Frank Hammersland bodde noen år i mitt daværende nabolag på Bislett i Oslo. “Byen er kontoret mitt”, uttalte Frank en gang. Man observerte ham jo, og jeg syntes det var litt stas at Frank Hammersland vandret rundt omkring i bydelen min. Vi småpratet noen få ganger, gjorde en håndfull intervjuer gjennom årenes løp og vi var på hils, liksom. Hyggelig nok, det. Men med visshet om at han ofte vandret gatelangs med diktafonen i innerlomma, tilsynelatende med konstant kreative tanker, lot jeg for guds skyld mannen få være stort sett i fred. Likevel føltes det som om jeg ble godt kjent med Frank via musikken, og sånn sett så jeg meg aldri tilbake etter at Pops Pops ga ut “Crash” i 1993. Selv om det tok 26 år før han flyttet fra hovedstaden og tilbake til Bergen i 2020, var Frank uløselig knyttet til hjemstedet sitt. En ting som etter hvert slår meg ved å høre på gamle intervjuer med Frank, er den veldig behagelige Bergensdialekten hans. I motsetning til Arne Bendiksen og Vibeke Løkkeberg mistet han ikke dialektmelodien på veien da han fraktet flyttelasset til Oslo. Han befant seg midtveis blant ytterpunktene. Kanskje ikke så mye POWER og gatespråk som Hans Wilhelm Steinfeld og Helge Jordal. På en annen side snakket han ikke like fornemt og nærmest puritansk som Erna Solberg. Frank (som medlem av Popium) laget ikke bare Brannsangen “Så Lenge Hjertet Står I Brann”. Hammersland elsket også musikkmiljøet og stamstedene i Bergen. Alle viktige møter i Pogo Pogo fant sted på Wesselstuen, og på rockeklubben (og nå dessverre nedlagte) Garage var nesten Frank og musikerkollegaene å regne som en del av inventaret.
Viggo Krüger (gitarist i Pogo Pops): – Starten på 90 tallet i Bergen var spesiell. Noen har sagt at denne tiden bar preg av 60-tallets hippiidealer mer enn 60-tallet gjorde selv i Bergen. Det var en tid der mange unge mennesker fant sammen i musikken og gleden over å skape og fremføre musikk. Det fantes ikke en musikkindustri i Bergen, den kom senere. I dag er musikk i Bergen en kommersiell vare, men sånn var det ikke da.
Frank Hammersland:- Selv om Pogo Pops, Barbie Bones og Chocolate Overdose utgjorde den såkalte «Bergensbølgen», hadde vi ikke så mye til felles rent musikalsk. Pogo Pops var de mest kommersielle og poppete. Barbie Bones Bones derimot, de drev med nybrottsarbeid.
Frode Unneland (trommer i Chocolate Overdose, Popium, Evig Din For Alltid ++) :- Barbie Bones var jo det kuleste og heftigste bandet, Pogo var popstjerner og Chocolate Overdose ville være litt begge deler. Alle kjente jo hverandre. Fester på Garage og hadde det stort sett hyggelig sammen. Det var egentlig lite rivalisering. Det var vel i så tilfelle helst for å få medieoppmerksomhet. I Popium var jo alle de bandene representert, noe som viser at vi egentlig bare var venner.
Inspirert av at bysbarna Barbie Bones, som han likte veldig godt, gjorde et lignende stunt året før, donerte Pogo Pops Spellemannsprisen de fikk for “Crash” til Garage. Når du ble gammel og grå, skulle denne utmerkelsen åpenbart ikke stå på peisen som en museumsgjenstand eller et egotrofe. For å være et hardtarbeidende band trengte ellers ikke Pogo Pops å reise utenbys. I sin egen bakgård hadde jo gruppen sin egen George Martin i Yngve Sætre, og Yngve spilte inn musikken deres i “Abbey Road” – det vil si Sigma Recording og senere Duper Studio. Lenge etter Frank bosatte seg i hovedstaden og Pogo Pops lå i dvale, spilte han fortsatt med bergensere i Popium, med Yngve Sætre som adoptert bergenser på tangenter. I Evig Din For Alltid, bestående av Frank, Piddi Fjeldstad (Pompel And The Pilts), Petter Folkedal (Sgt. Petter) og Frode Unneland, delte bandmedlemmene broderlig på vokal og låtskriving. Fire album fra den kanten, “Evig Din For Alltid” (2013), “Åtte Minutter Til Solen” (2014), “Tilbake Til Byen” (2015) og “Snakkes I Morgen” (2016), medførte at Frank omsider tok i bruk Bergensdialekten i tekstene sine. Ifølge Frode Unneland fikk Frank et “grådig” kick av å synge på norsk,
Unneland: – Syns det var veldig gøy når han begynte å skrive på norsk. Der kom det noen jækla fine tekster. Husker da han kom med sin første norske låt til Evig Din For Alltid. Den fikk han mye negativ tilbakemelding på. Da gikk Frank hjem og laget «Nygårdsbroen». En fantastisk låt. Det er stahet og stamina. Det viser jo også den enorme katalogen med låter. Det ble aldri tomt.
Evig Din For Alltid hadde mer på hjertet enn “Hallaien tjommi”. For å få utbytte av de delvis lokalt forankra tekstene, trenger du ikke ta bussen fra Paradis til Sandviken eller krysse Puddefjordbroen. The Beatles skrev om “Strawberry Fields” i Liverpool, Ray Davis i The Kinks hyllet London på “Waterloo Sunset”, og Van Morrisson sang om “Cyprus Avenue” i Belfast på “Astral Weeks”-albumet. Hvorfor skulle ikke Frank Hammersland beskrive Nygårdsbroen? Vi skal fortsatt holde oss til Bergen, men nå skal vi gå litt tilbake i tid. Hvis du som meg er noe over gjennomsnittet og i overkant opptatt av Pogo Pops, kan vi vel si oss enige om Langhaugen Videregående Skole befinner seg på historisk grunn i Bergen? For det har seg slik at Frank dukket opp her på et viktig oppdrag. Etter å ha spilt i litt for mange coverband og jobbet i matvarebutikk, ville han nå satse alt på originalt materiale. Alt annet enn musikk ble bortprioritert.
Hammersland: – Musikkinteressen gikk veldig utover skolearbeidet på gymnaset. Da satt jeg for det meste der og skrev musikk og dagdrømte. Jeg prøvde to år på musikklinjen, men den teorien tok helt knekken på meg.
Vi befinner oss i 1987. Etter å ha blitt tipset av Even Johansen (Magnet, Libido, Chocolate Overdose) om potensielle kandidater på Langhaugens musikklinje, møtte han opp der i rekrutteringsøyemed. Frank kapra trommeslageren Nikolai Hamre fra Sotra og gitaristen Viggo Krüger som stammet fra Loddefjord. (Viggo og Nikolai gikk i samme klasse på Langhaugen) På første øving, da kunne du telle fem mennesker i rommet. På andre øving var de to andre borte vekk og forduftet. Kjemien mellom Krüger, Hamre og Hammersland virket så sterk at powertrioen åpenbart ikke trengte passasjerer i bandet, Viggo husker at Frank så ut som en utpreget artist, og noen og enhver kunne se ut som en boms ved siden av den ekstremt pertentlige Hammersland,
Krüger: – Frank var et forbilde når det gjaldt estetikk, livstil og identitet. Han var min personlige stylist, og kjøpte ofte skjorter til meg han mente jeg burde ha på når vi spilte. En gang kom jeg på lydprøve med noen gamle joggesko. Da bar det sporenstreks ned til sentrum og inn i en skobutikk. Frank ville jeg skulle kjøpe noen litt for små PUMA sko, det endte opp med et kompromiss, et par blå Adidas som jeg har enda.
