Provogue Records
Moore gikk fra rock til blues da “Still Got The Blues” ble utgitt i 1990, og O.C. Williams´ “Oh Pretty Woman” fra nevnte album får æren av å åpne konserten. Det er jo en kjensgjerning at blueskonserter ofte består av mange coverlåter, noe vi også får her, blant annet fra Chuck Berry, Jimmy Rogers, og kanskje naturlig nok, Thin Lizzy, der Moore var medlem ved to anledninger.
En annen ting med blues, er at den består av mye shuffle og swing-rytmer, og da er det bare å prise seg lykkelig over at Moore har med seg den godeste Brian Downey (Thin Lizzy) på trommer, for det er faen meg ikke mange som har en så magisk swing som Downey! Allerede på andresporet, “Since I Met You” er han i gang, og både høyre og venstre håndledd får kjørt seg i en heftig shuffle. Satan som det swinger!! Nedpå låter i 6/8 er også selvskrevne i slike settinger, og nydelige “I Love You More Than You´ll Ever Know”, fra Blood, Sweat & Tears´ “Child Is Father To The Man” (1968) gjør virkelig vei i vellinga, og spesielt Vic Martins Hammond-orgel skinner her.
Moore spilte som tidligere nevnt i Thin Lizzy, og serverer oss en lang versjon av “Don´t Believe A Word”, som han strengt tatt ikke spilte på i originaltapning. Låtas er oppdelt i to versjoner; én nedpå balladeversjon, før de rister seg løs i den opprinnelige shuffle-utgaven drøyt fire minutter ut. Det er jo sånn den skal spilles, for pokker! “Still Got The Blues” er nok den mest kjente låta fra blues-tida til Nord-Iren Gary Moore, og naturlig nok er det da applausen i salen låter som høyest. Det smeller godt i rørene på ampen til Gary inn mot verset, så det er nok forholdsvis høy lyd på scenen, men dynamikken i låta er upåklagelig. Låta er fin den, men er den noe ihjelspilte av norske radiokanaler? Vokalen hans er iallefall svært god, selv om han kanskje kauker til i meste laget innimellom. Rekkevidden var nok ikke like god som 55-åring i forhold til da han var en pur ung bluesvokalist da låta ble gitt ut da han var 38 år.
“Walking By Myself” og Little Miltons “The Blues Is Alright” avslutter den lille timen i bluesens navn. Mange av oss vil nok huske Moore best for hans bidrag til rock n´ roll, men det hersker ingen tvil om at han gjorde seg svært bemerket også i bluesen, og det med rette, for denne live-utgivelsen viser en Gary Moore med venner i go´lune, og den vil nok bli snurret på spilleren her i huset flere ganger enn kun for å skrive en anmeldelse.
5/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 23. mai 2025
