig skrev jeg thrash metal, og den skriveprosessen hadde en fin flyt. Ideene bare rant ut, og det var veldig gøy. Sigird sa det hørtes ut som Hammers, men jeg var skeptisk siden det var så kjapt. Jeg gikk noen runder med meg selv før jeg da på nyttårsaften innså at dette måtte bli til Hammers Of Misfortune. Opprinnelig var dette musikk til et thrash metal-prosjekt jeg hadde med Blake Anderson. Han var på opptrening etter en motorsykkelulykke og kunne ikke spille, og jeg nevnte at dette thrash-prosjektet nå var dødt og hva det nå var tiltenkt, og spurte om han fortsatt ville spille låtene når han ble frisk. Heldigvis var svaret umiddelbart ja. Da dette nå ble Hammers Of Misfortune betyr dette en ny vinkling på prosjektet. Jeg måtte arrangere harmonier, tenke hammondorgel og skrive tekster. I motsetning til Vhöl og Ludicra, hvor de andre medlemmene skriver tekster, er det min jobb her. Nå skrev heldigvis Jamie halvparten av tekstene, så da gikk jo den oppgaven ganske kjapt.
– «The Locust Years» er min favoritt av Hammers Of Misfortune, men det er en ganske så annerledes plate. Veldig klassisk hardrock. Senere ble Jamie med i Sabbath Assembly. Hvordan var det å få slengt dette materialet i trynet når man melder sin tilbakekomst?
– Vi har hele veien holdt kontakten og en dag spurte hun om jeg hadde noe musikk liggende. Joda, jeg har jo noe thrash jeg jobber med, har du lyst til å høre det? Det ville hun. Og dette her er kjappe saker, så jeg forventet ikke mye respons fra den kanten. Men responsen kom den, og det i form av vokaldemoer. Jeg ble litt blåst av banen. Men det var fett, ok, skal vi prøve en låt til? Og sånn jobbet vi. Hun ga virkelig alt. Hun jobbet i en matforretning under pandemien, og var virkelig lei. Vet ikke hvordan det var hos dere, men her var jo disse personene de ekte heltene. Hva med et lønnspålegg og ikke bare medlidenhet, disse sto jo virkelig i det. Det er jo greit nå i ettertid, men på den tiden visste man jo ikke utfallet av pandemien. Folk hamstret jo dopapir og det var ville tilstander. Hun var virkelig frustrert. Hun trengte nok denne typen metal.
– Jeg synes hun minner meg litt om Dawn Crosby fra Detente.
– Jaha, de har jeg ikke hørt. La meg sjekke Metal Archives. Hmm, dette var interessant, de må jeg sjekke. Takker for tipset. Da vi begynte å snakke ba jeg henne sjekke ut Messiah Force før hun begynte å spille inn noe.
– Javel? Nå må jeg sjekke Metal Archives, for de kjenner ikke jeg til.
– De er fra Canada og ga ut en plate, «The Last Day». Vokalisten het Lynn Renaud. Du må sjekke den skiva, den er rå. Jamie likte den også godt. Hun hadde så klart sin stil og ideer, men utviklet dette for hver låt vi lagde. Plata har hun sunget inn på vaskerommet i huset sitt i Texas. Vi møttes aldri i et ordentlig studio.
– Slik du fremstiller bandet, høres det mer ut som et musikalsk kollektiv fremfor et tradisjonelt band.
– Vanskelig å si. I mange år var i et band med tradisjonell line-up som spilte live. Fem seks personer som spiller sammen konstant, det er jo sånn jeg har vokst opp med at et band skal være. Nå har jeg jo flyttet langt vekk fra Bay Area, til Montana, og innser at om jeg ønsker å gjøre noe i en tradisjonell bandsetting vil ingenting bli noe av. Ingen av medlemmene som spilte på «Dead Revolution» har blitt sparket. Da jeg spurte dem å spille på denne svarte eksempelvis trommis Will Caroll, som også spiller i Death Angel og Scarecrow, at han fikk dekket sitt thrash metal-behov i de to bandene. Grunnen til at han spilte med oss var jo nettopp at vi ikke spilte thrash. Fullt forståelig det. Det samme med vokalist Joe Hutton. Han prøvde, men dette var ikke hans greie. Han ba meg ta kontakt igjen når jeg skriver noen seige melankolske låter, hehe. Jeg jobber med ny skive nå, og for alt jeg vet kan begge disse medvirke på den, ikke godt å si. Blake blir i hvert fall med og helt sikkert Jamie, men det kan jo være Will spiller noen låter og Joe synger noe. Eller kanskje John Arch, hvem vet, hehe. Når man jobber på måten jeg gjør nå kan hvem som helst egentlig være med, alt du trenger å gjøre er å spørre. Og til nå har de flest sagt ja. Under pandemien lærte jo alle seg å jobbe digitalt uansett. Spørsmålet ditt er godt, og svaret mitt er at jeg er usikker på hva et band og line-up egentlig er lenger.