Denne forgjengeren til Pogo Pops tok navnet Doomsville Boys. (kombinasjonen av doom og boys i samme navn får det nesten til å høres ut som et boyband som er klare til å gå løs på Fantoft kirke i Bergen.) I forkant av (talentkonkuransen) Kronstadfestivalen, der de kom på andreplass i denne forløperen til Eggstockfestivalen, trengte de sårt et bandnavn. Amerikanske The Rainmakers kom heldigvis gruppen til unnsetning. I 1986 ga “norgesvennene The Rainmakers ut debutskiva med samme navn som bandet. Viggo og Frank likte The Rainmakers, og navnet ble inspirert av av låten “Doomsville”. I samme periode ble Frank nesten den nye vokalisten i The Colors Turned Red (du vet, bandet som ifølge daværende musikkskribent og nå forfatter Torgrim Eggen spiste a-ha til frokost) Sangeren i dette ensemblet fra Haugesund, Johnny Hazard eller Johnny Liadal som han egentlig heter, var ute av bandet i 1988. (Han kom sterkt tilbake i gruppen senere.) Haakon Larsen som skrev de aller fleste låtene, ble tipset om Frank. De spilte inn noen demoer jeg kribler i mine knokete fingre etter å høre. Hvis noen i The Colors Turned Red (forøvrig et fantastisk popband som ble gjenforent for noen år siden) leser dette her, kan dere legge ut disse demoene for offentligheten, takk? Uansett valgte Frank å takke nei til videre samarbeid, og han satset heller på Doomsville Boys. Debuten deres kom i 1990. Såvidt jeg vet, er den kun å få tak i digitalt via Itunes. “The Great Fall” og “Scooter Girl”, to av de mest kjente låtene deres, finner du her i originaltapning. Takket være at trioen kjørte rundt på Sotra i biler fullastet med kaker og ringte på en haug med dører, klarte de gjennom dette vellykka kakelotteriet å finansiere EPen på sitt eget plateselskap Doomsville Records. For å finne musikken de kunne relatere til, måtte Doomsville Boys bare glemme moderlandet. Du kommer ikke fra Norge men fra Bergen, og de rettet rettet heller blikket mot England og USA. Ikke så rart, det. Bare se på musikken gjennomsnittsnordmannen hørte på i det året Doomsville Boys starta. “Har En Drøm” (Jørn Hoel) Creation. “Kjærlighet” (Sissel Kyrkjebø) “Vond Rygg Såre Knoker” (Vazelina Bilopphøggers) “People Get Moving” (Tomboy) “Sing Me A Song” (Return) Bobbysocks. Olav Stedje. Hvor fant de så inspirasjonskildene når de søkte musikalsk asyl utenfor Norges grenser?
Krüger: – Jeg og Frank fant hverandre og vennskapet gjennom musikken. I 1987 var musikkindustrien ganske enkel. Du hadde færre artister, genrer og utgivelser. Vi leste begge musikkavisene BEAT og PULS, og kjøpte noenlunde de samme albumene og gikk på de samme konsertene. Begge hadde digget heavy, men var begynt å interessere oss mer for band som XTC, Beatles og Clash. Jeg vil også nevne Rush som en viktig inspirasjon, og jeg og Frank var enige om at “Power Windows” var en kul plate. For meg er “Revolver” og “Rubber Soul” de viktigste Beatles platene. Pogo Pops, og særlig Frank, var inspirert av låtsmedkvalitetene til Lennon/McCartney. Selv liker jeg Harrison-låtene best. Pogo Pops var en blanding av den musikken vi digget på de tiden. The Police var viktig for oss, fordi de var trio og hadde gode låter. Selv er jeg stor fan av Joy Division. Jeg digget The Smiths, men Frank syntes ikke noe særlig om Morrissey.
Hammersland: – I den gamle krigen mellom hvem som er best av The Beatles og The Rolling Stones, velger jeg helt klart The Beatles. Alt starta med The Beatles-kassetten til foreldrene mine. Før jeg knapt kunne snakke norsk, lå jeg der på golvet og sang med på de nydelige melodiene. Snart laget jeg gitarer av sponplater. Skruknottene fra fotballstøvlene ble volumknapper, og jeg holdt konserter for drittungene i gaten. Side to (vinylfreaken Frank snakket alltid om side en og side to) på “Abbey Road, utvilsomt den beste b-siden til The Beatles. Den medleyen der… Måten alle partiene flyter inn i hverandre på. Genialt. Senere på “The Long Run” med Popium prøvde jeg å ikke kopiere men å få fram følelsen av å høre på ”Abbey Road”. I Pogo Pops lot vi oss imponere av måten The Beatles eksperimenterte med popmusikken. Fra og med “Rubber Soul” gjorde alle The Beatles-skivene et sterkt inntrykk på oss.“Revolver” står igjen som en av popmusikkens beste utgivelser. Iallefall kommer den på min Topp 5 favorittskiver på en øde øy-liste. Fra de vakreste balladene til de mer obskure, psykedeliske sangene, fungerer “Revolver” som en slags popmusikkbibel. Melodiføringene til Paul Mccartney brukte jeg mye som bassist. Og etter The Beatles elsket jeg samarbeidet mellom ham og den godeste Elvis Costello på «Flowers In The Dirt». Ikke like begeistret for alle solo-LPene hans. Men Wings-skivene og spesielt «Band On The Run» satte også sine tydelige spor hos meg. Psykedeliaen til The Move gjorde også et sterkt inntrykk. Men i femte og sjette klasse startet jeg egentlig min musikalske løpebane i punken, og sånn sett skilte jeg meg alltid ut på skolen. Da gikk det i hanekam, The Exploited, Stooges og Sham 69. The Clash var store helter, og jeg likte best debuten «The Clash» og «Combat Rock». Etter hvert kom postpunken og The Police seilende inn for oss i Pogo Pops. The Police på en sånn typisk nattrock/natt til første mai-konsert på tv, husker jeg som en skjellsettende opplevelse. Vi foretrakk de to første platene med The Police. («Outlandos d’Amour og «Reggatta de Blanc”) På Doomsville-EPen finner du den sterkt The Police-inspirerte låten «Two Little Bullets». (legg også merke til The Police -vibrasjonene på enkelte Pogo Pops-låter som «Please, Please») Forøvrig kan du vel regne Nikolai som den aller største Police-tilhengeren i bandet. Han hørte masse på The Police og U2, husker jeg. Men min første LP, kjøpt for egne penger i Svinesund i 1978, viste seg å være “This Years Model” med Elvis Costello, og han hadde også en enorm påvirkningskraft.
