Gun har opplevd både braksuksess og dundrende fiasko gjennom en 25 årig karriere, men har sjelden sviktet fansen hverken i studio eller på scenen. I vår kom de med sin sjette skive «Frantic», den andre med ex-bassist Dante Gizzi på vokal, og vi slo i den anledning på tråden til den særs sympatiske skotten hjemme i Glasgow.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Richard Stow
– God kveld og takk for sist, Dante! Det har gått fire år siden vi snakket sist – da gjorde Gun sin aller første konsert utenlands med deg på vokal. I Drammen, av alle steder. (Les det intervjuet her!)
– Ja, husker det godt! Det var vel den helgen vi også spilte på den cruisebåten mellom Oslo og Tyskland et sted. Vi hadde gjort et par konserter på hjemmebane i Glasgow, men utenom det var det min debutkonsert som sanger i Gun, riktig det!
– Men det har skjedd mye siden den tid! Dere har fått inn et par nye bandmedlemmer, og gitt ut to skiver. «Break The Silence» fra 2012 ble innspilt som en trio?
– Ja, riktig, det var i praksis meg selv, Jools (bror Giuliano Gizzi på gitar) og Paul (McManus, trommer) Vi dro til et studio i Wales ved navn Rockfield for å spille det inn. Samme sted hvor vi spilte inn «Swagger»-skiva i 1994. Denne gang brukte vi en produsent som het…hmmm…
– Dave Eringa.
– Stemmer! Faen, du vet mer enn meg om vår historie!
– Stor Manics-fan også, serru.
– Ah, kult!
– Så når ble de nye rekruttene innlemmet?
– Johnny (McGlynn, gitar) begynte rett etter at «Break The Silence» kom ut. Jeg har kjent ham i evigheter, selv om han egentlig er irsk. Han spilte også i bandet jeg hadde mens Gun var inaktive (1997-2008) , El Presidente. Vår nye bassist Andy Carr er helt fersk, han begynte i høst og fikk sin debut på en serie konserter vi gjorde på King Tut’s i Glasgow i november. Da spilte vi våre tre første skiver i sin helhet. Første kvelden spilte vi hele «Taking On The World» (1989), andre kvelden gjorde vi «Gallus» (1992) og tredje kvelden gjorde vi hele «Swagger» (1994). Bandet føles veldig bra nå, vi kommer godt overens med hverandre og har blitt som en tett liten familie igjen.
– Spiller de to på «Frantic» også, eller er det deg og Jools som gjør alt – igjen?
– Johnny spiller på skiva, men Andy kom inn på tampen, da vi kun hadde vokalen igjen, så jeg gjør bassen.
– Nå som dere har fått inn både en ekstra gitarist og en bassist, så er du kun vokalist og frontmann, uten noe instrument å gjemme deg bak. Hvordan føles det?
– Jeg elsker det! Det er mye lettere å bevege seg rundt og jeg kan få kontakt med publikum. Det er så lett å bli for fokusert på strengene og å spille riktig når man har en gitar eller bass rundt halsen samtidig som man synger. Ikke noe galt i det, men jeg elsker å engasjere fansen i front.
– Uten gitar er du nærmest nødt til å være en frontfigur.
– Ja, og det er jeg veldig komfortabel med. Og siden jeg ikke er bandets originale sanger, ligger kanskje lista enda høyere. Jeg vil alltid bli sammenlignet med Mark Rankin, spesielt på de gamle låtene, så derfor gir jeg jernet et par ekstra hakk da, helt ubevisst! Men for all del, jeg koser meg med de gamle låtene også. Og jo flere konserter vi spiller, jo tryggere blir jeg på meg selv, både som sanger og som frontmann.
– Så hvor og når spilte dere inn «Frantic»?
