Søndag 10. november 2024
For ikke å snakke om at mannen har vært turné- og sessionmusiker for selveste Michael Jackson, Justin Timberlake, Rihanna m.fl. Ikke at det er så interessant i seg selv musikalsk sett i denne sammenhengen, men det sier noe om nivået og allsidigheten Howe innehar. Kveldens konsert på Herr Nilsen var fullstendig utsolgt og de som var så heldige å befinne seg inne i det lille atmosfæriske men litt klamme lokalet skulle få oppleve en kveld de sent vil glemme.
Herr Nilsen var for anledningen fylt til randen da Greg Howe entret scenen med sine to kompanjonger som hverken var født eller påtenkt da han i sin tid brutalt debuterte med sitt selvtitulerte soloalbum i 1988. (Fortsatt hans mestselgende album og ranket som det tiende beste shredder-albumet gjennom tidene av Guitar World.) Hans påfølgende soloalbum var ikke det skattegrann dårligere, men Howe dreide ganske raskt inn på et litt annet spor enn mange av sine andre shred-kollegaer fra Mike Varney-imperiet. Det meste av metal og neo-klassisk ble kastet over bord til fordel for jazz fusion, og slik sett er kanskje hans mesterlige “Introspection” fra 1993 det mest riktige utgangspunktet og referansen for hans karriere. Og det var selvfølgelig dette vi fikk høre mest av også, altså jazz fusion. Likevel til undertegnedes store glede startet det hele med “Kick It All Over”, og selv om Howe tydeligvis trengte litt tid på å bli varm i fingrene, eller om låten fra debuten rett og slett bare ikke sammenfaller med resten av repertoaret og ikke faller like naturlig å spille teknisk sett i dag, skal jeg ikke spekulere i. Men halvveis ut i låten begynte det virkelig å løsne. Deretter ble det en real ørefest i fusion-landskapet, og selv om ikke alt låt som en fest i mine ører, var det imponerende å se fingrene til Howe fly over fjøla i de villeste partiene med dødelig presisjon og lekenhet, og tappe det kan han også fortsatt.
Nesten like imponerende var bassist og YouTube-fenomenet, Mohini Dey. Herlighet som den dama kunne spille. Jeg skal ærlig innrømme at jeg i utgangspunktet hadde drømt om å se Stu Hamm på scenen sammen med Howe, men Dey fremviste en teknikk, groove og tilstedeværelse som rett og slett var fantastisk. Det var flere enn meg som ble stående å måpe. Noe særlig dårligere var heller ikke Marco Cirigliano på trommer. Med ungdommelig energi og råskap overbeviste han stort. Ikke bare med energi, men også teknisk finesse og spilleforståelse. Han fikk også utvilsomt frem groovet på de riktige partiene. Og låtene til Greg Howe er alt annet enn enkelt å spille.
Så var det hovedpersonen selv. Howe virket i godt humør og glad for å se at Herr Nilsen var smekkfullt. Selv om han var mest opptatt av gitaren og lukket øynene under store deler av låtene, virket han definitivt tilstede og leverte noen helt ville gitarpartier. Det så ut til at han storkoste seg på scenen. Han har en helt unik måte å spille på, og har alltid fascinert meg i likhet med en annen gitarlegende i en helt annen genre, George Lynch. Begge teknisk uovertruffene, og med sin helt særegne lekenhet som ikke kan læres hverken gjennom YouTube eller alskens tablaturer. Sjel kalles det, og Howe lot gitaren snakke denne kvelden, selv om han riktignok dro noen hyggelige fraser mellom låtene også. Teknisk sett var det lite å utsette på kveldens konsert, det eneste jeg kunne ønsket meg var bittelitt mer klang i gitarlyden. I mine ører låt det litt for tørt, men det blir kanskje en smakssak og flisespikkeri sett under ett. Lydbalansen, dynamikken og fremførelsen var det ellers ingenting å utsette på.
Howe var tydeligvis fornøyd med responsen fra et entusiastisk publikum som virkelig fikk valuta for pengene denne kvelden og høydepunktet for mange var muligens “Proto-Cosmos”, Howes hyllest til Allan Holdsworth. Bandet leverte en strålende versjon og med ungdommelig energi i rytmeseksjonen ble det virkelig liv på scenen.
Undertegnede vil definere seg som mest old school Greg Howe-fan og da i hovedsak den tidlige neoklassisk metal-inspirerte delen og ikke minst hard rock perioden med Howe II han hadde sammen med sin bror, Albert Howe. La oss heller ikke glemme den vanvittige “Tilt” fra 1995 med Ritchie Kotzen. Morsomt og litt overraskende at han dro “A Delicacy” fra det andre og siste Howe II albumet under sitt solonummer, det manglet bare at han dro inn riffet fra “High Gear” også så ville kvelden vært komplett for min del. Selv om dette ikke ble essensen og hovedinnholdet under konserten, var det umulig å ikke bli dratt inn i Howes magiske fusion univers. Etter stemningen å dømme ble resten som var der også det. Jeg observerte mange måpende blikk og nesegrus beundring, og selv om det sikkert fantes dusinvis av mer kompetente fusion-eksperter enn undertegnede var det intet mindre enn en stor opplevelse å se Greg Howe live akkompagnert av to energibunter som virkelig viste at det er håp for ungdommen.
Kort oppsummert en magisk kveld med en fantastisk gitarist, og som ikke det var nok tok han og bandet seg også tid til å skravle med fansen, signere alskens remedier og bli tatt bilder av med den som ønsket det, helt vederlagsfritt etter konserten. Sånn skal det gjøres. 5/6
Tekst & foto med dum-telefon: Pål J. Silihagen