Du stusset kanskje over at Frank i senere tid jobbet med såpass hardtslående band som Kvelertak, The Dogs og Audrey Horne. Men han kunne fortelle meg at hardrocken allerede kom inn i bildet på ungdomsskolen.
– Husker at jeg kjøpte Deep Purple-bok. Faktisk holdt jeg et foredrag om Deep Purple på ungdomsskolen, og på gymnaset skrev jeg også en særoppgave om Purple. Alltid vært fan av gamle Deep Purple og alt de gjorde før «Come Taste The Band». “Machine Head” er verdens beste hardrockskive. Ennå husker jeg sjokkopplevelsen av å høre åpningssporet «Highway Star». Siden bandet turte å gjøre noe annerledes, synes jeg «Stormbringer» låter bedre enn «Burn». Når de drar fram funken i seg, svinger det noe helt vanvittig, og du hører at Ian Paice storkoser seg. Jeg vet at Ritchie Blackmore ikke likte «Stormbringer», men han spiller fantastisk på de låtene. Senere likte jeg noe av det han gjorde med Joe Lynn Turner i Rainbow. Spesielt «Bent Out Of Shape» hadde noen fine øyeblikk, men i det store og hele følte jeg at de minnet litt for mye om Foreigner. I dag klarer jeg ikke å ta Blackmore helt seriøst med den lutten sin… Når jeg begynte å spille med Even Johansen i 1986, kunne han alle Tekrø-soloene fra “Knights Of The New Thunder” med TNT på rams. Med Even og (skuespilleren) Bjarte Hjelmeland på vokal, spilte vi en del Van Halen-låter sammen. Jeg digget også Uriah Heep, men derimot plukket jeg aldri opp platene deres i ettertid. Thin Lizzy ble en gjenganger i ungdomstiden, og jeg elsker Lizzy ennå. Både når det gjelder soundet, måten å skrive låter på og vokalen til Phil Lynott, ligner ingen andre band på Thin Lizzy. Men ingenting kommer opp mot “Machine Head”. Selv skrev jeg bare en eller to sanger som kan bli definert som hardrock. På den første Pogo Pops-platen finner du for eksempel “Swoon”, en ganske riffbasert og tilnærmet hardrocklåt.
Etter at han fant tilbake til popmusikken mot slutten av åttitallet, falt Frank pladask for den mer intrikate siden av The Beach Boys.
– De første platene deres utfordret meg ikke nok, og jeg er ikke enig med alle de som fremhever «Pet Sounds». Til tross for noen flotte melodiføringer blir sangene litt for direkte for min smak. Først når det virkelig begynner å rable for Brian Wilson, oppstår den beste musikken Da ufordrer han seg selv og det kan bli veldig surralistisk til tider, men samtidg laget han nydelige melodier som «Til I Die». Kontra andre band på den tiden, klarte Wilson å ta popmusikken et steg videre på “Sunflower” og “Surfs Up”. «Surfs Up» viste også en en fin sårbarhet. Brian Wilson hadde et kjempestort The Beatles-kompleks, og jeg tror de hadde en veldig sunn rivalisering seg imellom. Brian Wilson framførte “Smile”-albumet i Oslo Konserthus. Å se en artist som betyr så mye for deg live… Du kjenner historien hans, hvor påvirket han er av fortiden. Ikke sånn at han hoppet rundt og danset på scenen,og med noen få unntak satt han ved pianoet med hendene rett ned. Heldigvis sang han kjempefint, og konserten ga meg en religiøs opplevelse. Ikke noe sansen for den moderne versjonen av bandet. To av Wilson-brødrene, Dennis og Carl (som Frank også elsket soloskivene til) gikk bort, og han der Mike Love er en tulling…
Hvis Frank fylte rollen som hovedleverandøren av nye låter i Pogo Pops, var Viggo Krüger en god nummer to. Tross alt blir Viggo kreditert som låtskriver på litt over 30 komposisjoner. De fleste skrev han sammen med Frank, men enkelte av sangene der Viggo også tok over vokalen selv («Colourblind», «Curve Like That» «Curtains» osv.) skrev han på egenhånd. “Nei til et friksjonssfritt samfunn”, ser ut til å være parolen blant mange rockeband. Åpenbart trengte Pogo Pops en Mick & Keith, Noel & Liam eller John & Paul i banddynamikken, og i Viggo fikk Frank i alle fall en kreativ sparringpartner for livet.
Hammersland: – Pogo Pops var et brutalt demokrati. Nikolai Hamre var ikke bare en vanvittig bra trommeslager og korist. Han fylte også rollen som sensoren i bandet. Spesielt før i tiden fikk han høre de nye låtene først, og Nikolai er limet som holder oss sammen. En slik mellommann trengs i forholdet mellom meg og Viggo. I tillegg til å være en fantastisk gitarist som kan vri det meste ut av instrumentet sitt, har han en utrolig meloditeft. Men jeg har aldri kranglet så mye med en fyr i hele mitt liv. Vel og merke krangler vi om musikk, og da kriger vi sinnssykt mye mot hverandre. Under presentasjonen av nye låter, kunne du risikere at folk lo deg ut av lokalet… Det tok tid å venne seg til såpass nådeløs ærlighet. Vi vil begge fram til det beste resultatet og helt til vi begge sier oss fornøyde, river og sliter vi i hverandre. Når jeg framlegger noe, skal Viggo gjøre det til sitt eget og motsatt, og her oppstår mange av konfliktene. For å få ut aggresjon, spesielt på turne, drev vi veldig mye med bryting. Viggo er jo jævelig svær, og jeg gleder meg til den dagen jeg klarer å ta han. Til tross for jævelig mye slåssing, i dag er vi skjønt enige om at denne måten å jobbe på fungerte bra likevel. Vi kom jo hver gang fram til det best mulige resultatet.
Krüger: – Friksjon har alltid vært en sunn og viktig del av samarbeidet innad i bandet, særlig i relasjonen mellom meg og Frank. Vi hadde det i oss, at vi tålte en kritisk kommentar, eller avvisning på egne ideer. Slik jeg husker det, eksisterte det en felles innforståtthet om at vi arbeidet sammen for å skape den beste musikken, og det beste utrykket. Dette var avklart og ikke noe vi diskuterte. Basert på det, var det greit å fyre av en salve om at en syntes at et riff eller en tekstbit, eller en hel låt for den del, ikke fungerte. Det kan nok ha blitt endel sårhet av dette, men vi døyvde bra med alkohol, noe som i og for seg ikke var spesielt bra i lengden. Gjennom felles fasinasjon for musikk, var det lett å bli enige om hvilke låter vi syntes fungerte og ikke fungerte, og vi klarte å finne sounden vi ville ha. Da vi møtte Yngve Sætre i Sigma Studio, var ringen slutten. Yngve forstod oss veldig godt, og var med å utvikle det vi kom med. Frank utviklet seg enormt i de årene, altså fra 87-92/93. Det var i disse årene han skrev låter som “The Great Fall”, “Man Inside My Head” og “Crash”. Han brukte mye tid på å skrive, og kom gjerne på øvingslokale med notisblokk og kassegitar. Jeg og Nicolai var med å sortere for ham. Takhøyden vi hadde for å gi tydelige tilbakemeldinger hjalp Frank til å skrive videre tror jeg. Han presenterte også for andre, men det var i øvingslokale at låtene ble endelig akseptert, og arrangert. Når Yngve kom inn i bildet ble han et femte medlem i bandet, og han hadde stor innflytelse. Min rolle i dette var gjerne å skyte litt fra hoften, for eksempel ved å lansere radikale forslag til riff eller vendinger i låtene til Frank, låter som jeg ofte mente kunne trenge et løft for ikke å bli for flate. Det er jo der bakgrunnen for navnet Pogo Pops kommer fra, energisk punkete popmusikk. Jeg gav også Frank endel materiale han arbeidet med, som dermed ble våre samskrevne låter. Låten “Swoon” fra «Pop Trip» er et eksempel på en låt der jeg leverte riffene, og så fullførte Frank med tekst og melodi. Det ble roligere mellom oss da jeg sluttet med alkohol. Vi var venner, og hadde mange fine samtaler, blant annet i bilen når vi kjørte sammen til øving på Sotra der Nikolai bor. Frank var en veldig reflektert og dannet mann, og han hadde mange gode perspektiver i livet.
