Lørdag 30. april 2022
Før pandemien inntraff kunne man knapt dra på en større rockekonsert uten å få Ghost servert til forrett. Litt overdrevent sagt kanskje, men det føltes nesten slik. Hvem skal varme opp for Iron Maiden? Ghost! Hvem spiller med Metallica? Ghost, selvfølgelig. Skal Guns ’N’ Roses ha oppvarming? Ja, det er Ghost det. Ikke på Foo Fighters også vel? Joda, der også. Hvem spiller på Tons of Rock da? Ghost såklart! Igjen? Jada. Og dette var mellom headliner-slagene hvor de avanserte fra Rockefeller, via Sentrum Scene, til Oslo Spektrum. Man kunne risikere å gå lei, og noen gjorde kanskje også det. Men så kom pandemien, og nå har vi ikke sett Ghost på over tre år. Da er det på høy tid med en ny audiens med sjefspøkelset Papa Emeritus (den fjerde, for anledningen) og hans gruppe anonyme demoner.
Den sakrale «Miserere Mei, Deus» setter stemningen før lysene slukkes og introlåta «Imperium» fra sisteskiva «Impera» setter i gang. Forventningene stiger i takt med introen, hvor man kan skimte silhuettene til bandet gjennom det hvite teppet som henger foran scenen. Og akkurat som på albumet, glir det over i «Kaisarion» som første låt. Teppet faller i det trommene sparker låten i gang, og hele salen brøler som om det skulle vært minst ti år siden vi så dem sist, og at dette var en etterlengtet gjenforeningskonsert. Det er umulig å ikke la seg rive med. «Rats» fra forrigeskiva «Prequelle» følger på, og stemningen løfter seg enda et hakk. Denne har allerede fått klassikerstatus hos publikum.
I tillegg til Tobias Forge, a.k.a. Papa Emeritus IV, er det åtte demoner på scenen i kveld. To på hver sin synth, to på backingvokal, to med gitarer, en på bass, og en på trommer. Hvem de er, vet vi ingenting om. Men vi bryr oss heller ikke om det, så lenge de leverer varene. Og det gjør de virkelig.
Selv med en setliste på 20 låter, ble det kun plass til fire (og en intro) fra sisteskiva «Impera». Litt skuffende at min personlige favoritt «Respite on the Spitalfields», skrevet med Joakim Berg fra Kent, ikke var blant dem. Men «Call Me Little Sunshine» gjør opp for det. For en låt! Som med «Rats», har nok denne også klassikerstatus allerede på neste turné. Nå har Papa fått på seg hatten og kjortelen, og vi får også et par godlåter fra de tidligste skivene. «Year Zero» krydres med noen hissige pyroeffekter, og «Mummy Dust», en av kveldens tyngre låter, tåkelegger Spektrum med konfetti.
Helt mot slutten får «Dance Macabre» oss til å lure på om vi har havnet på Melodifestivalen. Men det er dette som er styrken til Ghost, og som holder i hvert fall min interesse oppe. Uansett hvordan låtene pakkes inn, med eller uten tunge gitarer, er det bunnsolide poplåter de serverer, med refrenger som klistrer seg til hjernen. Noe kan høres ut som Maiden, annet kan høres mer ut som Abba.
En litt unødvendig Metallica-cover til tross, var dette en eneste stor hitparade på nærmere to timer med en stadionverdig sceneproduksjon og teatralske elementer man ellers kan forvente på en konsert med Alice Cooper. Med den imponerende låtkatalogen bandet sitter på nå, og med tanke på hvor profesjonelt det hele blir levert, tipper jeg det ikke er lenge til Ghost tar steget opp som stadionband. Og det er i så fall vel fortjent. 5/6
Tekst: Terje Embla
Foto: Anne-Marie Forker