Onsdag 22. februar 2023
Nesten tre år tok det før tidligere Queensrÿche-vokalist Geoff Tate returnerte til Trondheim og Byscenen, med en konsert som ble utsatt på grunn av… nei, orker ikke. Endelig var det duket for en ny runde Geoff Tate på Byscenen i Trondheim, og denne gangen med bysbarna Stargazer som support.
Sistnevnte er hyperaktuelle med nytt album, «Life Will Never Be The Same» 3. mars, og kommer garantert ikke til å la denne runden på fire jobber sammen med Tate gå ifra seg til å vise hva de er gode for. Såpass ivrige var de ut av startgropa, at de gikk på fem minutter før varslet tid. På grunn av pandemien fikk ikke Stargazer turnert med sin forrige utgivelse, «The Sky Is The Limit», men likevel valgte de å åpne med ei låt fra den kommende skiva, «Will I Come To Heaven», og det hersket liten tvil om at det var en aften med beina godt plantet i 80-tallet vi hadde i vente. Gitarist William Ernstsen har virkelig funnet oppskriften på giftige riff og imponerende soli, og går ut med full bredde i beinføringa. Sammen med makker og vokalist Tore André Helgemo utgjør han kjernen i bandet, og kjemien mellom de to er svært tydelig, selv om de resterende bandmedlemmene får fritt spillerom på scenen. Trommeslager Svend Skogheim og bassist Jomar Johansen er et tight og samspilt komp, og bygger et bunnsolid fundament for Ernstens virtuose briljeringer. Med elementer av blant andre George Lynch, Gary Moore og Ritchie Blackmore har han funnet et spor som kler musikken svært godt. Helgemo er en powervokalist som har utmerket seg over år, og virker å ha kvelden denne onsdagen. Han har utvilsomt en tøff jobb disse dagene på tur med en av rockens sterkeste stemmer, men går på med dødsforakt, og treffer alle de rette tonene. Smilene sitter svært løst på scenen, og det hersker liten tvil om at bandet koser seg. Lyden er ryddig og oversiktlig, og gir et godt bilde av hva Stargazer har å komme med. Vi fikk en fin miks fra begge skivene, pluss en gitarsolo fra Ernstsen, der han fikk vist fram en mer melodisk side av seg selv. Tankene gikk i retning Gary Moore, og hodene i salen nikket bekreftende. Han er dyktig i sine soli, men jeg kunne ønsket meg mer av den melodiske William Ernstsen, for der skinner han virkelig. Keyboardist Sondre Bjerkset druknet dessverre i lydbildet, så vi får håpe at han blir hentet fram på de kommende konsertene. Noe smårusk var det i maskineriet, men dette var tross alt første konsert på denne runden, så det er å anta at når de går på scenen på Rockefeller på lørdag, er det et mye mer samspilt og selvsikkert band vi blir å oppleve. Se opp, Stargazer kommer til å vise muskler framover! 5/6
Etter nærmere en time med Stargazer, ble det en pause for sceneskifte, før vi skulle få et maraton fra Geoff Tate med band. Allerede da Stargazer spilte, viste det seg at vi hadde et aber i opplevelsen i vente, all den tid det sto et elektronisk trommesett på scenen. Det kan påstås med rimelig høy sikkerhet at dette ikke hadde vært tilfelle om Scott Rockenfield satt bakerst på scenen. Fy og skam, altså! Men ok, vi skal la musikken få tale for seg. Først ut var «Rage For Order» (1986) fra start til mål. Ingen store overraskelser i setlista, altså, men det var vi forberedt på. Kvelden var satt av til ovennevnte, og «Empire» (1990). Dermed må det sutres litt, for vi fikk nemlig disse skivene servert sist Tate var her, og med det faktum at han sjonglerer disse to skivene og «Operation:Mindcrime» (1988), er det lett å føle seg litt snurt, for enhver dimling vet jo at «O:M» står skyhøyt i kurs! Vel, nok om det. Med «Rage» før «Empire» visste vi at vi hadde over to timer med musikkhistorie, og stemningen i salen var forventningsfull. Oppmøtet var merkbart lavere enn sist, men dette har vært gjennomgangstonen den siste tiden. Sjefen sjøl virket å være i god form, og