Trioen ble aldri helt fornøyd med Doomsville Boys-navnet. Viggo fikk spørsmål om hvilken musikk de spilte, og han svarte at de holdt på med popmusikk som hadde energien og elementer fra pønken, noe som forøvrig høres mest ut som definisjonen på new wave. Han kom da fram til at de spilte en slags pogopop. Pogo (mest assosiert med punken) kan vel kort fortalt beskrives som hoppe opp og ned og helst dunke borti sidemannen-dansen. Jeg og sikkert du også, har ofte blitt utsatt for en pogo-danser. (Avgjørelsen om å skifte bandnavn ble selvfølgelig tatt på Wesselstuen.) Pogo Pops-navnet skulle senere ble kjent over hele Norge, men hvis du var så uheldig at du kom fra Bergen, skulle det mye til for å få platekontrakt. For at demoene de sendte plateselskapene ikke skulle være poststemplet Bergen, reiste Barbie Bones ifølge legenden (og vi velger alltid å tro på legenden) like godt til et postkontor i hovedstaden. All cred til Hege, datteren til sjefen (og Beat For Beat-legendem) Ivar Dyrhaug som drev Norsk Plateproduksjon. Hun var ansatt for å gå gjennom alle disse utallige demoene, fikk et kick på Pogo Pops og sa vel noe sånt som “Far, dette MÅ du høre”. Slik presenterte Ivar Dyrhaug bandet som nå inkluderte gitaristen Dominic O`Fahey, på presseskrivet for Pogo Pops-debuten “Pop Trip” i 1992: ”Læreren: Hvem oppfant kruttet? Elev: Pogo Pops”. Ikke måte på, Ivar. “Alle” likte “Pop Trip” og etterfølgeren “Crash” (1993). Frank opplevde aldri igjen et så stort platesalg og ditto medieoppmerksomhet. Plassert midt mellom Bettan, Thomas Von Brömssen fra Albert og Herbert og fotballspilleren Erik Mykland, ble gruppen innlemma i det gode selskap på Marienlyst. NRK var spandable nok til å sende en halvtimes konsert fra Verftet i Bergen. Tilskuerne sang med, ikke bare på refrengene, men på hvert eneste ord. Frank ble intervjuet i den forbindelse, og med sjarmerende selvsikkert snakket han om at det var på tide med «generasjonsskifte» i Bergen. Den gangen folk i langt større grad kjøpte musikkaviser, løp til platebutikkene, NRK TV hadde egne pop/rock-programmer, og talkshowet ennå virket relevant, virker som en svunnen tid. Før realityprogrammer, nedlasting av musikk og utallige musikkkonkurranser/realitytv. Spesielt tittelkuttet på andreskiva ble mye spilt på radio. Mange fans beskriver sangen ved å regel rett synge det karakteristiske gitarriffet, og Pogo Pops avsluttet ofte konsertene med “Crash”. En gang måtte undertegnede forlate salen før ekstranummer. På vei til trikken og gjennom veggene på Parkteatret, hørte jeg i det fjerne at folk sang med på «Crash». Det føltes som å stikke fra et finaleoppgjør på Ullevål rett før vinnermålet. Ennå litt småbitter…
Martin Holmes (Popium): – «Crash». Tilnærmet perfekt poplåt fra den «vanskelige andreplaten». Tidløs og holder seg den dag i dag.
Pogo Pops ble aldri et norsk Oasis i utlandet. Derimot gjorde de det tålig bra i Japan, og du kunne kjøpe både chipsposer, frokostblanding og spillkort med Pogo Pops på omslaget. Bergenserne, omringet av hylende fans, kunne ha spilt hovedrollene i Bill Murray-filmen “Lost In Translation”, basert på rollefigurens mildt sagt merkverdige møte med en helt annen kultur.
Hammersland: – Vi reiste tre ganger til Japan. Under det første besøket ble vi ganske overveldet. Med skikkelig jetlag, og etter x antall timer på flyet, ble vi ønsket velkommen på flyplassen av en fanklubb vi ikke visste om. Vel framme og sikkert litt småbrisne, tenkte vi at vi endelig skulle få sove litt. Neida. Det bar rett på TV-show hvor vi fikk veldig mange spørsmål om blant annet favorittmaten vår, og du blir litt lei av å svare «Italian pasta». Ikke fullt mange spørsmål om musikken. Hele tiden der nede fikk vi fryktelig mange teddybjørner og gaver av fansen, og akkurat det føltes veldig rart. Vi hadde jo ingenting med oss som vi kunne gi i retur. Selve konsertene ble også en rar opplevelse. Japanere er så veloppdragne. Når du er ferdig med låten, jubler de vilt i noen få sekunder før de står dere stille som lys. Ikke snakk om å skåle litt, hoie, rope og ta seg en øl. Siden du ikke får så stor drahjelp, blir du litt satt ut. Veldig langt fra Garage… For å unngå den pinlige stillheten, prøver du lette stemningen med å fortelle noen historier. Men siden engelskkunnskapene ikke nødvendig er helt på topp, går det det du babler om langt over hodet på folk.
– På nittitallet delte britpopbanda mange av de samme inspirasjonskildene som Pogo Pops. Kunne du derfor relatere til band som Oasis?
Krüger: – Egentlig ikke tror jeg… ikke annet enn at vi sannsynligvis har lånt fra de samme inspirasjonskildene. Tror Suede er nærmere Pogo enn Oasis. Hvis du hører på låten «Butterfly» fra «Pop Trip» og sammenligner med refrenget på “The Beautiful Ones», vil du finne noe interessant. Minner om at «Pop Trip» kom før platen «The Beautiful Ones» er på.
– Følte du at Frank inspirerte andre artister/band?
Krüger: – Jeg har alltid hørt litt Frank Hammersland i Kurt Nilsen faktisk, spesielt i starten.
