Domino
Det skotske bandet fra Glasgow med Alex Kapranos (vokal, gitar, keyboard) i spissen skuffer nok en gang ikke med dette albumet, til tross for en litt treg og i min mening litt klisje start med låta “Audacious”. Låta føles ut som at den ønsker å være større enn den er, en typisk “velkommen til albumet”-låt.
Etter albumets andre låt begynner det å ta seg opp, det begynner å bli mer lekent. “Hooked” var en låt som virkelig fikk meg hekta og fikk meg til å ville høre mer. Låta starter på en måte hvor du nesten tror du hører på noe du 100% har hørt før med en gang – og gir en slags nostalgisk følelse til sent 2000, starten av 2010-tallet. Det er jo på mange måter det som er så fint med Franz Ferdinand, at mange assosierer dem med den tiden fra før av og ønsker litt av den type tidsreise av musikken deres. Og det får man!
Franz Ferdinand har alltid gitt ut album hvor det er spesielt en låt jeg oftere enn andre går tilbake til, og det er soleklart “Night Or Day” som blir den låten fra dette albumet. Jeg synes for hvert album de gir ut at de er gode på å legge til flere solide låter i repertoaret deres. Det er det som gjør det spennende for hver gang de gir ut en ny plate.
Franz Ferdinand har absolutt gått en litt mer oppstemt retning med de siste albumene sine, og jeg synes dette albumet er en god miks av både nytt og gammelt. Låtene “Bar Lonely” og “The Bird” som avslutter albumet gir deg et lite kick av det gamle og avslutter albumet bedre enn det startet.
Alt i alt er det noe for alle på Franz Ferdinand-fans spekteret i dette albumet og generelt et godt konstruert album som er lett å høre på, men langt fra kjedelig.
4/6 | Anya Ferguson Rønningen
Utgivelsesdato 10. januar 2025