Nuclear Blast
Bortsett fra et par litt platte og intetsigende låter hvorav «Hail To The King» utmerker seg signifikant som en skikkelig tynn suppe kokt på rustne spikre, er det heldigvis overvekt av gode låter. Vel og merke hvis du liker klassisk metal med mye testosteron og tekster som ikke innbyr til mye refleksjon. Det er som det er og Hammerfall leverer i så måte varene. Få om noen andre band i genren har vel klart å gi ut gjennomgående gode album slik som svenskene, også i de senere årene.
Jeg må nok innrømme at «Avenge The Fallen» ikke helt klarer å engasjere meg, for i mine ører har bandet de beste skivene og låtene bak seg og det skal godt gjøres å overgå de første albumene. Er du i tvil, er det bare å sette seg ned og høre på «Glory to the Brave», «Legacy Of Kings» og «Renegade». Og ikke minst «Crimson Thunder», som det forsåvidt hersker delte meninger om, men uten tvil min personlige favoritt og en real oppvisning i moderne pompøs og delikat heavy/power-metal. Det til tross er det som sagt flere gode og varierte låter på «Avenge the Fallen», hvorav den tunge og galopperende «Burn It Down» stikker seg frem som skivas sterkeste låt, i likhet med det pompøse avslutningssporet «Time Immemorial» som runder av skiva på en god måte. Verdt å nevne er også «Rise of Evil» som starter med et skikkelig Judas Priest-inspirert riff og inneholder en sterk melodilinje, men refrenget blir litt for platt og faller dessverre litt igjennom.
Produksjonsmessig låter dette selvfølgelig fett som fy, og det er heller ikke noe å utsette på den tekniske utførelsen. Ei heller Joacim Cans som holder stemmeprakten imponerende intakt. Men skiva klarer ikke helt å fange meg, og årsaken er rett og slett at dette har de gjort så mye sterkere og bedre før. Likevel er jeg rimelig sikker på at blodfansen vil elske dette og sannsynligvis kan de også kapre noen nye fans med sitt siste epos fra slagmarken. Hammerfall er jaggu seiglivede og vanskelige å vippe av tronen…
4/6 | Pål J. Silihagen
Utgivelsesdato 09. august 2024