Jeg skriver under på de aller fleste superlativene som kommer hans vei. Ikke dermed sagt at det betyr flaggdag hver bidige gang Frank plukket opp gitaren. Selv han, Norgesmester i pop, kunne av og til trå feil. Jada. Enkelte ganger i karrieren (og jeg kunne sagt det samme om alle mine favorittartister) trengte han og forsåvidt Pogo Pops en GPS å navigere etter, og blant annet ble det tredje Pogo Pops-albumet (og siste med Dominic) «Pure» (1995) ikke like godt mottatt. «Pop Trip» og «Crash» hadde et par spor per album hvorpå de freaket litt ut og eksperimenterte med stilarten de var kjent for. Da var det «eksotisk» og «en fin kontrast». Et helt album med slike låter kunne bli for meget.
Hammersland: – De to første hadde stor suksess og solgte bra her i Norge. Samtidig skal det sies at noen låter høres bedre ut enn andre. Det banale og enkle som gjorde «Scooter Girl» til en energifull og vellykka låt, hørtes FOR enkelt og banalt ut på for eksempel «Rain». Men brorparten av materialet holder i massevis ennå. Først på «Pure» kom den store nedturen for min del. Den gikk nedenom og hjem, ja. Selv om jeg liker noen få sanger, klarer jeg ikke å høre på den platen nå. Der driter vi i både i egenarten vår og hele kjemien i bandet. Av en eller annen grunn prøver vi å være et streit rockeband. Jeg skal ta det på min kappe, at jeg rett og slett ikke hadde fokus i det hele tatt. “Pure” gjenspeiler en veldig turbulent tid med vanvittig mye krangling. Forskjellen fra de tidligere platene, det ligger i at denne gangen kranglet vi på en ufruktbar måte. Man trakk litt i forskjellige retninger. Etter innspillingen stakk jeg opp i plateselskapet, Norsk Plateproduksjon, og presenterte de nye låtene. De så ut som noe spørsmålstegn, og man lurte på hva i helvete dette her var for noe. Vi hadde ikke gangsyn til å innse hvor dårlig «Pure» var i begynnelsen, men plateselskapet sa rett ut at de ikke likte albumet. Men likevel ga de det ut. Her burde plateselskapet, som vi ellers hadde et fint forhold til, tatt grep og heller sagt: «Dette holder ikke, skriv nye låter, gå i studio og lag en ny plate.» Vi andre hadde jo mistet gangsynet for lengst. Men en journalist fra Natt Og Dag likte faktisk “Pure”. De fem første låtene var det beste i norsk pophistorie, ifølge han. Vanskelig å forstå for oss.
Krüger: – Jeg er både enig og uenig med Frank om kvaliteten på platen. For meg har den noen av bandets mest spennende øyeblikk i for eksempel låter som ”Home”, “Slowdive” og “Sleep”. Vi tok steget ut og eksperimenterte uten tanke på det kommersielle. Når jeg husker tilbake tror jeg vi var litt lei av å være et popband som skulle please publikum. Vi ønsket å gjøre noe annerledes, og vi lyktes i noe og bommet på annet. Sånn sett er platen et modig stykke arbeid, der vi torde å slippe løs på forventningene. Jeg er enig med Frank om at det var en turbulent tid. Det var mye alkohol i bildet, og flere av oss slet med egne kjæresteforhold fordi vi konstant var enten på turne eller i studio. Vi var 14 dager i London, og brukte nok den tiden til å avreagere, både emosjonelt og kreativt. Det ble noen ganske ville episoder, uten at noen av oss ble skadet, i hvert fall ikke fysisk. Kan ikke huske at vi kranglet mer enn vanlig,
Dominic takket for seg etter “Pure“.
– Hva tilførte Dominic til Pogo Pops? Føler at han blir litt glemt noen ganger…
Krüger: – Dominic var en viktig aktør når han var med. Men dessverre ville han slutte, og han var nok litt lei av popstjernelivet. Han har senere utdannet seg til jurist, og arbeider i dag med flyktninger. Han bidro mye, spesielt på de to første Pogo-platene, og hans låt «Hey Hey Rain» er en favoritt hos mange.
“Surf” i 1996 fikk en langt bedre mottagelse enn den noe berykta forgjengeren “Pure”.
Holmes: – “Alligators”. Hele låten er så sterk og bandet låter bare så bra. Måten de ligger bakpå før alle refrengene og måten Frank synger på er bare magisk.
Hammersland: – Musikalsk sett var vi hjemme igjen. Vi ble en trio og gikk dermed tilbake til utgangspunktet. Deilig. «Surf» ble på en måte en slags revansj, og vi fant tilbake til det popbandet vi var. Jørn Christensen hadde et veldig spesielt sound og det var derfor vi ønsket å jobbe med han som produsent. Vi hadde digget ham helt fra DePress, fulgte karrieren hans videre med Mercury Motors og for Viggo som gitarist var han en gitarhelt. Den solgte ikke like bra som de to første, men den ble en mye større suksess enn «Pure». Vi kom oss i alle fall opp fra den sumpen vi satt fast i med «Pure», og «Surf» ble en av mine favoritter.
Platesalget tok seg opp og alt så tilsynelatende bra ut, men bandet gikk likevel i oppløsning etter en turne i Japan. Pogo Pops skulle spille i Sapporo, den femte største byen i Japan og kjent for sitt “red light district”. For å si det sånn, bandet fikk ikke så mye utbytte av underholdningsdistriktet Susukino… Kort fortalt, bandet gikk på en smell, konserten ble avlyst og Pogo Pops ble lagt på is.
Hammersland: – Alt for lenge hadde vi drevet rovdrift på oss selv. Tråkket i de samme traltene år etter år. Vi gikk lei av turnering, og det skjedde en del ting internt i bandet som vi valgte å ikke snakke om der og da.
Viggo fikk en psykisk knekk (og til slutt toppet det seg i Japan) han har vært ganske åpen om i ettertid.
Krüger: – Psykisk slet jeg etter hvert mer, og under innspillingen av «Surf», ble det sykemelding på meg på grunn av manisk utbrudd. Fikk diagnosen bipolar lidelse, men har klart meg greit i senere år, noe som skyldes at jeg sluttet med alkohol og lever et generelt roligere liv nå enn da. Årene med Pogo Pops 92-96 var utrolig fine år, men også veldig slitsomme år.
Viggo utdannet seg til musikkterapeut og Nikolai fortsatte som skipper på fiskebåt i familiebedriften. Men hvis du trodde Frank skulle legge musikken på hylla og bli naturfaglærer, tok du skammelig feil.
Hammersland: – Jeg prøvde meg, deriblant i skranken på postkontoret, på noen ni til fire-jobber. Det gikk rett til helvete.
Frank nekta å lene seg tilbake i godstolen og leve på minnene fra Pogo Pops i 1992. Opp gjennom årene involverte han seg i stadig nye prosjekt. Hvis du vil høre hans store facinasjon for vokalharmonier, kan jeg anbefale The Love Connection. De tre hovedvokalistene, Frank, Thom Hell og Marte Wulff, utfylte hverandre perfekt på albumet «The Love Connection» i 2014. Frank, Thom Hell med flere leverte også fine vokalharmonier til det beste og mørkeste Jonas Fjeld-albumet «Hustrig». (2015) Allerede året etter bruddet med Pogo Pops ga han ut sin første soloskive “Younger” i 1997. Midt i britpopbølgen med Oasis, Pulp, Blur og Suede, viste det seg (og jeg er stor fan av Oasis) at den beste britpopen ble laget av Frank Hammersland fra Kronstad i Bergen. På sin neste soloskive, “So Easily Distracted” (2007), viste han kjærligheten til countrymusikken
Hammersland: – Det nærmeste en tjuagutt fra Bergen kommer country. Ikke noe brei Texasdialekt eller utvanna, kommersiell og glatt Nashvillecountry av den moderne typen.
