Lørdag 24. mars 2018
Nok en gang hadde Joe Satriani, gitarheltenes gitarhelt, invitert med seg et par fingernemme kompiser på turné, og et hovedsakelig maskulint publikum inntok Oslo Konserthus. Helt fullt var det ikke, men ikke langt ifra.
Først ut var Tysklands nest fremste gitarhelt, Uli Jon Roth, som stilte på scenen med intet mindre enn fem backingmusikere. Utenom ham selv var det to gitarister, keyboards, trommis og en Cliff Burton-lookalike på bass. Og det ble nok for mye for lydanlegget på Konserthuset å hanskes med, for det var et særs kaotisk lydbilde. Det virket heller ikke som om lydmannen var forberedt på at mikrofonen skulle brukes til noe mer enn å si «Hello, Oslo!» og «Thank you!». Vokalen på Scorpions-låtene som dominerte setlista, var hul og druknet totalt i instrumentene – trenger man virkelig tre gitarer og keyboards? Roth var nok kanskje ikke helt i sitt rette element i selskap med Petrucci og Satriani, for det var fortsatt mange tomme seter i salen mens tyskeren presenterte låter som «Sun In My Hand», «We’ll Burn The Sky» (tilegnet hans bror Zeno som døde i februar) og avsluttende signaturlåt «The Sails Of Charon». Og hans Hendrix-inspirerte 70-tallsrock traff nok ikke alle, men han bød i hvert fall på variasjon kontra de andre to. Det er lett å tenke at Roth er mye eldre og appellerer til en helt annen generasjon enn Petrucci & Satriani-fansen, men han er faktisk bare halvannet år eldre enn den 61 år gamle Satriani – han virker bare så mye eldre – rockens Gandalf. Problemet hans her er nok at hans storhetstid var for 40 år siden. 3/6
Etter 40 minutter med Roth og en 20 minutters pause var det klart for Akt II. Og var det ett band som dominerte T-skjortene i publikum, så var det Dream Theater, som faktisk spilte tre kvelder i Konserthuset for drøye to år siden. John Petrucci ble mottatt med et jubelbrøl da han inntok scenen og fyrte igang med metall-delen av kvelden, ifølge ham selv. Lyden var atskillig bedre nå enn under Roth, men det er klart at det er lettere å holde styr på lyden av en trio med kun gitar, bass og trommer. Som alltid er det en pur fryd å se musikere som er så forbanna dyktige på det de gjør, som bare leker og koser seg på scenen. Her må vi for all del nevne Petruccis kumpaner, Dream Theaters fantastiske trommis Mike Mangini som sitter og gliser og skjærer grimaser uten stopp, og Flying Colors/Dixie Dregs-bassist Dave LaRue, en ekte virtuos på fire strenger. Hvilke låter Petrucci spilte, er egentlig ikke så nøye, det var ikke det vi kom hit for å oppleve, men «The Happy Song» og avsluttende «Glasgow Kiss» (som ikke er noe romantisk, men slang for en springskalle) var høydepunktene i et sett som ellers hadde fullt øs i tre kvarter. (Og nei, det var ingen Dream Theater-låter.) Vi hadde gjerne sett at Petrucci roet litt ned på en låt for å vise at han faktisk også er helt strålende på det melodiøse følsomme gitarspillet, og ikke bare på den lynkjappe tekniske shreddinga. 4/6
Etter nok en tyve minutters pause var det Joe Satrianis tur til å demonstrere hvorfor de fleste gitarister på jord tilber ham. Og det gjorde han til gangs. Igjen må vi trekke frem det fantastiske backingbandet, denne gang bestående av bassist Bryan Beller (The Aristocrats) og Mike Keneally (Frank Zappa), som mesterlig håndterer både gitar og keyboard – og han er en såpass gnistrende gitarist at han hadde ikke skjemt seg ut som en av G3s hovedattraksjoner på egen hånd – han har jo gitt ut et tosifret antall soloskiver. Et nytt bekjentskap for oss var trommis Joe Travers, som tidligere har spilt med alle fra Billy Idol og Duran Duran til Dweezil Zappa og Eric Johnson – det sier seg selv at mannen er rasende dyktig. (Både Beller og Travers spiller også i The Mike Keneally Band!) I løpet av timen fokuserer Satriani på sin nye skive «What Happens Next» med fem låter, hvorav «Cherry Blossoms» og «Thunder High On The Mountain» skilte seg mest ut i positiv retning. Men også gjennombruddskiva «Surfing With The Alien» var godt representert, og publikum brølte ut sin forventning da Travers som tredje låt startet introgroovet på Satrianis signaturlåt «Satch Boogie». Ingen Satrianikonsert er komplett uten den overjordisk vakre «Always With Me Always With You» eller gladlåta «Summer Song», heller ikke denne. Og det er jo nettopp dette som skiller Joe Satriani fra dusinvis av andre superdyktige gitarister – han har knallbra låter, og lar gitaren synge den melodilinja som en vokalist normalt sett ville håndtert. 5/6
Så kom det de fleste var mest spent på – da Uli Jon Roth og John Petrucci kom tilbake på scenen for å joine Satriani i en ekstensiv jam og gitarduellering over tre gamle evergreens. Først ut var Deep Purples «Highway Star», hvor alle tre kjørte Blackmores klassiske solo simultant, og lot også hverandre slippe frem for en solo hver. Roth tok vokalen på en timinuters versjon av Hendrix’ (Eller skal vi si Bob Dylan’s) gamle schläger «All Along The Watchtower», før de avsluttet med nok en utvidet versjon, denne gang av Led Zeppelins «Immigrant Song», som nesten knakk sammen under vekten av alle gitarene midtveis. Det må sies at hvis du ikke var her for å høre masse masse gitarsoloer på rekke og rad, så virket nok disse 3,5 timene fryktelig lange og kjedelige. Men igjen, hvis du ikke var her for å høre masse masse gitarsoloer på rekke og rad – hvorfor var du egentlig her???
Til slutt må vi ønske god bedring til herren på midtgangsetet på Rad 6, som på starten av Satrianis konsert presterte kunststykket å bøye seg ut i midtgangen og kaste opp, hvorpå herligheten rant nedover midtgangen til scenekanten. Selv om han deretter forlot oss og tok kveld, var han med oss i ånden resten av aftenen – den liflige aromaen av spy lå som et tykt teppe over nedre del av salen (i hvert fall opp til Rad 12, kan vi bekrefte!) og helt sikkert på scenen også. Vi regner med at Konserthuset refunderte billetten hans siden han måtte gå halvveis.
Geir Amundsen
Foto: Geir Kihle Hanssen
Les også: Dream Theater – tyngste motstands vei og Dream Theater – følger sin egen muse
