Vi møter Alex Rosén på Tons Of Rock, dagen etter bandets comeback-konsert. Jeg har avtalt med kunstutstiller Kai Wanderaas om å låne Tons Of Arts backstage for praten, og Wanderaas serverer is og brus. Dagen er varm og snakketøyet går radig hos både journalist og intervjuobjekt. Fasit ble at brus er betraktelig mindre grisete enn is i en slik setting. Comebacket på Tons Of Rock får bra anmeldelse av oss i Norway Rock Magazine.
– Det var helt sinnssykt. Fullstendig take-off. Jeg står på scenen og ser 200 meter med folk som hopper. Jeg endte opp i baris og omtrent i trusa, buksa hadde ramlet ganske lagt ned da konserten var ferdig. Det var jo en klubbkonsert, men på festival. Og det låter helt annerledes enn alt annet her på festivalen, dette er rock’n’roll slik det låt da Iggy Pop begynte.
– Sammenlignet med både referansen og utgivelsene deres for over tretti år siden, så låter dere nå langt tyngre.
– Ja, det er fordi vi nå er to gitarister. Og bassisten vår har også utviklet seg på disse 30 årene. Han var god den gangen, nå er han eksepsjonell. Han er veldig god, og selve grunnmuren. Sammen med trommeslager B. Slask så klart, men bassen er veldig distinkt. Tony Lupo er tilbake.
– Og denne gang med egen sang.
– Ja, men den låten heter egentlig «Hurricane Eye», der hvor det er helt vindstille. Riffet er Tonys og arbeidstittelen var «Tony Lupo». «Hurricane Eye» høres ut som en Neil Young låt, men «Tony Lupo» låter mer Go-Go, hehe. Alle låtene våre er overskrifter. «Mother Porno», «It’s Elvis», «Tony Lupo». Dette er overskrifter, ikke navn du kunne kalt bandet ditt.
– Fra den originale besetningen mangler gitarist Werner Fuzzbulder.
– Han er blitt fotograf. Han var 40 år den gang og eldre enn resten av bandet. Det vil si at han nå er rundt 75. Han ligger i Afrika og fotograferer fugler. Tre måneder i telt for å vente på en fugl, også kommer ikke den fuglen, haha. Så da må han vente på neste fugl. Han er tålmodig, det skal han ha. Med bakgrunn i dette fant jeg ut at han har lagt fra seg gitaren. Og skal du spille i Go-Go Gorilla må du være up to date og på. Skal bandet trøkke må alle være presise, som betyr at alle må være flinke.
– I år er det 31 år siden bandet ble oppløst.
– Vi prøvde å få til en gjenforening i 2020, for å feire 30 år siden tilblivelsen. Men da kom jo som kjent covid, og satte naturligvis en stopper for dette. Så da tenkte jeg at dette her blir aldri noe. Så kommer Tons Of Rock i fjor og spør om vi kunne tenke oss å heller kjøre comebacket på deres tiårsjubileum i år, og det syntes vi hørtes ut som en god greie. 31 år er også et jubileum. Blir mer og mer vanlig å feire det, hahaha. Ringen ble på en måte sluttet med dette, og det er veldig moro å være i gang igjen. Nå er vi i gang med nye låter, og målet er å få nok låter til å gi ut en skive på vinyl, og selvsagt også digitale plattformer. Det er så kreativ kraft i prosessen nå, og gitaristene, Benny og Kenny, spilte med meg i The Young Dudes. Jeg har spilt med de i tjue år. De kan låtene og er gode musikere. De har også et band som heter Le Corbeau. De er litt mer i independent-gata, men har gitt seks eller sju plater, så de er aktive og jeg visste de var gode. Og de var interesserte i å komme seg opp på Go-Go nivået. Og det er et heavy nivå. Vi har brukt ett år på å øve til dette her. Vi har gjort fire konserter under navnet Alex med venner. Vi hadde ikke lov til å bruke GGG navnet, og live erfaringen trengte vi. En liveopptreden er som ti øvinger. Hadde vi kommet rett fra lokalet her i går, uten denne treningen, hadde vi famlet veldig. Oppvarmingskonsertene har vært i grisgrendte strøk som Telemark og Odalen, men det har vært fete konserter med fulle hus av 02’ere, 03’ere og kids.