Tilsynelatende så det ut til at “Atlantis” (2019), en utgivelse som Frode Unneland var spesielt glad i og beskrevet av Haakon Larsen i The Colors Turned Red som «lavmælt og melodiøs» og «en av de nydeligste norske platene, rett og slett», ble det siste soloalbumet til Frank. Men akkurat som Freddie Mercury, jobbet Frank med ny musikk så lenge det var fysisk mulig. Enn så lenge venter vi utålmodig på at det fjerde og uutgitte soloalbumet lanseres av Apollon Records, og i skrivende øyeblikk får vi beskjed fra sikre kilder om at det kommer i oktober.
Martin Holmes: – Jeg spiller på en låt (fra det kommende soloalbumet) som heter «Lighthouse». Jeg gikk i studio med Yngve en kveld og la på litt gitar uten å egentlig kunne låten. Kanskje veldig symptomatisk for måten vi jobbet på i gamle dager. Jeg kan høre noe han har skrevet og få en veldig bevisst ide om hvordan det jeg skal legge på skal låte. Yngve sa senere «og der låt det Popium». Det var veldig sterkt å høre og veldig sterkt å gjøre.
Popium ble stiftet i 1998. I motsetning til tiden i Pogo Pops, skrev han alle låtene. Men Frank satt ikke på den opphøyde tronen av elfenben og gull av den grunn. Dette var et BAND. Da jeg tok en prat med ham etter at det første Popium-albumet ble sluppet løs på folket, overbeviste Frank meg om akkurat det.
– Jeg hadde tenkt på et bandkonsept lenge ja. Frodisen (Frode Unneland) og jeg snakket om å starte et sånt band som Popium i ti-tolv år. Da jeg ringte Frode med konkrete planer i boks, sa han at det var faen meg på tide. I utgangspunktet satte jeg utelukkende sammen dette bandet i sosialt øyemed, og først senere fant vi soundet. I forhold til Pogo Pops er jeg mer avslappet på den biten om å presentere nye låter til de andre. Selv om jeg skriver alle låtene, presenterte jeg en sang med en kassegitar i øvingslokalet og sa bare “Vær så god“. Du kan ikke bytte ut noen i Popium. For et band. Det handler om å stole på folk, og denne tilliten forsterket kvalitetene i bandet. Jeg kan jo begynne med bassisten, Christer Ottesen. Han er utrolig musikalsk og kan alle triksene. Det ser ut som om han ikke hører etter en gang, men så spiller han og da kommer alle triksene løpende ut. Han kommer egentlig fra en mye tyngre hardrockbakgrunn. På konsertene stiller han alltid i Enslaved-skjorte og med bassen langt nede på knærne, og av og til med noen klassiske Gene Simmons-aktige scenebevegelser. Samtidig har han et stort pophjerte. Der har du Christer i et nøtteskall. Gitaristen (Martin Holmes), en energibombe uten like. En helt egen måte å spille gitar på. Han er keivhendt og spiller gitaren med strengene opp ned. Egentlig spilte Martin trommer, men så fant han plutselig ut at han skulle spille gitar, og det tror jeg ikke han angrer på. Og Frodis, han er jo bare helt sinnssykt bra. Han spiller trommer, han slår ikke trommer. Yngve Sætre på tangenter er jo psykologen av alle psykologer. Han er utrolig fin å ha i studio, på veien og overalt. Han lar deg drive på, men hvis du står fast har han alltid et innspill å komme med. Sørger alltid for å skape trivelig stemning i studio. I tillegg til å være sinnssykt musikalsk og keyboardist i bandet, sitter han på masse erfaring som produsent. Heldigvis er en av oss av opptatt av selve soundet. Vi andre er forsåvidt ikke det. Mens Yngve er veldig opptatt av å finne ut hva som er Popium-soundet, spiller vi låtene, vi.
Unneland: – Vi snakket om å spille sammen ganske tidlig, men det var vel egentlig Martin Holmes og Frank som var pådrivere for å starte Popium. Og så kontakter de meg og Christer, og vi ble enige om at dette ville vi gjøre. Altså spille i sammen med de man virkelig ville spille og henge med. Konseptet var å lage god musikk, ha det gøy. Frank var sta på en god måte. Den staheten gjorde at Frank var den han var. Det virket som om han stort sett levde livet sitt på sine egne premisser. I hvert fall musikkdelen. Han hadde helt klare tanker om hvordan en låt skulle være. Samtidig var han åpen for innspill og tilbakemeldinger.
Holmes: – Frank kjøpte plater i julegaver til meg lenge før vi begynte å spille sammen.“Copper Blue” med Sugar (fra 1992 med Bob Gould i Hüsker Du) er fortsatt en av mine favorittplater og kanskje det bandet som formet meg mest som både musiker og låtskriver uten at man hører mye av det i de Popium-låtene som ble utgitt. Slik JEG husker det fikk det gamle bandet mitt Sylvia Wane med oss Frank på en jam eller tilstelning på Garage der vi spilte «Swoon» med ham. (Trur vi spilte den feil også) . Et par dager senere ringte Frank meg og spurte om jeg ville være med i det nye prosjektet han satte sammen. Vi kjente hverandre godt fra før, og hadde snakket masse om musikk uten at jeg noensinne hadde forestilt meg å spille i band med ham. Siden jeg var stor Pogofan syntes jeg det var veldig skummelt å skulle spille gitar med Frank siden han hadde jobbet i så mange år med Viggo, som er en helt eksepsjonelt god gitarist. Det tok mange måneder i studio før jeg slapp meg helt løs og hva skal man si: spilte på begrensningene mine mer enn å se på de som en hemning. Det var mitt forslag å ta med min gamle venn Christer på bass, siden Frank var veldig tydelig på at han ville spille gitar i dette prosjektet. Det mest frustrerende for meg var at han hatet å øve, noe jeg var veldig glad i. Vi gikk som regel i studio og jobbet ut låtene der. For en som var og er begrenset god på gitar var det ofte krevende. Men samtidig utforsket vi masse nettopp i studio fordi vi var så åpne for å gjøre eksperimentelle, eller «over the top» referanseting. Vi skrev jo en del sammen og jobbet ut fra en litt humoristisk dogme på den første platen: enten måtte refrenget komme innen 30 sekunder, eller så måtte låten begynne med et refreng. Det ble jo ikke alltid sånn, men det illustrerer litt hvordan vi lekte.
Hammersland: – Under innspillingen av «Younger» hadde jeg et kjempekick på Marc Bolan fra T-Rex. Den gangen inspirerte han åpningskuttet “Rock N Roll Star”. Historien gjentok seg på det første Popium-albumet. «Closer Closer», inspirert av T-Rex-låten «The Slider», skrev jeg som en slags tusen takk for inspirasjonen, en slags hilsen til en av mine store helter.
