Onsdag 29.august
Året er 2004 og alle har kommet til hektene etter Y2K. Kinoplakatene viser «Hawaii Oslo» og «Uno», Kjartan Salvesen trer inn i de udødeliges rekker ved å vinne Idol, Hellas vinner fotball-EM uten å spille fotball og alle hater Bush. Og fra Glasgows grå sidegater kommer en låt som billedliggjør tidsånden kanskje mer enn noe annet. «Take me out» er en så definerende låt for et band som det går an å få det, og etter det store gjennombruddet i 2004 har ikke Franz Ferdinand frekventert topplistene på samme måte. Det betyr ikke at de har forsvunnet fra jordas overflate, tvert imot har de vært produktive og aktive i den veldig løst definerte indie-scenen. Vi tok turen til Sentrum Scene for å se om dette ble en mimrekveld eller om skottene fortsatt er like aktuelle som før
«Always Ascending» heter årets utgivelse, og det er også tittellåta som starter kvelden. En litt rolig innledning de første to låtene, som begge er fra det nye albumet, men det tar seg veldig opp både på scenen og i salen da «Do you want to» fra andrealbumet «You could have it so much better» settes i gang. Bandet virker å ha en plan bak oppbygningen av settet, men låter som «Lois Lane» og «Glimpse of love» (begge fra årets album) trekker energien ned igjen og fremstår litt småkjedelige i liveversjon. Mye av det elektroniske aspektet ved de nye låtene forsvinner i miksen, og resultatet er litt tamt.
Det er når de gamle låtene kommer at ting virkelig setter seg denne onsdagskvelden. «Michael» setter ganske god fyr på Sentrum Scene, og vokalist Alex Kapranos blir mer og mer en blanding av energisk indie/new wave-frontmann, crooner og en dæsj vekkelsespredikant. «Take me out» kommer overraskende tidlig som tredje siste låt, men det var tydeligvis det som trengtes, for herifra og ut er det full fest på Sentrum Scene. «Ulysses» avslutter hovedsettet med et postpunk-driv som får en til å lure på hvorfor bandet ikke har utforska denne siden av seg mer.
Kapranos skal ha for sin voldsomme energi og smittende evne til å få med publikum, og etter et par litt for rolige ekstranummer avsluttes det med et smell med en lang versjon av «This Fire». Her blir publikum inkludert i både sangtrening og litt vanlig trening der alle må sette seg ned på gulvet for å hoppe opp til siste «takeoff». En klassiker som fungerer så bra at det er rart flere band ikke benytter seg av den.
Godt trent etter slik aktivitet beveger man seg ut i oslokvelden, og det er de gamle låtene man nynner på på veien hjem. Det er helt umulig å få «Take me out» av hjernen når man først har fått den, men det nyeste materialet klarer man ikke helt å få *på* hjernen i det hele tatt etter denne konserten. Artig, men variabel kveld. 4/6
Tekst: Jarle Zachrisson
Foto: Geir Kihle Hanssen
