Onsdag 26. februar 2025
De langt yngre guttene i H.E.A.T hadde såvidt sluttet med bleier da Electric Boys for alvor slo igjennom, men har siden oppstarten i 2007 levert en rekke strålende skiver og er kjent for å være et tight og energisk liveband. Ble det skikkelig kjöttbullar eller ble det mest gräddsaus denne onsdagskvelden på John Dee?
Electric Boys har holdt det gående i en mannsalder med sin funky hardrock ispedd småpsychedeliske elementer. Mulig at “guttene” begynner å bli litt matleie, for det sprutet ikke akkurat av bandet denne kvelden. Det låt ikke dårlig, langt i fra, men det virket som de gikk litt på autopilot. Elektrisk var det i hvert fall ikke i mine ører, og for å si det litt flåsete så hørtes det ut som en helt grei kveld på øvingslokalet.
Likevel så leverte Conny Bloom & co en godkjent oppvarmingsøkt, og det ble et hyggelig gjenhør med “Psychedelic Eyes”, “Mary in the Mystery World” og “All Lips’n Hips”. Låter som roterte hyppig på gutterommet for min del tidlig på 90-tallet. Conny Bloom har fortsatt både stemmen og sjarmen intakt, men jeg savnet enda litt mer engasjement og energi på scenekanten. Nuvel, de åtte låtene de rakk å fremføre på sin tilmålte tid, engasjerte i det minste noen ivrige fans foran scenekanten, så får det heller være at dette dessverre ble en litt skuffende affære for min del. Kort oppsummert savnet jeg litt mer elektrisitet og energi på scenen. Kudos til bandet for at de ventet i baren utenfor etter at H.E.A.T hadde gått av scenen, og villig signerte diverse remedier og slo av en prat med den lojale fansen. 3/6
Så var det endelig klart for H.E.A.T som definitivt hadde skrudd av alle sikringer denne kvelden. Første låt ut var “Disaster” fra bandets kommende album “Welcome To The Future”, og det låt alt annet enn katastrofe. Å ta over mikrofonen etter Erik Grönwall blir litt som å hoppe etter Wirkola, men Kenny Leckremo var mitt første møte med bandet i sin tid, og personlig synes jeg han virkelig har klart å fylle både skoene og mikrofonstativet på imponerende vis (igjen). Han har en annen klang i stemmen som jeg synes kommer til sin rett, også live. Kveldens setliste bestod riktignok av en rekke låter fra Kenny-katalogen, men også Grönwall-perioden, blant annet rysarene “Living On The Run”, “Dangerous Ground” og “Rise” for å nevne noen. Og jeg synes Leckremo leverte til tusen denne kvelden.
Men H.E.A.T er mer enn en god vokalist, de er et velsmurt maskineri som er tight og dynamisk. Noe de beviste denne kvelden med fandenivoldsk energi og spilleglede. Publikum var også til de grader med, og mulig at dette ga bandet den lille ekstra innsprøytningen. For det så virkelig ut til at H.E.A.T koste seg på scenen. Undertegnede kan med hånda på hjertet si at det ble en magisk kveld, og grunnen er rett og slett at H.E.A.T klarer å fange essensen av det som er melodiøs hardrock og formidle den på mesterlig og autentisk vis live. Du ser at det kommer fra hjertet og sjela. Verdt å nevne er også magikeren på tangenter som på mange måter er mesterhjernen og superlimet i bandet, Jona Tee. Utsøkt tangentspill og koringer, rett og slett som tatt ut av AOR-læreboka fra 80-tallet. Så var det en av kveldens beste overraskelser for undertegnedes del, nemlig en basslyd som virkelig sparket. Altfor ofte ligger bassen for lavt i miksen, men det gjorde den definitivt ikke på John Dee denne kvelden. Jimmy Jay pumpet på og det låt rett og slett heftig. Trommeslager, Don Crash, var ikke det skattegrann dårligere, og holdt rytmen like stødig som Ron Jeremy i sine velmaktsdager. Uten sammenligning for øvrig, men poenget er at du ikke kommer langt uten skikkelig groove bakfra. Sist, men overhodet ikke glemt, må bandets gitarist og kanskje minst fremtredende medlem, Dave Dalone, foræres noen linjer. Han dro det ene dødelige riffet etter det andre med Krameren, og for en herlig gitarlyd. Sånn skal det låte, og sånn skal det gjøres. Solopartiet på “One By One” var rett og slett fantastisk, bare for å dra et eksempel.
Jeg synes det meste stemte denne kvelden, og det er lenge siden jeg har sett et band i denne genren levere så inni helvete bra. Og det beste av alt er at live så kommer låtene virkelig til sin rett, langt mer rått og tyngre enn på skivene. Misforstå meg rett, for jeg liker skivene også, men å klare å omsette dette over i liveformatet er ingen enkel sak. Men H.E.A.T fikk det til å se og høres enkelt ut. Bare særs dyktige og helhjertede musikere klarer det. Mulig at noen savnet Grönwall, men det kan jeg faktisk ikke forstå etter den opptredenen som Lekremo leverte på John Dee. Og han så jo også ut som en pur ung Bruce Dickinson. Kan det bli bedre? Nå holdt jeg på å glemme et av kveldens morsomste innslag og det var “War Pigs” passiaret. Joda, ingen tvil om at røttene til H.E.A.T kommer fra klassisk hardrock og metal, for selv om bandet er aldri så melodiøst og småpolert ligger det også flere “skjulte” Ozzy-, Dio- og Iron Maiden-elementer i låtene og lydbildet. Og selvfølgelig en stor dose AOR. Noen som hvisket Giant? Men dette kunne jeg skrevet en lang avhandling om. Blandingen er uansett uimotståelig i mine aldrende, men fortsatt velfungerende ører.
Kvelden ble som mange nå sikkert har skjønt en helsikes oppvisning i real hardrock. Hadde disse gutta vært et band på 80-tallet, så hadde de sannsynligvis vært gigastore. De har låtene, attituden og de har ikke minst talentet. Setlista de fremførte denne kvelden er et godt bevis på dette, og nei, det var ikke en eneste kjip låt.
Vi skal være takknemlige for at det fortsatt finnes slike band som gjør akkurat det de tror på og ikke minst at de kommer til Norge. Derfor var det litt trist å observere at John Dee ikke var smekkfullt, og hadde det vært rettferdighet i musikkverdenen, så burde bandet fyllt Oslo Spektrum, spør du meg. Uansett, det var en sann glede å se H.E.A.T i fyr og flamme denne onsdagskvelden, og de som hadde tatt turen til John Dee fikk virkelig servert de beste og mest utsøkte svenske kjøttbullarna du kan tenke deg. Da skal jeg la resten av superlativene ligge for kort oppsummert var dette beint ut en formidabel opptreden som ga meg blanke øyne, vann i munnen og fikk meg til å glemme verden utenfor og all elendighet i verdensbildet i ca 90 minutter. Takk for det, H.E.A.T. La oss håpe det ikke blir lenge til neste gang! Please…. 5.5/6
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Ketil Martinsen