– Et par steder, over en toårs periode. I ICP Studios i Belgia, og i Sarm Studios i London, et legandarisk sted hvor skiver som Led Zeppelin «IV» og Queens «News Of The World» ble spilt inn. Og de lagde «Bohemian Rhapsody» der. Så vi følte virkelig historien i veggene der, og skjerpet oss maksimalt for å være verdige!
– Hvordan har mottagelsen vært?
– Fantastisk! Med Gun er det alltid en langvarig prosess for å skape noe permanent og fremtidsrettet, selv om en del av fansen trives med å leve i fortida, de vil høre gamle Gun fra 90-tallet! Så jobben vår nå er å overbevise disse folkene om å støtte opp om dagens Gun – og det skjer! Samtidig bygger vi opp et nytt publikum som ikke har noe særlig forhold til de gamle skivene våre. Vi ønsker ikke å bare tilfredsstille de som har fulgt oss i 20 år, vi vil appelere til et bredere lag av rockere.
– Hvordan vil du beskrive dagens Gun for de som kun har hørt «Word Up»?
– Jeg sliter veldig med å sette oss i en spesifikk musikalsk bås. Noen kaller oss Classic Rock, det klarer jeg ikke se selv, ikke i 2015 i hvertfall – da ligger vi nærmere Alternative Rock – hva enn det er.
– Ja, enig, det er et par låter på «Frantic» som ikke ville vært malplasserte på en skive med moderne band som White Stripes eller The Killers eller Royal Blood. Dere høres definitivt ikke ut som et band som debuterte på 80-tallet!
– Takk takk, det tar jeg som et stort kompliment! Og det funker som faen på scenen også, og det tror jeg er en av Guns største styrker – vi er et helt annet band på scenen, mye mer trøkk og energi. Vi prøver ikke å bare gjenskape det du hører på skiva når vi spiller konserter.
– I disse dager kan man kanskje ikke snakke om singler lenger, men dere har kjørt frem «Labour Of Life» som første video. Og her har du nesten en punka Iggy Pop-vokal på versene!
– Ja, den låta var en av de siste vi lagde til skiva. Jeg og Jools hadde allerede spilt inn 7-8 låter, men følte at vi manglet en oppløftende, energisk låt. Og vi ville ikke ha en standard klisjé rocker av den gamle skolen, vi ville ha noe som låt friskt og oppdatert. Og det ble pussig nok inspirert av å høre på gamle Motownskiver hvor rytmen blir styrt av skarptromma, og så ville jeg ha litt Joe Strummer-aktige vers. Det låter ganske tidløst!
– Og så har dere et par låter som nærmest er gospel-inspirert!
– I høyeste grad! Jeg har hørt mye på musikk fra 30-tallet, og er stor fan av Mahalia Jackson, og det har helt klart inspirert låter som «Let It Shine» og «Hold Your Head Up». Jeg ville ha litt av den stemninga i låtene. Og «Let It Shine» fungerer helt fantastisk på scenen! Det er alltid et godt tegn når de nye låtene blir tatt like godt imot som klassikerne, vanligvis er folk litt avventende da. Men jeg tror den nye låta som de fleste har likt best er «Frantic».
– Helt enig, det er min favoritt på skiva. Nydelig låt!
– Er det? Takk, muligens min også! Det blir neste video. Den låta handler om en one night stand jeg hadde for lenge siden, da jeg spilte bass i Gun. Vi var i Austin, Texas, da jeg møtte skuespilleren Milla Jovovich – kjenner du til henne?
– Selvsagt – «Jeanne D’Arc», «Resident Evil», «Det Femte Elementet»…
– Stemmer. Og vi tilbrakte natten sammen, og…
– Hva!? Vent nå litt her! Har du pult Milla!? MIN Milla???
– Hahaha! Vi snakket veldig mye sammen også! Og fikk umiddelbart en fantastisk god kontakt. Vi var veldig unge da, jeg var 19 og jeg tror ikke hun var mer enn 17-18, og vi klarte ikke å opprettholde kontakten på tvers av Atlanteren i ettertid. Men det var en minnerik opplevelse, og jeg ville skrive noe om det, om hva som kunne vært. Og resultatet ble «Frantic».
