Hva skjer etter døden? Med «Praesentialis In Aeternum» bruker Funeral halvannen time på å filosofere over veien videre når livet tar slutt. Grunnlegger og trommeslager Anders Eek besitter ikke svaret, men er likevel svært entusiastisk med tingenes tilstand i sitt tretti år gamle hjertebarn.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Jørn Veberg
Vi har sett flere eksempler på at arbeidstempoet følger takta i musikken, og Drammens tyngste er intet unntak. I løpet av sine 25 år som plateartister er vi kommet til album nummer seks, ni år etter «Oratorium». «Praesentialis In Aeternum» kunne fint vært utgitt for fire år siden.
– Alt av preproduksjoner har vært klart i årevis. Så stifta noen familie og fikk barn. To av gutta flytta til andre siden av landet. Så kom jo pandemien, og da ble det jo vanskelig og treffes. Alle disse omstendighetene har til sammen gjort at plata ble veldig forsinket, selv om låtene har vært klare til innspilling lenge.
Anders er eneste gjenværende medlem fra starten i 1991, og utskiftninger av medlemmer har vært mange. Det siste tiåret har det derimot vært ganske så stabilt.
– Gitarist Magnus Tveiten og keyboardist André Aaslie er de siste tilskuddene på denne reisen, men også de har vært med noen år nå. De var jo med på de forrige liverundene, både på turnéen på Vestlandet i 2016 og utenlandsjobbene i 2018, og jeg synes denne besetningen fungerer veldig bra.
– Det er i hovedsak du, Anders, som står for musikken.
–
Sånn har det alltid vært, og kanskje man ikke sånn sett er så avhengig av faste
medlemmer. Det skal dog sies at de siste årene har jeg fått et veldig godt
samarbeid med André når det kommer til orkestrering og låtstruktur. Og jeg
synes det er viktig å tilpasse hans egenskaper også, siden han er ny på denne
plata. Eller rettere sagt, han er ny for fansen, men ikke for oss, hehe.
– Men i infoen fra Season Of Mist står André oppført i innspilingbesetningen,
men ikke i den aktuelle besetningen?
– Han har vært med på noen spillejobber, men kommer ikke til å delta live.
Det han spiller på skiva vil ligge som backing tracks, mens strenger vil bli
spilt av vårt aller siste tilskudd, Sareeta. Så dette er ting vi jobber med nå.
Men André er definitivt med i bandet ja, og vi er godt i gang med neste album.
– Ut fra hva jeg erindrer må vi helt tilbake til «Taarene» fra debuten
«Tragedies» for å finne en låt på norsk. Denne gangen er hele plata
norskspråklig.
– Vi har hatt noen enkeltsekvenser på norsk, men du har helt rett i at det
var vår forrige helnorske låt. Med mindre vi skal nerde litt og si vi har en
norsk låt fra 96-97, «Fortapt i Ensomhet», som ble med på livebonus vinylen til
«Tristesse», som kom for noen år tilbake. Denne låten har aldri vært utgitt på
plate. Den er riktignok med på samlingen «To Mourn Is A Virtue», men da med ny
tekst og Frode Forsmo på vokal. Men det er gøy å jobbe med eget språk, det gir
en helt annen greie.
– Og ikke bare er det norsk, vokalist Sindre Nedland er jo fra Kristiansand, og
synger på sørlandsk.
– Vi jobbet litt med tanken, og kom frem til at det er veldig tøft. Det er
autentisk og genuint. Jeg synes det fungerte bedre enn om han skulle synge på
bokmål, hvilket han har gjort tidligere, blant annet med Myrkgrav. Jeg synes
det er veldig ærlig og autentisk ovenfor Sindre også, at han kan synge på sin
egen dialekt. Jeg er veldig fornøyd med det valget vi tok der.
– Ikke bare er tekstene på norsk, de er også skrevet av en forfatter som også
er psykolog.
– Tom L. Holm er en av mine nærmeste venner og er en særdeles talentfull
forfatter. Og også musiker, selv om han opererer mer i black metal-sjangeren.