Under konserten sier Alex at siden sist dere spilte er du blitt bestefar, og at bestefar raver rundt på scenen med en vinflaske. Men tar vi en titt på festivalplakaten så har vi også andre band som var up and coming på 90-tallet. Gluecifer leverte en god konsert et par timer etter dere, og Seigmen spiller i det vi gjør dette intervjuet.
– Ja, vi mangler bare Turboneger, så er alle her, hehe. Jeg har gjort country, akustisk og sunget en del på stand-up show i mellomtiden. Jeg har sunget opera og Elvis, veldig episke verk. I flere år på 90-tallet hadde jeg samme sangpedagog som Sissel Kyrkjebø, og det har fungert veldig bra opp mot det her. Nå blir jeg ikke sliten, fordi jeg synger riktig. Da vi spilte inn «Stuck» sang jeg feil og bare brølte ut ordene. Så lærte jeg meg å synge, og da satt det virkelig. Låter bedre gjør det også. Så det er noe positivt med å bli gammel, hehe.
Alex sin velkjente latter runger høyt og ofte gjennom praten, og jeg lurer på om ungdomsopprøret i rocken er i ferd med å bli borte nå som bestefar er rockeartist. At det ikke er så veldig skremmende for foreldregenerasjonen om barna hører på metal.
– Jeg tror nok både rock, metal og hardcore vil forbli opprørsk, fordi det er så ekte. Du står rett oppi trynet på folk. Rap er også i denne bagen, kanskje mer med tanke på dop og porno. Go-Go er også et opprør. Jeg fikk sparken i NRK ti ganger på et halvt år på den tiden, hahaha. Opprøret var der da og er der enda, for du må være forbanna på noe for at det skal være riktig. Og du må være litt psykisk ustabil tror jeg. Samtidig må vi også tenke på hvordan vi skal redde den psykiske helsen. Når jeg synger «Mother Porno» synger jeg om en ung gutt som er fullstendig blåst, og som ikke har noe å støtte seg på. Det eneste han vet er at mamma sier nei nei nei, ikke gjør ditt og ikke gjør datt. Så der er det definitivt et opprør, og det var så rått å spille den som siste låt i går. Folk var helt med. Den låten er så dynamisk, den går helt ned i null, også bygger vi den opp igjen sammen.
Jeg var litt for ung til å se GGG live tidlig på 90-tallet, men jeg husker godt noen år senere hvor Kristopher Schau hadde slått gjennom i NRK. Når jeg som fan av The Cumshots gikk på deres konserter, så jeg mange som mest sannsynlig forventet at Kristopher skulle være morsom. Var det litt sånn med dere på den tiden?
– Kristopher er like gammel som meg, så han har jeg kjent hele veien. På den tiden var ikke stand up noe begrep, så situasjonen du nevner føler jeg var mer relevant på den første av konsertene vi gjorde nå som Alex med Venner. Det kom noen ikke-rockere som forventet stand-up, men de bli skuffa gitt, haha. Null stand-up.
Og Alex er klar på at det er viktig å skille på disse tingene.
– I går var det rockeband. Jeg tror jeg sa noe kun tre ganger i løpet av konserten, og det var heller ikke morsomt. Kanskje min personlighet gjør at det oppfattes sånn, men det er viktig å fortelle at dette er et band. Og her er alle like viktige. Det er ikke noe Alex Rosén And Go-Go Gorilla. Jeg husker Alexandra Sandøy, hun artisten med kreppet hår, saksøkte meg en gang tidlig på nittitallet, fordi hun mente hun var den eneste artisten som skulle bære navnet Alex. Hun opplevde en gang hun holdt konsert at folk trodde det var jeg som skulle opptre. De ble så skuffet at de knuste hele stedet. Hun skjønte ikke hvorfor folk holdt på sånn, men så hørte hun at jeg fantes og gikk til sak. Men jeg er en rocker. At noen synes jeg er morsom er ikke noe jeg har planlagt. Det å spille rock er noe jeg planlegger. Der har jeg en plan. Jeg er veldig glad i Nirvana, Iggy Pop, funk og gammel punk. Selv om vi har soloer og digger tunge groovy riff er vi mer punk enn metal.
– Her tenker jeg jo riffet i «Superfuzz» er et godt eksempel, som i går låt veldig massivt og tungt.
