Torsdag 27.juni 2019
Når man først skal tilbringe 6 timer på en parkeringsplass like i nærheten av Bergen Sentrum er det gildt at været viser seg fra sin bedre side. Det kunne kanskje vært noen varmegrader til, men alt i alt, relativt perfekte forhold for rockekonsert utendørs.
Frank Carter & The Rattlesnakes var første band ut, og går sporenstreks til verket. Frank Carter, med bakgrunn fra Gallows og det noe utålelige prosjektet Pure Love har i denne konstellasjonen møtes på halvveien. Etter sigende var han lei av det mørke og negative ved Gallows og ville så utforske sine positive sider i Pure Love. Man kan absolutt si at dette høres ut som ett kompromiss mellom de to overnevnte. Scenetekke, formidlingsevne og sjarme er det ingenting å si på. Låtutvalg er derimot litt spartansk. Låter som «Crowbar» og «I Hate You» stikker seg muligens fram, men de er også fort glemt når Kvelertak setter i gang. 3/6
Stavangers store sønner Kvelertak starter med «Åpenbaring» som deretter leder inn i «Bruane Brenn». Dette er også første konsert for bandet i Bergen med ny vokalist. Ivar Nicolaisen er en perfekt entertainer, og selv om bandet kanskje er litt i det tøffeste laget for mange av Foo Fighters «brede lag av folket»-fans så får de nok også mange nye venner denne kvelden. Utvalget består av en god blandings av de tre albumene Kvelertak har rukket å gi ut innimellom intensiv turnering og selv om jeg savner perlen «Ulvetid», så er det mer enn nok hits å ta av ellers. Det er på en måte blitt hakket mer pønket med Ivar kontra Erlend. Det er også betraktelig mer skinnjakke og flyting på publikum mens man synger og betraktelig mindre ugle i monitor om det gir noen som helst mening. Ett kledelig skifte, der mange kanskje tenkte at dette kunne fort vært slutten for Kvelertak. Konsonantene er muligens bløtere, men leveransen er vel så hard. Kvelertak er ett gjennomført og svært bra liveband, som også låter svært bra på plate. Det er ikke rart, og det er svært velfortjent at de har breiet seg såpass utover verdenskartet som de har. 5/6
Breiet seg utover verdenskartet har også Foo Fighters gjort i mange år. Bandet som nesten umerkelig har sneket seg inn på verdenstoppen av popularitet når det kommer til rockeband framstår som ett velsmurt underholdningsmaskineri der hvert av medlemmene utfyller en rolle både som musikant og formidler. Samspillet mellom trommis Taylor Hawkins og levende legende David Grohl er tidvis morsomt, og humoren er akkurat så platt at den er helt innenfor. Lydnivået er herlig høyt, ofte blir utendørskonserter skjemmet av mangel på volum. Absolutt kjekt å kunne få litt følelsen av å være på rockekonsert selv på en parkeringsplass i Bergen.
På forhånd hadde jeg tenkt at 2 timer og 30 minutter høres veldig lenge ut, og det var relativt langdrygt i midten selv om låtutvalget var forholdsvis godt disponert. Fra starten med «The Pretender» via «Times Like These» og til perlen «My Hero» sånn ca. nesten halvveis er det få dødpunkt. Til og med den endeløse blødmeflommen fra scenen er relativt underholdende. En forholdsvis slapp cover av Queens «Under Pressure» med Taylor Hawkins på en sånn passelig bra vokal gir Grohl muligheten til å glede de som foretrekker at han spiller trommer. Eventuelt også glede de som setter pris på Hawkins sine tigerstripete rosa spandex bukser. Bakgrunnen til David Grohl og starten av Foo Fighters, på restene av materialet Grohl hadde skrevet med tanke på Nirvana, kjenner de fleste til. Historien kunne nok muligens ha endt her, om ikke det var for Grohls evne til å jobbe på og spille med mange forskjellige konstellasjoner og band. I tillegg til å framstå som ett tvers igjennom sympatisk menneske på alle fronter. Som et slags alternativrockens svar på Bruce Springsteen, uten sammenligning forøvrig er han en god frontfigur. På «Dirty Water» mot slutten av konserten introduserer han oss for sin datter som på turneen er med som kordame. Flott og faderlig. Avslutningen med «Best of You» og «Everlong» er meget velykket. Og selv om det skorter litt på helheten er høydepunktene mange og gode. De spørs om Foo Fighters kommer til å sette store like stor spor som Nirvana, men de er jammen ikke veldig langt unna. 4/6
Tekst: Pål Ferstad-Løland
Foto: Synne Nilsson