Siden han skriver helt fabelaktig, spurte jeg bare på måfå egentlig om han
ville skrive tekstene til det nye albumet. Han er fan og har stor respekt for
Funeral, så han tok jobben på strak arm. Det er veldig omfattende og han brukte
nesten et år på tekstene, så det tok jo tid. Det er et konseptalbum, og han
brukte lang tid på å male med de rette ordene sånn at det gjenspeiler musikken
tekstuelt. Han valgte en tilnærming ved å ta for seg Immanuel Kants filosofi i
en personlig retning. Jeg ønsker ikke å røpe for mye, men vi setter et spørsmål
hva som skjer etter døden. Vi tenker at det er noe, noe som går over i noe
annet, derav låttitler som «Ånd» og «Materie».
– Da dere fikk tekstene på norsk, vurderte dere å oversette de til engelsk?
– Det går rett og slett ikke an å oversette de med klasse og verdighet. Da
måtte vi ha skrevet en ny tekst. Og akkurat en slags engelsk versjon er faktisk
noe vi vurderer til neste album, men der er vi ikke helt i mål. Musikken er
stort sett ferdig, men vi har ikke landet helt på hva vi gjør med det tekstuelle.
Ender vi med det, så blir det selvsagt samme forfatter, men han er akkurat
ferdig med sin doktorgrad i psykologi og klatrer litt innenfor sitt virke, så
det spørs jo også om han har tid til dette. Det eneste som er sikkert er at det
ikke blir norske tekster.
– Ut fra min svært beskjedne latinkunnskap er «Her Til
Evig Tid» tittelkuttet. Dette er riktignok en av fire bonuslåter.
–
Du har rett i at tittelen på plata betyr akkurat det. Men låtene står fint på
egne bein, og må ikke nødvendigvis spilles i rekkefølge. Hver og en låt er et
eget konsept, men henger også sammen. Det å kunne sjonglere på låter uten at
dybden blir borte er en fin frihet. Så det med tittellåt har vi gått bort fra
på denne skiva, det er et tittelalbum. Det at den låten havnet som bonusmateriale
er fordi jeg ønsket å spisse plata, selv om tanken var å gi ut alt på en plate.
Nå er det kanskje ikke alle som er enige i dette, men jeg synes vi plukket ut
det sterkeste materialet. Det som er litt rart, synes jeg, er at det ikke er
noe bonusmateriale på CD’en. Alle bonuslåtene får man om man kjøper vinylen.
– Er man blodfan av Funeral og kjøper full pakke, så snakker vi halvannen time
doom metal.
– Ja, vi gjør det. Hvilket seg hør og bør tenker jeg. Vi bør gi folk valuta
for pengene. Også er det jo litt tradisjon, vi har jo ikke for vane å spille
inn halvtimes plater. Mer halvtimes låter.
– Ja for ved å gi ut tre singler i forkant av plateslippet, så har dere gitt ut
teasere lengre enn enkelte bands plater.
– Jo, men nå tok vi de korteste låtene da. «Materie» er jo bare seks og et
halvt minutt. Vi valgte denne, «Ånd» og «Erindring I – Hovmod» fordi de
representerer plata på en god måte og kanskje er litt kortere og mer
iørefallende enn de øvrige. – En av bonuslåtene er Candlemass-låta
«Samarithan», fra tiden med Frode Forsmo på vokal.
– Ja, var ikke det en hyggelig overraskelse? Den låten spilte vi inn for
moro skyld uten noe formål i sin tid, annet enn at det er min og Frodes
favoritt av Candlemass. Hele greia ble rimelig spontant til, også ble den
liggende og glemt, til jeg begynte å grave etter litt bonusmateriale. Det er jo
en glitrende låt, og spesielt på vokalsiden hvor han gjør sine egne harmonier
av Messiahs vokallinjer.
– Neste helg spiller Candlemass både «Nightfall» og «Epicus, Doomicus, Metallicus»
hjemme i Stockholm.