– Du har jo med Mike Scalzi fra Slough Feg på gjestevokal igjen. Han var jo medlem i bandet da dere ga ut de tre første platene. En fantastisk hyggelig og morsom skrue.
– Ja, Mike er herlig. Vi har vært venner lenge og har hele veien snakket om å gjøre noe sammen en dag. Jeg sendte ham noen låter og tekster og han var ikke sen om å sende tilbake noen vokalspor. Igjen, i den digitale verden er det ikke noe problem å få med seg folk.
– Jeg forstår det dithen at trommeslager Blake og bassist Frank ikke er folk du kjenner fra før?
– Jeg hadde aldri møtt dem. Som nevnt bor jeg i fjellene i Montana uten folk i nærheten, så uansett hvem jeg skal spille med er det folk som bor langt vekk. Så da begynte jeg å tenke på hvem jeg ville ha med på disse låtene. Og Blake var min første tanke, jeg virkelig elsker trommingen hans, noe jeg har gjort lenge. Og jeg søkte ham faktisk opp på Metal Archives for å se hva han har gjort. Og det ledet meg til Vektor og jeg kjente faktisk bookingagenten deres, som fikk satt meg i kontakt med ham. Jeg ringte og introduserte meg og det viste seg han kjente godt til Vhöl og ville veldig gjerne jobbe med meg. Jeg var virkelig overveldet, og innså at nå kunne jeg skrive hva som helst, denne mannen er uansett kapabel til å spille det. Han bor i Chicago og vi jobbet frem låtene med å sende riff og programmerte trommer frem og tilbake. Da det var dags for innspilling, dro jeg til Chicago hvor vi spilte inn trommene på fire dager. Vi spilte derimot aldri sammen. Han duret gjennom låtene i hele takes, så tok jeg med sporene hjem til Montana hvor jeg la på gitar. Våre neste planer er at han kommer til Montana, så skal vi rigge opp og jamme sammen her. Så neste plate kan man jo da si blir laget litt mer tradisjonelt, det er i hvert fall målet. Når det kommer til Frank så spiller han bass på to av låtene, og har spilt med Blake i Vektor.
– Etter to plater på Metal Blade blir «Overtaker» gitt ut av deg selv.
– Det stemmer, Metal Blade var ikke interessert. De hadde opsjon på en tredje plate, men valgte å avstå dette. I praksis så fikk vi altså sparken fra Metal Blade, hehe.
– Uten å virke spesielt lei deg, for det er det vel uansett et gedigent plaster på såret at Cruz Del Sur gir ut «Overtaker» på vinyl?
– Vi var jo teknisk under kontrakt med Metal Blade, men da de ikke en gang ville høre demoene bestemte jeg meg for å gi det ut selv. Jeg er jo vinylsamler og begynte å sjekke mulighetene for å gi det ut på vinyl. Tanken er jo at jeg har kostet på innspillingen selv, hvorfor skal noen høste all frukten av det? Men så er det et faktum at jeg ikke har peiling på hvordan man gir ut vinyl. Grafikken, trykk, distribusjon og all infrastruktur rundt en vinylutgivelse. Jeg trengte noen til å lisensiere utgivelsen, og Cruz Del Sur viste interesse for dette. Jeg har trykket tre hundre CDer selv, som i dag er veldig enkelt og billig. Disse legger jeg ut på bandcamp og har med på konserter når jeg spiller med Ludicra.
– Årets siste magasinutgave er tid for å oppsummere året vi legger bak oss. Hva er dine musikalske høydepunkter fra 2022?
– Spirit Possession. Daeva, hvor Frank Chin spiller bass. Han spiller jo også i Crypt Sermon og Eternal Champion. Nye Nekromantheon, men den kom vel i fjor. Og forrige Nekromantheon. Det bandet er alltid suverent. Et annet norsk band jeg digger er Condor, veldig synd de har lagt opp. De har den ville thrash-energien som virkelig har inspirert meg. En del Kolbotn band har denne energien, og det har absolutt hatt innvirkning på «Overtaker». Wobbler er også et norsk band jeg liker godt, jeg hører jo på så mye forskjellig. Og jeg har ikke helt oversikt over om alt kom i år, men Phantom Spell har jeg spilt mye. Også et norsk band jeg fant på bandcamp nylig, tror de heter Wzard. Norge har veldig mye bra prog. Er det noe i vannet deres?
Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2022