Etter å ha akkurat sluppet andreskiva «Megomani» og måttet hanske med medlemsutskiftinger av en annen verden ser nå omsider Gribbene ut til å ha fått satt seg. Vokalist og tekstforfatter Marius Roti satt seg villig ned med oss for å fortelle litt om fortid, nåtid samt en bitteliten titt inn i fremtiden.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Kristian Dale
– Dere har akkurat gitt ut skive nummer to, men du kan kanskje geleide oss igjennom begynnelsen?
– Vi ga ut debutskiva (Anmeldelse her!) for temmelig nøyaktig to år siden, altså i 2017. Deretter gikk det ganske fort i svingende. Men vi dannet bandet i 2015 og skrev låtene til den på rimelig kort tid i etterkant. I starten var det meg, Kim, Ronny «Pøbel» og Ole Henrik (Raaden Hoque, Olsen og Lund på hhv gitar, trommer og bass – journ,anm,). Det startet ganske tilfeldig, for jeg og Kim har spilt i flere band sammen over mange år uten at vi har fått det til å fungere helt. Så etter vi var ferdig med en turné i mars 2017 gikk vi to i viten om det hele var over på pub og møtte Ronny som spiller i band med broren til Kim. Ganske så sent den kvelden/natta ble vi da enige om å starte band og avtalte første øving et par dager etter. Da sendte Kim meg noen riff jeg skrev tekster til, og brått hadde vi klare de tre-fire første låtene.
– Det tilhører vel sjeldenhetene at band startet på en fuktig kveld på byen faktisk blir noe av?
– Ikke sant? Men vi var alle på et sted hvor vi var ekstremt gira på å starte noe nytt uten å bruke mye tid på tull og vi fikk kjapt en meget bra kjemi oss imellom. Vi hang ekstremt mye sammen i starten, og booka tid i studioet til Hugo Alvarstein og spilte også inn debutskiva rimelig fort. Men etter hvert fant vi ut at bandet ikke fungerte helt optimalt allikevel, og fikk store endringer innad etter turnéen i 2017.
– Hvordan kom dere frem til navnet Gribbene?
– Det var en av de første låtene jeg fortalte om som ble hetende «Vi Er Gribbene», hvor vi følte at ting falt på plass og at det var et passende bandnavn. Det føltes som oss. Litt rart at ingen har brukt det navnet tidligere, men vi er glade for at det var ledig for vi har fått mange gode tilbakemeldinger på det.
– Du nevnte store endringer etter 2017?
– Ja, det skjedde ganske mye der. Ronny fikk kronisk senebetennelse og det gikk ikke i forhold til satsingen vi var i ferd med å gi oss inn på, så vi fikk inn Karl-Magnus Bjorøy fra SKADA som erstatter. Det var umiddelbart god kjemi og han er en sjukt god trommis så det fungerte veldig bra – det er han som spiller på «Megomani» (som anmeldes her!). Men han måtte gi seg på grunn av en økende tinnitus, det var nitrist. Han hadde akkurat gjort seg ferdig med sin jobb da han fikk streng beskjed om å gi seg. Da hadde han sikkert holdt på i 30 år, du kan sikkert tenke deg hvor kjipt det var. Jeg så han ikke igjen på flere måneder, så jeg tror han havnet langt ned i kjelleren på grunn av det forståelig nok. Rett før vi gikk i studio måtte Ole Henrik måtte gi seg på grunn av jobbsituasjon, og da fikk vi inn Tobias Flottorp Heltzer som erstatter for han. Da kom ting på plass ganske kjapt igjen, for han var kompis med både Arne Steinar Myrvang som tok over trommesettet og Mathias Langfeldt som kom inn som en ekstra gitarist. Etter vi ga ut skiva fant vi ut at vi trengte en gitarist til for å få til lydbildet vi ville ha live, og da falt valget på han naturlig. Dette er vanvittig dyktige musikere som har utdanning innen musikk og jobber i studio og ikke minst fine folk, så ting løste seg til slutt til det beste for oss. Vi satser på at vi får en pause fra utskiftninger nå. Vi har måttet si nei til mange kule spillejobber på grunn av dette, og det har vært tungt.
– Hva ligger i tittelen «Megomani»?