Holmes: – «Closer Closer». Her tok vi den helt ut. Han synger som en Gud på denne.
Hammersland: – Etter hvert fant vi ut at selv om vi kom fra forskjellige verdener. kunne vi enes om glamrocken. Blant annet likte jeg veldig godt David Bowie, og mange syntes at Pogo Pops-låten «Bleeding» minnet om ham. I «Younger»-perioden lot jeg meg også inspirere av hvordan Bowie utrykket seg rent visuelt. Mye bra humor i den sjangeren. Ikke det at vi tok den retningen, men med sminke og ditt og datt, likte jeg også den androgyne delen. Samtidig som alt var gøy og bare en fest, fikk glamscenen fram ærligheten i rock`n roll. Du kan ta en stor dose The Beach Boys og blande det med Marc Bolan, David Bowie og The Eagles. Da er du i alle fall inne på våre visjoner om et lydbilde.
Holmes: – “Krigen om glamrocken” var mellom de unge og de gamle i bandet. Meg og Christer er i overkant glad i Kiss, (Popium gjorde forøvrig en cover av Kisslåten «Christine Sixteen») mens Frodis og Frank var veldig glad i Slade. Begge sidene mente den andre tok helt feil. Men sannheten er at vi brukte inspirasjon fra begge bandene. Coveren av “Deuce” med Kiss fra “Permanently High” var egentlig en trommesjekk der vi lekte med “Fools Gold”- riffet til Stone Roses, før vi gikk over i å spille Kiss. Det var veldig typisk den måten vi jobbet i Duper med Yngve på de to første platene.
Hammersland: – Overraskende nok, hører jeg at svorne Kiss-fans synes den er jævelig tøff. For vi var jo om ikke bekymret, lurte vi jo litt på hvordan folk ville ta dette her. Tross alt snakker vi om en slags taffelversjon av “Deuce”.
Fremdeles husker jeg veldig godt lanseringen av Popium, og minnene strømmer på om store “superband”-overskrifter i avisene. Det ble gjort et stort nummer av at tre av medlemmene hadde en fortid i Chocolate Overdose (Frode), Barbie Bones (Yngve) og Pogo Pops.
Hammersland: – Vi merket at så fort superband-stemplet var oppbrukt, forsvant mye av interessen i mediene. Du må nesten konstruere en løgn for å få mediene interessert. Mye sensasjonsjournalistikk. Uten å nevne navn, en veldig god venn av meg fra Bergen er veldig god på det der. Man lager en historie, selger den til avisen og får et tosidig oppslag.
Målt i kroner øre og avkastning, var de muligens bare et superband på papiret. Men i alle fall en ikke ubetydelig del av låtmaterialet på “Popium” (2001), “Permanently High” (2002), “Camp (2004) og “The Miniature Mile” (2006), kan trygt sies å være kvalitetsikret. Hvis retrohimmelen har en avdeling for sterkt undervurderte band, skal du ikke bli forundret om det står Popium på en av inngangsdørene.
Martin plukker frem noen favorittlåter fra Popium-tiden.
– “Sooner Or Later” er en av de låtene som viste hvor bra bandet var. Frank elsket også gammel soul, noe vi gjorde et forsøk på her. På denne låten synger han med så mange forskjellige stemmer, crooneren, flørteren og den litt sinte vokalisten og ulvekoret på refrengene. “Silver Lining”. Jeg synes den har de samme kvalitetene som “Crash”. Vi brukte lang tid på den. Jeg mente refrenget var for bra for verset han kom med første gang han presenterte låten for oss. Husker enda da han kom og sa: «Nå har jeg den.» Da han spilte verset falt alt på plass. Vi jobbet lenge med å legge tidløse gitarer på intro og vers. Hentet mye inspirasjon fra Byrds og The LA’s, husker jeg.
– Vi hørte fint lite fra Popium etter “The Miniature Mile”. Hva skjedde?
Holmes: – Popium ble vel aldri oppløst, men lagt på is. Vi var vel aldri nærmere å vokse litt siden vi på den tiden ble B-listet på BBC 3 og fikk et tilbud om å være support på en runde med Charlatans i UK, men ingen av oss hadde vel egentlig råd til å sette av tid til det. Du vet. Livet.
Unneland: – Popium ble aldri oppløst. Vi var nok bare litt slitne. Husker vi gjorde en jobb i London. Etter vi kom hjem klarte vi ikke helt å samle oss. Men på min 50-års dag hadde de andre øvd i hemmelighet og stilte opp med utstyr der. Det ble en utrolig fin opplevelse og vi snakket om å samles igjen. Frank hadde også skrevet noen nye låter for Popium og vi ville gi ut de gamle platene på vinyl, eventuelt et samlealbum. Men sånn ble det ikke. Dessverre. Jeg har jo vært så heldig å få jobbe mye med Frank etter Popium. Frank ble med på de siste Pompel And The Pilts-konsertene. Vi lagde fire plater med Evig Din For Alltid, og Frank og meg spilte på platen til Marte Dæhlen og hang ellers mye etter at han flyttet til Bergen.
Etter ti års pause fant Pogo Pops tilbake til hverandre i 2006. Samme året oppsummerte gutta karrieren (pluss to nye låter) med “The Very Best Of Pogo Pops”. Men til tross for den tilbakeskuende samleskiva, handlet ikke gjenforeningen bare om nostalgi,
Krüger: – Jeg synes platene etter gjenforeningen er fine, og er glad vi rakk å spille inn hele fire album. (“Where the Action Is” (2009), “Darling Emm” (2012), “Love Is the Greatest Compass” (2017) og “Daylight” (2022). Jeg synes faktisk det er en stigende kurve, og det siste albumet “Daylight” er best.
Unneland: – Den siste Pogoplaten er veldig fin.
Krüger: – «Daylight» er en slags svanesang for bandet. Vi kommer kanskje til å spille live med Pogo-låter igjen, også for å minnes Frank, men vi kommer aldri til å lage et helt album a la “Daylight”. I disse årene var det aldri manko på ideer, vi produserte mer enn vi ga ut, og det finnes uutgitt materiale fra denne tiden som hadde tålt tidens tann. Og jeg og Nicolai har en hemmelig plan om å gi ut en låt fra denne tiden neste år, i beste Beatles-ånd. Vi har jo lyst å spille mer, men det er så vanskelig å se for seg å gjøre noe uten Frank. Vi savner ham masse og det er uendelig trist at han er borte. Han har vært en stor del av våre liv, og sammen preget vi oppveksten, på godt og vondt, mest på godt.