– Jaja, veldig synd at det skjedde noe med lyden i begynnelsen av konserten, så det ikke slo fullt ut. Jeg tror kanskje det var i «Superfuzz» lyden var der den skulle. Så da «Head On» kom etterpå hørte plutselig alle, og stemningen ble en helt annen. Man får ikke soundcheck her, så lyden måtte skrus seg inn. Litt synd, da de første låtene er noen av de kuleste. Vi starta med «Pain» og fulgte opp med «The Sweet Stink» og det er jo vår Motörhead-låt. Der burde det vært full guffe. Det virker som den scenen i teltet er veldig populær, det er mye bra som har spilt der.
– Ja, jeg har vært mye der. Det er gjerne de bandene som ikke er høyt nok opp på plakaten til å få sin egen logo, men det kan være vel så fete band det.
– Ja, det har vært tjåka fullt der de gangene jeg har tittet inn.
– Det kan kanskje tenkes at noen band har fått noen ekstra publikummere når sola har svidd litt for hardt i nakken eller når vinden var altfor guffen. Go-Go Gorillas eneste fullengder, «Stuck», var Sonett sin siste vinylutgivelse. Skal dere gi ut noe nå er det kanskje utenkelig å gi det ut på noe annet enn vinyl?
– Ja, det bør ikke gis ut på noe annet enn vinyl. Det er jo analog musikk, og skal det spilles høyt er det en helt annen lydopplevelse enn en MP3-fil. MP3 kan stikke litt i ørene, det gir ikke den gode analoge runde lyden. Jeg er veldig glad i vinyl, men det er veldig viktig å ha analoge koblingspunkt, ikke en semiforsterker med digital setup, for da skrur den av toppen og bunnen. Da har du plutselig MP3 igjen. Jeg er en del DJ, og spiller alltid vinyl. Og alltid er det en eller annen digital boks jeg må fjerne, den trenger vi ikke, haha.
Go Go Gorilla har gitt ut to nye låter, disse gikk veldig lett å lage og det ser lyst ut for enda mer materiale.
– Planen nå er å se hva som skjer. Vi har spilt her, og det har vi forberedt oss på et år. Bandet er nå innjustert. Nå er vi klare til å spille litt rundt dersom vi får noen tilbud. Kanskje en tur til utlandet? Så må vi jo få til en vinylplate. Selvsagt gir vi jo ut ting digitalt også, men det hadde vært veldig gøy med fem hundre vinyler for eksempel. Jeg samler på vinyl og har veldig mange singler og LP’er. Hos meg finner du veldig mye rockabilly fra femtitallet, mye garasjerock. Roky Erickson, 13th Floor Elevators. Det er mye bra altså. Jeg samler helt frem til de gikk bort fra firespors og over til 16 spors opptaksutstyr. Når de hadde fire spor måtte hele bandet spille hver gang. Du hadde take en, take to, take tre og take fire for å bli ferdig med låten. I dag kan du legge på ett og ett instrument hvis du er fornøyd med trommetaket. Det blir ikke det intuitive, som bandet er som en helhet. Når det var mono måtte du jo spille inn alt samtidig, og alle måtte holde avstand til mikrofonen. Det gir en fantastisk lytteopplevelse å høre på dette i dag, for de hadde så bra utstyr. En nyre-mikrofon veide noe sinnssykt og tok opp alt mulig. Det lages ikke sånt i dag. De store studioene prøver jo å få tak i disse gamle mikrofonene, for de er så jævlig bra. Jeg tror de gikk vekk fra firespors i 1973. Alt av Beatles er spilt inn sånn. Det er ofte veldig sprø måter å dele inn opptaket på. Gitar og blås på et spor, og kanskje trommer og bass på et annet.
Vi er gjennom det musikalske, og avslutningsvis nevner jeg at jeg hørte på en av sendingene til Alex på Radio Rock hvor han gjorde stas på mitt hjemsted Vormsund. Et sted som kan by på svært lite. Men en liten funfact er at det som i dag kan anses som et lite ubetydelig kjøpesenter var ved åpning i 1987 et av landets største kjøpesentere med over 40 butikker og tjenester. I dag kan man halvere dette, og ta bort mere til.
– Også bor Tande-P der. Men jeg husker stedet veldig godt, og jeg husker godt vi spilte på Årnes. Vi spilte på flere steder oppi der. Jessheim mener jeg bestemt og muligens Eidsvoll. Jeg tror det var i det området vi spilte på en gartner- eller landbruksskole. Hvis vi ikke spilte i Oslo, ble det gjerne de stedene. Og spesielt som øvinger til større turneer. Da må du ha det inn. Rock’n’roll er ferskvare. Det er som idrett. Du må være like perfekt for å spille bra rock som å vinne i skiskyting.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2024