– Det uttales meg-o-mani (som i «meg», ikke «mega» – journ.anm.), og er et ord som ikke finnes. Det handler om å være ekstremt selvopptatt og selvfokusert, og et syn på hvordan samfunnet har blitt med tanke på «jeg-et» i sosiale medier og liknende hvor folk skaper karrierer for å dyrke sitt eget ego. Litt ironisk, for jeg faller på en måte også inn i den kategorien da jeg håper ting går bra for meg og bandet og peker like mye innover som utover – men tittelen henspeiler på når det går over i det sykelige. Den skulle egentlig hete «Psykopati», for jeg setter det litt på spissen som for eksempel i «Sviker`n» og «Alt I Ett». Det har gått litt for langt med fokus på selvdyrkelse. Det var et tema som kom fort opp som idé da jeg begynte å skrive til skiva.
– Var det noen forskjell i bevisstheten over låtskrivingen til denne skiva i forhold til debuten?
– Ja, det var det. Vi skrev debuten veldig kjapt som sagt, og da var det en stund siden jeg og Kim hadde skrevet sånn type musikk så den ble nok ikke så forseggjort og gjennomtenkt, pluss at våre øyne ikke var så kritiske som de kanskje burde ha vært. Samtidig er jeg veldig glad i den, og setter den veldig høyt som den er. Men spesielt Kim var ganske bestemt på at andreskiva ikke skulle være like punka som debuten, men dra inn flere elementer og få den tightere. Vi ville ta et steg videre og utvikle oss, og det er noe helt annet å skrive låter over halvannet år kontra tre uker.
– Det er du og Kim som står for musikken?
– Han skriver alt av musikk og jeg skriver alt av tekst. Ganske enkelt opplegg som vi har holdt på med i årevis og vi vet hva som funker og ikke. Samtidig passer vi på å ikke være for kritiske, men sitter gjerne i løpet av en kveld med noen pils og skriver låter over trivelig stemning. En låt kan gjerne være klar i løpet av et par timer, så kan vi heller gå tilbake til den i etterkant. Da har vi tatt opptak på telefonen som vi tar med på øving også tar vi det derifra. Vi har funnet vår måte å gjøre det på, og det funker greit for oss.
– Du har ganske mørke budskap i tekstene dine
forstår jeg, som «Sviker’n»?
– Ja, den handler på en
måte om kynismen i sammfunnet. Man gir blanke i alle andre enn seg selv, gidder
ikke å ta hensyn og gjør ting kun basert på egen vinning. Dette ser man rundt
seg hele tiden, og «Sviker’n» er en observasjon av dette. Ser man rundt seg en
kveld på byen ser man mye av dette, det er skremmende mange «svikere» der ute.
– Låta «Jeg Er Redd» virker spesielt
personlig?
– Den handler om sosial angst, og uten å utdype for mye fikk jeg det selv
for noen år tilbake. Dette kom som en overraskelse for meg, for i løpet av noen
uker klarte jeg knapt å gå ut døra. Konserter har gått greit, for der er jeg
trygg – men bare det å gå i butikken og innbille meg at folk fulgte med på meg
og dømte meg kostet meg mye. Når jeg snakker om det nå virker det jo ekstremt
selvopptatt – tilbake til «Megomani», haha – men det var en reell problemstilling
som kødda med psyken min. Det ga seg etter hvert, selv om jeg kjenner til en
viss grad på det fortsatt. Jeg snakka aldri om det med folk men sjekka det ut
på egen hånd via google for å se hva det var og hva jeg kunne gjøre med det.
Det var en overraskende stor andel av befolkningen som opplever det en gang
eller fler i løpet av livet, og det gjelder å ta et sakte skritt om gangen for
å føle mestringsfølelse så går det som oftest over av seg selv. Den perioden
var veldig slitsom, men jeg kom meg igjennom det med en erfaring rikere og mer
å skrive om.
– Hvilke band vil du si dere tar
inspirasjon ifra?