stemmen var intakt, selv om det raskt ble klart at det var mye forhåndsinnspilt på de fleste plan. Også lead-vokalen bar preg av å ha støtte i backing tracks. Det er nærmest blitt bransjestandard å spille med tracks, så dette er ikke noe å kritisere i utgangspunktet, men det tok mye fokus fra musikken når det var så åpenbar bruk av dette virkemiddelet. Men vi skal like fullt la musikken stå i sentrum, og spillegleden i bandet var upåklagelig; smilene satt løst, det ble gjøglet og ledd, og hovedpersonen virket å ha en god dag på jobben. Han nådde høydene, og traff like godt i de dypere delene av registeret. Tate på en god dag er fremdeles en fremragende vokalist! «Walk In The Shadows» er en strålende album-åpner, og fungerer like bra live. Man må jo glise litt når det sitter. Allerede etter første låt prater Tate om hvor deilig det er å være på turné igjen, til stor jubel fra salen. Og mer prat skulle det bli gjennom settet, spesielt var det en alvorstynget Geoff Tate vi bivånet før «Surgical Strike», der han tok for seg situasjonen i verden generelt, og Ukraina spesielt. Slike tirader kan lett bli klisjéfylte, men han bærer på et stort samfunnsengasjement, noe vi kjenner fra tekstene hans, så denne talen traff hjem hos de fleste. Trommis Daniel Laverde fikk slippe seg litt løs før «Chemical Youth (We Are Rebellion», og bandet fikk vise sin autoritet gjennom låta. Samspilte er de, etter å ha turnert mye siden verden åpnet igjen.
Etter en liten pause var det klart for «Empire» i sin helhet, og det hersket liten tvil om at dette er ei skive publikum vet å sette pris på. Litt mer øl innabords og ei strålende skive, og publikum var klare for å løfte taket. Det eksisterer ikke et svakt spor på «Empire», og de fire første låtene; «Best I Can», «The Thin Line», «Jet City Woman» og «Della Brown» sitter som et skudd. Ei endring fra sist de gjestet Trondheim fikk vi allerede på «The Thin Line», da Tate hentet fram saksofonen. Hadde du sett! En liten solo fikk vi også, før bandet satte i gang. Litt forunderlig opplevelse, men riktig så fornøyelig. Tittelkuttet satt der det skulle, og historien om hva «Silent Lucidity» har betydd for folk er like underholdende som den var i 2020. Mennesker har blitt født til denne låta, de har blitt begravd til den, og selvfølgelig har barn blitt unnfanget til den. Her formidler Tate teksten like fysisk som verbalt, noe som forsterker budskapet på en glimrende måte. Bandet var også flinke til å bruke sin tilstedeværelse med teatralsk formidling gjennom hele showet. Det fremstår tidvis som svært innøvd, men det funker, så det tilgir vi. Spesielt gitarist Kieran Robertson er flink til å få publikums oppmerksomhet med sin utadvendte persona. Spesielt under «Della Brown» var sirkuset i gang, der plekteret ble brukt som kasteball mellom anslagene. Herlig underholdende!
Sist vi var på Byscenen med Geoff Tate med venner, fikk vi «Eyes Of A Stranger» som eneste encore. Den fikk vi denne gangen også, og selv om ganske mange nå hadde forlatt skuta, steg stemningen rimelig greit da introen ble kjørt i gang. Nytt denne gangen var at vi fikk selveste «Queen Of The Reich» med på lasset. For undertegnede ble dette en svært så hyggelig opplevelse, ettersom denne epoken av Queensrÿche sitter i ryggmargen. Det er bare å konkludere med at Vår Helt leverer varene, men det blir såpass mye musikalske e-stoffer at det påvirker helheten av konserten. Tracks kan virkelig bidra til å heve opplevelsen, men man må aldri glemme at levende fremføring må stå i førersetet. Om ikke, blir neste skritt at vi ser vokalister stille alene på scenen, med kassetten på i bakgrunnen. Konklusjonen blir at det ble en knepen hjemmeseier til Stargazer i Trondheim denne kvelden, og det må vi kunne si oss fornøyde med. 5/6
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Lars Rune Skaug