Torsdag 1. august
Trondheim syder sedvanlig under Olavsfestdagene, som strekker seg over en hel uke. Programmet er alltid bredt anlagt og rommer betydelige muligheter for store musikalske opplevelser fra alle tenkelige strata.
At Gåte skulle stå for en fullkommen robinsonade i progressiv folkrock burde ikke forbløffe, men jeg trodde nok ikke at bandet, tjue år etter «Iselilja», ville være i sitt livs slag, både individuelt og kollektivt. Så gjelder både som fonogramartister og sceniske aktører. Faktum er at jeg var i ferd med å avskrive Gåte etter utgivelsen av akustiske «Til Nord» i 2021; EP-en danner gruppas eneste diskografiske skamplett. Etter 2021, derimot, skjedde det noe. Platene ble suksessivt bedre, med årets vinylslipp av «Ulveham» som karrierebeste.
Et heltent Gåte på hjemmebane kan ikke feile, men det hjelper at de fremmøtte utgjør et dedisert broderskap, fra alle alderstrinn.
Kvintetten, anført av sangstjerne Gunnhild Sundli og gitarakrobat Magnus Børmark, gjør alt riktig denne kvelden, inkludert fyldig representasjon av materialet fra «Vandrar»- og «Ulveham»-titlene. «Skarvane» danner stemningsfull og dynamisk konsertintonasjon, og under «Svarteboka» går Borggården til himmels. Dette er trolig bandets aller beste låt og kan simpelthen ikke raderes ut av liverepertoaret. Agnete Kjølsruds diabolske sanglinjer hefter ved, selv om den tidligere Animal Alpha-vokalisten kun stiller via storskjerm, noe som fungerer overraskende godt.
Seansen preges videre av «Knut Liten og Sylvelin», samt «Liti Kjersti». Begge ble omskrevet for progressiv rock av Kong Lavring på midten av 1970-tallet, men Gåte fremlegger disse med eiendommelig autentisitet. Stykkene er for lengst blitt Gåtes egne. Tunge «Hamløypar» og obligatoriske «Ulveham» fungerer optimalt. Det samme gjør «Kjærleik», som underlig nok har fått fornyet musikkrelevans; dette pop-symfoniske mesterverket er aldri oppført tettere og mer virtuost enn i 2024.
Å rapportere fra Gåte-fest blir umulig uten samtidig å poengtere Gunnhild Sundlis eventyrlige vokalkapasitet; hun behersker det tekniske med absolutt autoritet, men imponerer kanskje i enda større grad kontra emosjonell uttrykkspalett.
Salutteres skal bandet sågar for balanseringen av stringent komposisjon og spinnvill improvisasjon, hvor Børmark antar rollen som sirkusdirektør. Rutinerte yrkesmusikere kan ofte ende i blaserte vakuum, men angjeldende trøndere har det minst like gøy som publikum. La oss derfor koste på oss en gjentakelse: Gåte er i sitt livs slag. 6/6
Tekst: Geir Larzen
Foto: Arne Hauge