Søndag 18. august 2024
Nå er de et voksent band med et voksent publikum som har inntatt operaen, hvem så for seg dette i 1999? Et gigantisk teppe dekker scenen fullstendig, kun med noen få rockepedaler foran. Dette er ikke en vanlig kveld i operasammenheng, men forventningen av noe spesielt lå stadig i lufta.
Og så entret de scenen, det vil si ved Gunnhild foran det gigantiske teppet og konserten var så til de grader i gang. Med perler som ‘Kara Tu Omna’ og ‘Iselilja’ veldig tidlig ut var stemningen satt og vel så det.
Vanligvis pleier jeg å notere og skrive underveis men ved å sitte på første rad ville jeg ikke være “han der”, pluss at opplevelsen var så til de grader magisk at jeg ikke ville ødelegge opplevelsen ved å notere underveis. For dette var noe helt spesielt.
Ta for eksempel de seansene der det var rolig – der var det helt tyst blant publikum. Ikke helt vanlig på normale konserter, og det bidro virkelig til stemningen. Tusen takk for det, publikummere. For dynamikken denne kvelden var helt av det spesielle slaget, og publikum var helt klart bidragende til at det funka såpass godt som det gjorde.
Men hovedakten var så klart del viktigste ingrediensen i denne kveldens a’la carte. Jeg har sett Gåte utallige ganger i forskjellige settinger i forskjellige konstellasjoner og utgaver, men aldri bedre enn i kveld. Når ‘Stengd Dør’ kom midtveis var jeg vitne til tidenes beste norske band, og det var med tårevåte øyne jeg bevitnet det hele.
De hadde fått med seg koret Artemis under ‘Kjærleik’ som sist, og like forbanna ga det grunn til tårer som sist også. En helt utrolig magisk seanse man nesten må være vitne til for å forstå hvor bra det er. Forskjellen fra sist var at de skulle komme tilbake for å avrunde hele kvelden, men det kommer vi tilbake til.
For før det skulle Agnete Kjølsrud fra Djerv slenge seg med på Svarteboka‘’, og vi skulle også få en aldeles glimrende fremførelse av ESC-deltakeren ‘Ulveham’. Og der imellom en finfin miks mellom nytt og gammelt.
Men da avslutningen kom, først ved den beste versjonen av ‘Margit Hjukse’ jeg noensinne har hørt, over til min helt egen personlige favoritt ‘Bruremars Fra Jämtland’ var vi egentlig i mål og vel så det.
Men det var ikke Gåte, for de hadde et aller siste ess i ermet – nemlig ‘Sjåaren’, der koret Artemis som nevnt slang seg med en siste gang og sementerte det som endte som en av de beste konsertopplevelsene undertegnede har hatt.
Når en mann som snart pusher 50 hylgriner flere ganger på første rad kan faktisk ikke opplevelsen være bedre, så jeg håper for våres leseres skyld at dere faktisk var der. For dette kan ikke forklares med ord, man må nesten ha vært der. Men at Gåte befestet sin plass som Norges definitivt beste band denne dagen var det absolutt ingen tvil om fra oss som var tilstede.
6/6 | Sven O Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker
