Provogue
Angjeldende kompilatorer har pløyd familiearkivene til Gary Moore og besørger den best tenkelige 10-årsmarkeringen av irens død ved å samle upubliserte studioinnspillinger i ett posthumt-fonogram. Som tittelen indikerer vies albumet bluesfornyeren Moore, men man ser ikke bort fra at artistens hvelv rommer materialet til å frembære ytterligere plater i overskuelig fremtid, med skiftende stilistisk tyngdepunkt. ”How Blue Can You Get” konstitueres av åtte låter, halvparten originalskrevne, gjenvunnet fra 1990 til 2011. Det er selvfølgelig en grunn til at ferdigstilte spor settes på indeks, men rockens annaler er lastet med posthumtkompilasjoner av betydelig skralere beskaffenhet enn dette.
Programmet antenner med oppglødde eksegeser av Freddie Kings ”I’m Tore Down” og Memphis Slims ”Steppin’ Out”. Dernest følger ”In My Dreams”, som i sin tid formodentlig ble funnet for lett i Moores utrettelige jakt på den optimale hybriden av ”Parisienne Walkways” og ”Still Got The Blues” (han lyktes til de grader i 2001, med ”Picture Of The Moon”, med det er en annen diskusjon). Målt mot nevnte bautasteiner fremstår ”In My Dreams” pleonastisk og annenrangs, men enhver Gary Moore-fan vil betrakte forsøket som et imperativt tilskudd til platesamlingen.
”Looking At Your Picture” er åpenbart et tiloversblitt spor fra ”Different Beat”, og bibringer sonisk divergens midtveis i repertoaret, mens en tung bluesrock-estetisert oppføring av ”Love Can Make A Fool Of You”, opprinnelig pennet og forkastet til ”Corridors Of Power”, sogner til utgivelsens ypperste forekomster, i spann med den subtile tristessefinalen ”Living With The Blues”.
”How Blue Can You Get” har alt å gjøre i platestativene – plukk samtidig med deg verdens beste konsertplate fra Gary Moore, ”Live From London”, lansert i fjor. (I juninummeret av NRM har vi intervju med Gary Moores løytnant og høyre hånd gjennom 80-tallet, Neil Carter – du kan forhåndsbestille det nummeret her!)
4,5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 30.april 2021