– Så hva synes den nåværende dama di om at du skriver en låt om den gangen du harva over en kjendisbabe, og gjør det til tittellåta på den nye skiva?
– Haha – det skjedde lenge før jeg møtte henne, så det plager henne ikke. Det er godkjent fra høyeste hold! Hahaha! Det er ingen hemmelighet!
– Og så har dere spilt inn «Seraphina» fra «Popkiller»-EPen på nytt – det snakket dere om for fire år siden også, med planer om ha den på «Break The Silence».
– Ja, det var Jools som ville det, han har alltid elsket den låta, og følte at den trengte en sjanse til. Det var Toby (Jepson, ex-Little Angels) som sang på den EPen, og vi ville spille inn «Seraphina» slik vi hadde skrevet den – det fungerte aldri slik vi hadde håpet med Toby.
– Hvem har produsert «Frantic»?
– En kar som heter Simon Bloor. Han er egentlig lydtekniker, og har lenge vært Trevor Horns høyre hånd, men han har begynt å produsere skiver selv også nå. Ung og talentfull fyr, også musiker som kan spille alle instrumenter meget bra, så han kunne gi oss kreative innspill, virkelig en vitamininnsprøytning!
– Er det noen av låtene på denne skiva som du føler kommer til å bli spilt på hver eneste Gun-konsert fra nå og til evig tid?
– Ja, absolutt! Personlig kan jeg ikke forestille meg at vi noengang ikke skal spille «Frantic». Og «Hold Your Head Up» kan vi heller ikke droppe. Men det er et utrolig vanskelig spørsmål! Spør meg igjen når vi er ferdig med turneen! Vi skal jobbe beinhardt for denne skiva og etablere Gun som et band å regne med.
– Hvilke andre av låtene deres må dere spille på enhver konsert?
– «Better Days», antagelig. Og «Taking On The World» og «Don’t Say It’s Over». Og «Word Up».
– Ja, «Word Up» er jo fortsatt deres største hit.
– Stemmer, men jeg ble ganske overrasket da en journalist spurte meg om jeg visste hva som var vår nest største hit. Jeg gjettet på flere, og han sa ‘Jeg tror ikke dere spiller den live engang!’. «Word Up» var jo Topp 10 her i Storbritannia, men den nest største var faktisk «Crazy You».
– Jaha!?
– Ja, fra «0141…»-skiva. Vi ble oppløst like etter at den ble utgitt, og turnerte den aldri, så låtene derifra gikk nærmest rett i glemmeboka.
– Det er en del knallbra låter der, men de høres dessverre helt tafatte ut på skiva.
– Ja. Det var det som knekte bandet i 1997. Demoversjonene låt kanon, men vi gikk i studio med Andrew Farriss fra INXS som produsent, og det ble ikke en bra opplevelse. Vi hadde håpet han kunne gi oss et lydbilde i stil med «Listen Like Thieves» eller «Kick», men han gjorde det til ei popskive, fjernet alle gitarene og la på masse synth. Vi brukte månedsvis og mange millioner på å lage ei skive med Andrew, som vi kunne spilt inn selv på et par uker med et minimalt budsjett og fått et mye bedre resultat. Men plateselskapet var utålmodige og ville gi den ut som den var blitt, mens vi knapt klarte å høre på den, og kunne overhodet ikke stå inne for den. Men jo, det er noen bra låter der! Kanskje vi putter «Crazy You» inn i settet igjen.
– Så dere vurderte ikke å gjøre en fjerde og femte kveld på King Tuts i november i fjor?