En ting som Frank aldri fikk nok erkjennelse for, er tekstene sine. De handlet om langt mer enn “Scooter Girl” og “shubidou-I wanna ride with you”. På “Alligators” og “Jennifer Peach” avslørte han baksiden av bransjen på en snedig og treffsikker måte. Generasjonsskiftet i Bergenspopen gjenspeilte også en helt ny agenda på tekstfronten. For eksempel den «folkelige» Rune Larsen, blant annet kjent for underholdningsprogrammet «Lollipop» på NRK, hadde i likhet med Frank et veldig nostalgisk forhold til popmusikken. Riktig nok vokste Larsen også opp i samme by, men han tilhørte på alle måter en helt annen tidsepoke. For Rune Larsen kan beskyldes for å dyrke det prektige, uskyldsrene glansbildet fra femtitallet og bruk av «Lollipop, Lollipop-Oh, Lolli-Lolli-Lollipop» – refreng med behov for surhetsregulerende middel. Frank hørte definitivt mer hjemme i psykedelia og dens surrealisme mot slutten av sekstiårene. Det lyriske jeg-et i hans tekster gjemte seg både i telefonen & kaffekoppen hennes, og vedkommende tilbrakte timer i askebegeret. En tilsynelatende hallusinasjon og feberdrøm, den kan neppe virke mer forlokkende enn på Pogo Pops-låten “On Top Of The World”. (“took a walk on a rainbow, had a swim in the lake, took a spaceship to Venus and for old times sake sent some roses to a girl I used to know”.) Andre ganger ringte det tusen telefoner i hodet hans. Forøvrig hadde han en tekst innabords til de fleste anledninger. «Åndseliten» grublet over hva Frank egentlig ville fortelle oss i “Man Inside My Head”. «Julebordet» som bare ville ha 90-tallsparty og ikke tenke så mye, sang ubekymret med på refrenget til «Scooter Girl». Hvis du en dag skulle føle deg som en slags hybrid av Syd Barrett og Ellingkarakteren til Ingvar Ambjørnsen, hadde til og med Frank en tekst som passet til denne sinnsstemningen. (vel og merke min tolkning av “Perfectly Numb” med Popium) Hans egenarta betraktninger rundt gjennomgangsmetaforene sommerfugler, (“I`m riding on my butterfly, my pink atomic butterfly”) havet, (“Man Overboard”) månen, (“sending postcards to the moon”) stjernene og stupereferanser, slo også sjelden feil. Andre sanger bar tilsynelatende preg av å være sterkt utleverende bekjennelser fra en undervurdert melankoliker. (“How To Come Up From Going Under”, “These Days,“Step Right Up”, «Younger», «Souvenir», «Rollercoaster» +++) Basert på en helhetsvurdering av tekstene, skulle jeg gjerne funnet ut hva en psykolog ville konkludert med…
Hammersland:- “This Time” (fra «Crash»), basert på en sann historie om et forhold som gikk i stykker etter 5-6 år, er en av de mest personlige Pogo Pops-tekstene. Ellers viste John Lennon at det går an å bruke mer surrealistiske bilder. Joni Mitchell, en heltinne med sine fine fortellinger, og jeg har tolket, kjent meg igjen i og hørt ihjel på låtene hennes fra “Blue”. Jeg prøver å skrive såpass tvetydig at folk kan lage sine egne historier. (med noe tvetydige titler som «Happy I Suppose», bonuskuttet fra den første solosingelen «Souvenir», forresten en veldig undervurdert låt ) Noen skrev en særoppgave om “Man Inside My Head”. I den forbindelse lurte han på om jeg kunne komme og gi min personlige forklaring. Det måtte jeg bare takke nei til, for lytterne må jo bruke fantasien litt de også.
Krüger: – Det var nok en av grunnene til at det var så god resonans oss imellom. Frank var i stand til å stikke tåen litt dypere i den litterære innsjøen enn hva popmusikktekstforfattere ofte gjør. Låter som “Man Inside My Head”, “My Mind Explodes” og “Jennifer Peach”, og “Great Fall” for den del, er lyriske mesterverk, synes jeg. Dette er tekster som har flere lag av mening, og der en følger en fortellerstemme som har noe på hjertet, en flik av levd liv. “Man Inside My Head», du kan tolke den som en som prøver å finne ut av meningen med livet, litt i tråd med slike forfattere som Camus eller Sartre har utrykt det vedrørende kampen mot omgivelsene for den frie viljen. Det kan gjerne tolkes i retning av psykoanalyse om du vil, at det er en stemme i hodet vi må prøve å forstå når vi skal prøve å gjøre det vi vil. Franks indre stemme, eller mann i hodet, var en stemme som fortalte ham at han burde bli artist. Og det ble han, til gangs. Frank var ekte kunstner, levde etter idealer om å rendyrke låtskriving, og alltid være på jakt etter den gode låten. Han var ikke opptatt av kjendislivet og sa nei til Beat For Beat og jobb som Idol-dommer, jobber som kunne gitt ham lettjent berømmelse. Jeg skulle egentlig bli psykolog, og stod på venteliste for å komme inn på embedstudie i psykologi ved UIB. (Universitetet i Bergen) Men, så ringte telefonen, og Frank kunne fortelle at vi hadde fått platekotrakt. Dette var i 1991. Dermed gikk det fem år av livet. Jeg angrer ikke på det. Senere ble jeg musikkterapeut med doktorgrad, en doktorgrad jeg kunne skrive delvis fordi jeg selv har dypere erfaringer fra musikkens virkning. Og Frank har vært med på denne reisen.
Unneland: – «Daylight» har noen sterke tekster.
Krüger: – På “Daylight” skinner Frank, spesielt på låten “Dancing To The Beat Of My Heart” (det nærmeste han kom nostalgitrippen «In My Life» med The Beatles?), der han oppsummerer livet sitt i musikalske termer. Sterkt spør du meg.
Holmes: – Jeg har den siste tiden tenkt mye på hvor masse Tom Petty jeg synes det er i en del av låtene hans. Tenk på låter som “The Great Fall”, «Alligators» og «Jennifer Peach», for meg er slike låter med sterke historier om triste skjebner veldig likt “Mary Jane’s Last Dance”, “Into The Great Wide Open” og “Learning To Fly”. Av Popium-tekster, jeg er jo veldig glad i både ”Favorite Blunders” og “Silver Lining”. Tekster som i retrospekt har flere lag for min del.
I januar 2024 ble Frank hyllet på en konsert på hjemmebane med blant andre gjenværende medlemmer av Pogo Pops, Popium, Love Connection og Evig Din For Alltid + Kurt Nilsen, Jan Eggum, Dagfinn Lyngbø, Audrey Horne, Håvard Bakke, Christine (som gjorde en rekke duetter med Frank) og Inger-Lise fra Ephemera. Frank lever blant annet videre gjennom et minnefond som deler årlig ut et låtskriverstipend på kr 100 000. Hans navn knyttes også til «Give Music A Chance», et prosjekt som skal tilby gratis utlån av gitarer til unge musikanter, (Vi tipper at The Beatles-fanatikeren Frank ville frydet seg over det John Lennon-inspirerte navnet) Herved hyller vi poeten, melodisnekkeren og sangeren Frank Hammersland som hertugen av Bergen. På et av de siste bildene som Bergens Tidende tok av Frank, skuer han utover Bergen by fra verandaen sin i Laksevåg. For å sitere Jan Eggum, “Du kan si det er langt fra sentrum der og at vi er striler og Ja men Bergen kan du bare se her utfra Laksevåg.”
Tekst: Stig Myhre
Fotos: Kenneth Rasmus Greve, Silje Hammersland, Rolf Sejerstad, Anne-Marie Forker
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2024