– Jeg er fanatisk
opptatt av Guns N’Roses og har vært siden jeg var liten da jeg stjal kassetten
fra broren min, og det var der jeg og Kim fant hverandre fra starten av. Siden
det har det vært en mengde band jeg har tatt inspirasjon fra, som Social
Distortion og Townes Van Zandt i hvert sitt spekter. Men han som ga meg lyst
til å skrive på norsk var Stein Torleif Bjella, selv om jeg allerede hadde
Jokke som jeg også har hørt på hele veien og nok har påvirket meg i stor grad
også. Jeg skriver nok annerledes enn Bjella, der er jeg nok mer lik Jokke i
stilen – men lysten til å skrive på norsk fikk jeg derifra. Jeg kan nok heller
ikke komme unna AC/DC og Ramones.
– Når jeg stalker
Facebook-arrangementene deres slår dere ikke meg som Norges mest opptatte
liveband, har dette noe med de stadige utbyttene av medlemmer å gjøre?
– Nei, egentlig ikke. Men to av de andre spiller i hundre andre band så det
skal litt til for å timingen til å stemme. Det er så enkelt som at de som
booker kalenderen først er ikke tilgjengelige så da må vi finne tid som passer
for alle. Vi kommer til å spille jevnt og trutt, men det blir ikke like mye som
i forrige runde. Vi håper på å få til et par konserter i måneden i starten, og
hvis det tar av får vi jo se hvordan vi løser det. Men det har det ikke gjort
enda selv om vi har fått gnistrende tilbakemeldinger fra flere magasiner,
deriblant ifra dere, Disharmony og Wilhelmsens så det hjelper mye. Vi får se.
– Det gror jo ekstemt godt i norsk rockemiljø om dagen, spesielt i punk- og hardcore-miljøet og det fostres fete band over en lav sko. Ikke verst over 20 år siden en viss Håkon Moslet erklærte rocken for død?
– Det merker vi, og selv om vi ikke akkurat kan kalle oss hardcore har vi kanskje en halv sko igjen i pønk. Men det er mye kult som skjer, og selv om vi kanskje ligger litt midt i mellom har jeg ikke hørt noen andre som låter helt som vi gjør. Enten så er det litt mer poppa pønk eller vesentlig hardere. Du har de banda som har skapt sitt helt eget miljø, som Forgetaboutit og Pappasaft og den gjengen der. Det er veldig inspirerende å følge med på, og er med på å skape mangfold. Samtidig lider man litt av at det er en annen type musikk i vinden i form av radiospilling som vi overhodet ikke passer inn i, og det kan være litt frustrerende. Det er vanskelig å få ting lista på P3, og det føles som man stanger hodet i veggen. Det er ikke den mest givende genren å drive på med, men det kan jo tenkes at det snur.
– Eller man kan treffe en nerve, som for eksempel Kvelertak?
– Det er klart, men de kommer også fra en tid da det kom en mengde forskjellige band frem, som Kvelertak, Honningbarna og Oslo Ess som ble tatt inn i varmen og fikk den oppmerksomheten de fortjente. Men nå er det lenge siden jeg kan komme på et nytt norskspråklig rockeband som har fått det til og kan leve av det. Det er jo det man ønsker, og få holde på med det her hele tida og spille året rundt. Samtidig gjør vi det jo ikke bare med tanke på suksess, men fordi det er gøy. Å møte nye folk i andre band vi spiller med, oppleve nye steder og dele opplevelser. Det er det som gjør det hele verdt det. Mange tenker ikke på hvilken utrolig jobb som ligger bak, det er ikke få timer som ligger bak når det kommer til bookinger, møter med plateselskap, pressemeldinger og så videre. Men avkastningen ligger i det som vi får igjen ved konserter – det er så gøy når det er gøy.
– Hvordan ser så fremtidsplanene ut?
– Først og fremst vil vi spille så mye som mulig når det lar seg gjøre, og allerede til høsten håper vi å gå i studio igjen for å lage neste skive. Vi har allerede rundt åtte låter klare og er ekstremt sultne på å gjøre en ny skive med den gjengen vi har med nå. Fortsette å dytte det videre mens vi har litt blåst rundt oss. Vi har et mål om en skive i året og konserter i etterkant av det. Det gjelder å jobbe hardt og ta det steg for steg sånn som bransjen har blitt i dag. Vi må holde oss produktive og aktuelle, gi ut mye og promotere oss selv. Det håper og tror jeg vi skal få til, vi krysser i hvert fall fingrene for det.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2019