Concord Music Group
Det er faenmeg ganske så godt gjort å polarisere rockmassene slik Tobias Forge og hans Ghost nå i snart 15 år har lekt seg til. Det er borti umulig å i lengden forholde seg nøytralt til dette teatralske poprocksirkuset som stadig leverer hardrock med nært penetrerende catchy hooks; det faller stort sett ned som elsk eller fnys, i slike kontraster en knapt har sett siden Kiss´første storhetstid (som også for øvrig får sitt lille hattetipp på baksida av omslaget). Sjøl halvveis avfeide jeg i sin tid debuten som et ´småartig og ganske velsmidd forsøk på å blande Iron Maiden med Abba, men ikke så meget til meg´, og jeg tenkte ikke all verden på dem før 2015 og tredjealbumet «Meliora» virkelig fortalte hvorfor skapet skulle stå akkurat der – og siden har også jeg latt meg forføre av bandets herlige smektende popmelodier i metalliske rammer.
Forge tenker alltid ´større´, og nå foreligger en ganske så fyldig dokumentarfilm, spunnet rundt to konserter fra L.A. i fjor, hvorav dette da er soundtracket – til forveksling likt et tradisjonelt dobbelt live-album. Jeg har ennå til gode å se hva filmen har å by på utover det soniske (men den er anmeldt her!), og jeg har heller ingen tilgjengelig info ut over hva som er allment tilgjengelig, men anyways. Teknisk sett er dette en bortimot prikkfri leveranse, alt hva det spille- og lydmessige samt følelsen av å ´være til stede´angår (og jeg vil tippe at filmen servert i en hi-tech kinosal til det ypperste vil aksentere dette), og det hele er så knivskarpt produsert og sammenskrudd at det er til å få gåsehud på sine unevneligheter av. Et superluftig lydbilde får virkelig fram hvilke kvaliteter som bor i dette bandet – bare hør basslyden, som grenser opp til en perfeksjon knapt hørt siden Queensrÿches «Operation Mindcrime». Det er dog nesten mistenkelig hvorledes det ikke finnes et eneste lite hår ute av stilling gjennom disse 90 minuttene, men pfffda…
Live-følelsen er upåklagelig, og det meste låter et par hakk røffere enn hva studioversjonene byr på. Ei låt som «Cirice» har fått en kledelig ekstra tyngde, og «Rats» vinner virkelig på litt mer baller i sparket. Forge har publiken i sin hule hånd fra sekund én, og bandets teatralske elementer kommer virkelig til sin rett – det låter gjennomgående stort, godt hjulpet av god korehjelp, selv om akkurat koringene her ikke ligger like godt i miks gjennom herlige «Mary on a Cross» som en har i bakøret fra tidligere.
Like fullt, det er saker og ting å plukke på også på denne skiva. For en nysvoren fan best kjent med bandets seinere skiver er dette platinabelagt gull fra ende til annen, men det finnes ikke ett eneste spor fra de to første skivene, og videre ville jeg personlig ha skifta ballade fra Roky Erickson-coveren «If You Have Ghosts» til nydelige «He Is» og også ha funnet plass til såvel min favorittlåt «From the Pinnacle to the Pit» som den vanvittige moll-versjonen av «Here Comes the Sun». Utført låtvalg kan vel forsvares med at de to førstnevnte samt annet eldre materiale finnes på tidligere live-skiver og at dette er et riktigere bilde av bandet pr. i dag (eller mer korrekt; i fjor), men som et musikalsk rammeverk rundt en større dokumentarfilm trolig ment å vise fram bandets generelle virke, er dette å regne som en alvorlig type 2-feil i vår alltid løpende musikalske EU-kontroll.
Men, pirk til side; dette er ei skive som så visst kan surre og gå på repeat en stund, og det er bare å venne seg til at dette bandet forsetter å levere storslagen og catchy poprock i metallisk drakt, enten en elsker det eller om en derimot tar skammelig feil.
5/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 26. juli 2024