Lørdag 24. mai 2025
Det er bare en måned siden «Skeletá» ble sluppet, og selv om det er den aller mest kommersielle og melodiøse skiva Tobias Forge noen gang har gjort, så har Ghost fortsatt stor appell i metalmiljøet – men ikke bare der. Et publikum bestående av fans fra 4 til 65 år var svært forventningsfulle, noe den 20 minutter lange intromusikken med katolsk korsang bare bidro til å forsterke.
Mange var også spent på hvordan det skulle fungere med en fullstendig mobilfri konsertopplevelse. Og joda, det gikk som smurt. Ved inngangen tok det tre sekunder å få mobilen din puttet i en pose og forseglet, du kunne ta posen med deg inn og åpnet på tre sekunder når du forlot bygningen. Og måtte du absolutt bruke telefonen i løpet av de 2-3 timene du var inne i lokalet, så fantes det avgrensede områder hvor du kunne gå og ringe, og deretter få posen forseglet igjen. Og dette førte til at publikum var mye mer fokusert på musikken og det som foregikk på scenen, fremfor tvangshandlingene med å måtte filme, ta bilder og bruke sosiale medier i ett sett. Det fungerte helt glimrende! Applaus, applaus! Måtte dette bli obligatorisk gjennomført på alle konserter, for det førte til en mye bedre opplevelse for både publikum og artistene på scenen.
21.00 gikk lysene av, og «Peacefield» dro igang showet, fortsatt med scenen dekket av et forheng, som falt idet bandet kicket inn, og publikum gikk av skaftet. Utenom Tobias Forge i sin nye Papa Perpetua-drakt var det et strålende dyktig og maskert band med to Jack Skellington-aktige gitarister, bassist, en trommis som så mer ut som Tut-Ankh Amons mumie, keyboards og korist, som leverte en plettfri fremføring av 21 låter fra alle Ghostskivene, fra de to åpningslåtene «Peacefield» og «Lachryma» fra den nyeste, og helt tilbake til «Ritual» fra den 15 år gamle debuten «Opus Eponymous». Fokus var likevel litt overraskende på gjennombruddsskiva «Meliora» som var representert med hele seks låter, kontra bare fire fra «Skeletá». Og det var muligens under nettopp disse låtene, særlig «Cirice» og vakre «He Is» at publikum kauket høyest med. Det er disse låtene hele Ghost-arven er tuftet på.
Selv om låtene og musikken er det viktigste på en konsert, så er en Ghost-konsert en høyst audiovisuell opplevelse. (Det ville ikke blitt det samme å gå og se f. eks. en teateroppsetting av Shakespeares «Richard III» med alle skuespillerne i jeans, t-skjorter og joggedresser.) Og dette var en produksjon og et sceneshow som undertegnede knapt har sett maken til siden Roger Waters kjørte sine «The Wall»-konserter i Telenor Arena for tolv år siden, og jeg vet nesten ikke om jeg har ordforråd til å beskrive dette for dere som ikke var der. Bildene her er kun fra de første tre låtene, men det var først da fotografene hadde forlatt salen at det spektakulære showet kicket inn. Tidvis fikk vi inntrykk av at vi og bandet sto inne i en gotisk katedral med enorme steinglassmalerier over hele veggen bak – men brått splintret glasset og ramlet i gulvet bak bandet, og plutselig sto vi i stedet ute i universet med stjerner og planeter, eller i et flammehav omgitt av lava, eller en enorm speilvegg gjorde at vi så ryggene på bandet og oss selv i bakgrunnen. Og salen ble stadig vekk badet i glitrende konfetti som flagret i luften over oss.
Ghosts nyeste frontfigur Papa Perpetua er kanskje den visuelt kjedeligste av dem alle, men under de eldre låtene fikk vi også besøk av de tilsvarende Papa Emeritus’ene. Og humor og selvironi er et ofte oversett aspekt av en Ghost-konsert, Papas prat mellom låtene er særdeles underholdende og skarpt – og han virker oppriktig takknemlig og omsorgsfull for sitt publikum og sine fans. Tenk at det er bare 14 år siden Ghost spilte i det minste teltet på Øya-festivalen og gikk på scenen foran et tosifret antall publikummere tidlig på ettermiddagen. Tobias Forges visjon om å presentere noe som er langt mer enn en vanlig konsert, men mer ett storslagent rocketeater kombinert med katolsk messe, fullt av dramaturgi, har omsider slått ut i full blomst, og alt er på Forges egne premisser.
Bandet låt fantastisk, lyden i Spektrum var meget bra, Papa Perpetua synger knallbra og bommer aldri på tonene – det er tydelig at Forge har jobbet mye med vokalen i de siste årene, for vokalen har egentlig vært det svakeste leddet i Ghost-maskineriet, men han har særpreg, og nå synger han bedre enn noensinne. (Mistenkelig bra, selv når han løper rundt på scenen. Men han får god hjelp av koristene, som forøvrig også kler Ghosts lydbilde meget bra.) Og en nærmest perfekt settliste, selv om man aldri kan få nøyaktig de låtene man selv hadde håpet på – jeg skulle veldig gjerne ha hatt både «Impera»-eposet «Respite On The Spitalfields», «Absolution» og «If You Have Ghosts», men det blir helt subjektiv synsing. Ekstranumrene før Papa Perpetua ba oss alle om å ‘fuck off’ med gullrekka «Mary On A Cross», ABBA-pastisjen «Dance Macabre» og avsluttende «Square Hammer» var en eneste sjarmøretappe. Jeg nekter å tro at noen i publikum ikke ble 100 % underholdt hele tiden, og når jeg ikke klarer å finne noe som helst å pirke på, har jeg faktisk ikke noe annet valg enn å trille en karakter som det faktisk er flere år siden jeg har tatt i bruk, nemlig den hellige 6/6.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Johannes Andersen
Og vi har intervju med Tobias Forge i neste nummer av Norway Rock Magazine, hvor han bl. a. kommer med utsagn som «Jeg mener at «Immortal Rites» av Morbid Angel er en hit, like mye som ABBAs «Super Trouper» er en hit.»