– Jeg skulle gjerne vært der, men må innrømme jeg mistet litt interessen da
det ble ny line-up og de surret seg bort med noe keyboard og greier. Det er
ikke det Candlemass er for meg. Jeg synes det er rart å høre Johan Langquist
synge låtene fra «Nightfall», jeg synes ikke det passer seg. Det blir som et
coverband. Jeg mener det var på Beyond The Gates jeg så dem, og det skal sies,
han gjorde en jævlig god jobb på faktisk «Samarithan». Han fikk til vibratoen,
men igjen, det er jo veldig langt unna Messiah. Så ja, det blir et bra
coverband. Jeg holder meg til åttitallet jeg, og hører mye på «Tales Of
Creation» for tiden.
Som nevnt er «Praesentialis In Aeternum» drammensernes sjette plate, og deres første for et så stort selskap som Season Of Mist.
– Jeg fikk labelboss Michael Berberians private email av en kompis som er signet der. Jeg var så freidig at jeg sendte han siste miksen av plata og sa vi trengte noen til å gi den ut. Da jeg ikke hadde hørt noe på et par uker sendte jeg en oppfølgingsmail, og i mailen som kom tilbake sto det ingenting annet enn at her er kontrakten, hehehe. Han har aldri uttalt seg om skiva, men jeg synes kontrakten var bra, så det var ikke noe å lure på. Om han liker det eller ikke så ser han vel salgspotensialet i det, og mer enn det kan vi ikke forlange. Det er jo helt glitrende for oss å komme på et større selskap med bedre promotering, noe sånt har vi aldri opplevd før, og vi synes det er kjempegøy. Det er veldig motiverende. Vi ser jo når vi er ute og spiller i utlandet, så er det jo fulle hus. Man kan jo også se i hvilke land låtene våre strømmes, så det er jo gøy at musikken vår blir lettere tilgjengelig i disse landene. Samtidig innser vi jo at vi er et lite band på et stort selskap, noe vi også ble advart mot, og det merker man jo spesielt på kommunikasjonen. Det er forskjell å være på et idealistisk selskap drevet av en blodfan til et selskap hvor det tar lang tid før spørsmålet ditt blir besvart. Men det er sånn det er, og ikke nødvendigvis noe feil med det, dette er steg en på veien til å nå enda flere lyttere.
I og med at det er ni år siden forrige plate blir jeg jo ekstra nysgjerrig når Anders sier det meste av musikken til en ny plate er klar.
– Jeg og André er i studio og har jobbet i snart et halvt år. Jeg har vel ti låter instrumentalt til nå, og vi snakker nok halvannen skive. Nå er det jo sånn at det nyeste man jobber med alltid er best, så jeg tror jo denne vil overgå «Praesentalis», selv om det musikalsk er en videreføring. Det blir nok mer variert også, både i lenge og hastighet. Vi gjør stort sett alt selv. Jeg skriver all musikk på gitar og spiller inn dette, så sender jeg filene til de de andre som da naturligvis farger musikken med sine instrumenter og spillestil i sine egne hjemmestudioer. Det er kun trommer og noe vokal vi har gjort i eksterne studioer.
For en tid tilbake la jeg ut en gammel fire spors opptager til salgs, og nettopp Anders ble kjøperen. Jeg regner ikke med den er brukt i dette tilfellet. I så fall var jeg enda dårligere enn jeg trodde til å betjene den.
– Haha, nei det er helt riktig. Skulle ønske jeg kunne si det var det. Men det er så trøblete å sende dette til gutta. Ta opp på kassetter og pakke inn i bobleplast, og samme leksa tilbake. Da har man brukt tre måneder på en låt, hehe. Sånn sett er internett litt mer takknemlig å jobbe med. Men det har vært mye moro med den altså, i sommer gikk jeg gjennom en eske med gamle Funeral-opptak. Det var nok rundt femten kassetter, med mye uutgitte låter. Det er nok noe der som kan være egnet som bonusmateriale til en senere anledning.
Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2021