Imaginary Friend Records
Mannen som skrev og dirigerte Soups sensasjonelle «Visions», Erlend Viken, eleverer herved Giantsky til noe mer enn et ordinært soloprosjekt. 2021-debutens oppfølger presenteres i dobbeltformat, klokker inn på 70 substansielle minutter og bærer til skue Vikens overlegenhet som melodiker, eklektiker, lydsmed og visjonær. Trønderen er klassens beste akkurat nå, endog i global målestokk, og ettertiden vil måtte projisere sjumilssteget «Visions» som kunstnerisk forløsningspunkt. Tonedialektisk og sonisk er det uproblematisk å lese Giantsky-platene som prolongeringer av Soups mulige svanesang; Vikens univers anskueliggjør ingen revolusjonære brytninger, men fremtrer modent og symptomatisk, i karakterfast omgang med 1970- og 1990-tallsstrømninger. Klaviatur, i alle former og fasetter, står sedvanlig sentralt, og flere av årets suverene instrumentalintermessoer knytter direkte ad til 70-åras stratosfærisk-elektroniske pionérer, herunder både Vangelis og Jarre, men også Richard Wright og Angelo Badalamenti.
Er det ett band man ikke kommer utenom i intertekstuell Giantsky-diskurs, så er det Pink Floyd. Historien er full av Pink Floyd-derivativer som knekker ved rota, i anemiske samspill mellom manko på kompositorisk talent og egne idéer. Med Viken forholder det seg fundamentalt annerledes… Han øser dessuten av et vell øvrige impulser, det være seg akustisk visesang, elektronisk kunst-pop, klassisk musikk, psykedelia eller symfonisk rock. Få utøvere av i dag utmaler dynamikk av samme størrelsesorden – her burde opprettes egen Spellemannspris i dynamikk, og Giantsky ville feie gulvet med flere samtidskomponister. Jeg er ekstremt svak for Vikens dynamiske tenkning, som ofte borger for et uforutsett «ekstra knepp» i volum og fylde. Støyende Giantsky-crescendoer tilvirkes i et ekvilibrium av høy- og lavkultur, rent lydestetisk. Vikens idiosynkrasier definerer dennes kunstneriske ærend, med rakrygget integritet og i applausverdig distanse til musikalske sammenligningspunkter.
Til Giantsky «II» innmeldes et sofistikert lag av gjestemusikanter, heriblant medlemmer fra Trondheim symfoniorkester, vokalist Hanne Mjøen og Motorpsycho-gitarist Ryan. Flere av låtene tar form som sangduetter, hvor Vikens kvinnelige sparringspartnere bibringer ytterligere fargenyanser. Kan hende finner man ingen enkeltkomposisjon på nivå med «Out Of Swords», men «II» er helhetlig mer imponerende enn debuten. Pastoralt kinematografiske «Speak Through Walls», svøpt i velgjørende melankoli med gnistrende fløyte- og strykestemmer, tinger tidlig plass i favorittsjiktet. 7-taktsinstrumentale «Space Farrier» skriker etter å bli en del av et audiovisuelt narrativ, mens dimensjonerte «I Am The Night» utgjør en reise i seg selv. Vikens vokale evner til å formidle desperasjon er én av sistnevntes mange fortrinn. Salmemelodiske «King In Yellow», hvis spisse, sorgdirrende gitarsoli kunne vært å finne på Barclay James Harvests «Once Again», svarer muligens for min platefavorittpassasje, men etterhånden kommer jeg heller ikke forbi pop-forræderske «Imposter» – et snurrig og overraskende amalgam av Calexico, Richie Havens og Giantsky, inklusive banjo og avvæpnende dynamikk.
Skulle man ha noe å innvende på materialet, så måtte det være at mørkskodde, farlige irrganger ikke synes prioritert. Giantskys andre skive klinger unektelig medgjørlig og optimistisk, uten at så skal leses negativt. I tråd med forventningene oppvarter Viken et av årets aller beste album. Svermer du for Pink Floyd, Espers, Mogway, Vangelis og Motorpsycho kaster du bort tid så lenge Soups «Visions» og de to Giantsky-fonogrammene ikke hjembringes.
5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 1. desember