– Og gjort hele «0141…»? Haha, det hadde blitt vanskelig! Det var hardt nok å prøve å huske enkelte låter fra «Gallus» og «Swagger»-skivene, for halvparten av de spilte vi aldri ute. Det enkleste var naturlig nok å spille «Taking On The World», siden det var førsteskiva, og det var dermed de eneste låtene vi kunne spille på konserter på det tidspunktet. Når man har flere skiver med materiale å ta av, så spiller du ikke alt du har av nye låter, man lurer inn 5-6 av de blant de eldre publikumsfavorittene. Men den kvelden jeg trodde skulle bli vanskeligst, ble faktisk min favoritt, og det var «Gallus»-konserten. Det ble helt utrolig bra! Det hadde jeg aldri trodd, jeg var skikkelig bekymra for den på forhånd.
– Så bonusdiscen på «Frantic» er mer et utvalg av låter fra alle tre kveldene?
– Riktig. Det er ti låter der, tror jeg. Vi kommer forresten med en ny EP i disse dager også.
– Stemmer, «East End EP» – hva inneholder den?
– Det er mest ment som en takk til fansen – kjøper du billett til en av konsertene våre, får du denne EPen til fem pund, du får den ikke noe annet sted. Veldig mange av fansen vår er opptatt av å ha et fysisk produkt, med innholdsmessig valuta for pengene. Det er folk med et lidenskapelig forhold til musikk.
– Og hva er på den?
– Åtte låter – remixer av «Frantic» og «One Wrong Turn», noen livelåter, noen låter som kun er på iTunes-utgaven, akustiske versjoner.
– Hvor mye fra «Break The Silence» spiller dere på denne turneen?
– Ingenting…
– Ingenting?!?!?
– Hahaha! Nei, vi fikk ikke plass! Vi gjør 6-7 nye låter, og så har vi ellers fylt opp med gamle låter fra de tre første skivene, det vet vi folk vil høre. Men vi bør kanskje få inn noen låter fra «Break The Silence» i neste runde av turneen, jeg elsker å spille «No Substitute», og «Lost And Found» funker som ei kule. Nå som vi har fått inn «Frantic»-låtene, er det kanskje på tide å re-introdusere noen låter fra «…Silence», du har helt rett.
– Mye snadder der – «Butcher Man», tittelsporet og ikke minst «How Many Roads».
– Godt å høre at du liker de!
– Dere er jo fra Glasgow, i likhet med flere andre store skotske band. Men når jeg hører vokalen på f.eks Biffy Clyro, er det helt åpenbart at de er skotske. Det er umulig å gjette når man hører på Gun.
– Ja, jeg vet! Det har aldri falt meg naturlig å synge med skotsk dialekt, men det har kanskje mer å gjøre med hvem jeg hørte på da jeg var yngre. Jeg vet at det ikke gir noen mening, men for meg ville det bli mer kunstig å synge med skotsk aksent, selv om jeg snakker sånn! Men det er bare meg – all ære til de som gjør det!
– Kanskje Biffy Clyro bevisst spiller skotte-kortet for å skille seg ut?
– Det kan godt være. Jeg vet ikke, men jeg har alltid sunget som jeg gjør nå. Det var ingen skotske band som sang med skotsk aksent da jeg vokste opp, og brodern, som er åtte år eldre enn meg, spilte meg alle disse amerikanske og engelske bandene, så det ble liksom sånn det skulle være.
– Apropos brodern – det virker som om samtlige skotske band har, eller har hatt, et brødrepar i besetningen!
– Har de?
– Oh yes. Dere to i Gun, Johnston-brødrene i Biffy, Angus & Malcolm Young, Mark & David Knopfler, The Proclaimers-brødrene, Hue & Cry, Jim & Mark Kerr i Simple Minds… det er brødre i Bay City Rollers, Balaam & The Angel, The MacDonald Brothers, Logan og Big Country.
– Jøss. Det har jeg aldri tenkt på. Det er ganske bisarrt! Det reflekterer kanskje hvor familieorienterte det skotske folket er!? Det er familien din som du blir mest påvirket av, og jeg hadde en rocka bror på 19 da jeg selv var 11-12 og meget mottagelig for alt av impulser.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2015