Jeg tar meg selv i at været ofte er et fint tema for å løse litt på snippen. I dette tilfelle er det Michael Gilbert som åpner med temaet, og ser frem til å gjøre noen festivaljobber jobber i svalere Europa.
– Her i Arizona er det nå over 40 grader, man orker nesten ikke gå ut. Når vi reiser til Europa nå så blir det som vår og høsttemperaturene her, og det er helt perfekt, spør du meg. Fatter virkelig ikke hvordan noen foreslo å slå seg ned her midt i ørkenen.
Jo, det skjønner jeg. De kom herfra og var kalde. Vi gjør denne praten på dagen tre måneder før utgivelse av «I Am The Weapon», som er satt til fredag den 13. september. Hvordan er det med overtroen i Flotsam And Jetsam?
– Hehe, det meste har skjedd med dette bandet. Vi har hatt ufattelig uflaks og virkelig hell, så i sum jevner det seg nok ut. Da vi så fredag den 13. ble foreslått som utgivelsesdato tenkte vi hvorfor ikke, vi tar den og ser hva som skjer.
Jeg påpeker at “I Am The Weapon» er det hardeste jeg har hørt av Flotsam And Jetsam.
– Det er noe med kjemien i bandet akkurat nå. Den har vært god på de siste fire platene. Noen endringer i besetningen har det vært, og dagens band er virkelig sterkt. Vi har gjort tre plater nå, og skriver og jobber veldig bra sammen. Vi har veldig god flyt, og vi går aldri tom for ideer. Det ender alltid med en del materiale til overs, som vi tenker å bruke på neste plate. Men så begynner vi å lage neste plate og alt det gamle materialet blir skrotet. Det kan nok virke som vi blir tyngre ja, og om det er riktig å kalle oss et rent thrashband lenger er jeg noe usikker på. Men vi prøver å være tro til røttene våre og bringe det tradisjonelle med oss inn i dagens låtskriving. Endringer i bandbesetningen er også av betydning, gitarist Steve Conley skriver annerledes enn meg og det skaper gode kontraster. Hans ti år i bandet har vært et viktig tilskudd i låtskrivingen.
Slutten på tittelkuttet er nærmest death metal, og så har vi den tunge og nedstemte «The Head Of The Snake». Dette er gode eksempler på å tenke nytt og låte relevante etter 40 år i bransjen.
– Man innser at man blir eldre. Jeg ser bilder av band som har holdt på like lenge som oss og synes de begynner å se gamle ut, hehe. Da vi debuterte forestilte man seg ikke at man en gang selv skulle bli 50. Det var mer nærliggende å tenke en var borte lenge før det. Men jeg føler meg fortsatt som om jeg er 25, og det tror jeg resten av bandet også gjør. Vi er imot alderdom, til helvete med det, haha.
– Frank Bello i Anthrax tar ut både alderdom og brutalitet i sommer med å spille black metal, som bassist for Satyricon.
– Ja, jeg så det, det er rimelig heftig.
– Dette er egentlig ikke ulikt dere. Trommis Ken Mary har spilt ganske tøff metal med eksempelvis Chastain og Fifth Angel, men noen thrasherfaring kan ikke jeg se han hadde da han ble med dere i 2018.
– Vi ble litt stressa da Jason Bittner sluttet og ble med i Overkill. Det var en jobb han selvfølgelig måtte ta. Han ringte meg og jeg skjønte hva som lå bak samtalen, så jeg spurte først som sist, hvor skal du? Da han sa Overkill, sa jeg bare at det kan du ikke si nei til. Han ble litt satt ut, hehe. Støtter dere virkelig det? Og kun en uke etterpå var Ken Mary på plass. Det var i grunn litt merkelig det der. Det var på en av de siste jobbene Jason gjorde vi fikk tilsendt en video av Ken som spilte «Hammerhead», jeg mener bestemt det var det. Jeg gadd ikke en gang se gjennom hele. Det der er vår mann, hehe. Det var det samme da vi fikk ham på lokalet. Du merker fort om den musikalske kjemien er der. Jeg tror ikke det tok 15 sekunder en gang. Han er et monster bak trommesettet.
– Jeg antar det i tillegg er beleilig at fyren er produsent og har sitt eget studio?
– Han er virkelig en Swiss army knife. I vårt tilfelle så har alle egne studioer og spiller inn ting, men vi sender det over til han så han kan sette det sammen. Vokal og gitarsoloer er det siste vi gjør, og han er virkelig en produsent. Når Eric legger på vokal er han alltid på og vil ha ham til å prøve forskjellige variasjoner og melodilinjer. Han har et godt øre for melodier og sterke refrenger. Og vi har aldri hatt en sånn person i bandet. I tillegg er han superkul, hehe. Men uansett ser du stort sett Flotsam And Jetsam smile, vi er sjelden gretne. Jeg skal ikke nevne navn, men vi spiller konserter med band som ikke klarer å være i samme rom. Hvordan i all verden klarer dere å ha et band sammen? Det høres nitrist ut, spør du meg.
Hvordan griper så de lystige amerikanere an låtskriving til ny plate?
– For min del starter det å bare klimpre på gitaren. Jeg kan ta meg et par øl og trenger ikke ha noe mål og mening med å plukke opp gitaren. Så dukker det opp en ide som høres ut som kan bli til noe. I dag er alt veldig lett, med Pro Tools. Bare legge på et klikk og spille inn ideen, så programmerer jeg noe enkel tromming oppå det og bygger det derfra. Men et kriterium må være på plass, det må låte sinna. Er det ikke det, så slettes det.
– Med andre ord er ikke Flotsam And Jetsam et band som lager låter sammen på lokalet.
– Vi var et sånt band tidligere. Hvor vi spilte høyt, diskuterte og klipte og limte live på lokalet. Nå er det rake motsetningen. Spørsmålet, og det kan slå begge veier, er hvordan låtene vil være å spille live. For nå settes låtene sammen før vi har spilt dem. Vi har en idé om hvordan de vil låte, men noen ganger fungerer det ikke i det hele tatt. Det kan være en fet låt, men den fungerer bare ikke live. Igjen må vi tilbake til sinnet. I 99% av tilfellene hvor denne lille detaljen er starten på skriveprosessen så fungerer også låten live.
– Når det kommer til det lyriske innholdet, er utgangspunktet litt annerledes.
– Vi prøver å ha en flyt på skivene våre. Den selvtitulerte var et gjenfødt band. Foruten om Ken Mary er det den første med dagens besetning. I etterkant av den kom «The End Of Chaos», «Blood In The Water» og nå «I Am The Weapon». Vi prøver å holde en viss kontinuitet slik at låter fra disse stykkevis kan passe fint sammen. «I Am The Weapon» var ikke den opprinnelige tittelen, men de andre alternativene var heller ikke gode nok. Selskapet vårt likte den, og etter hvert vokste tittelen på meg også. Så er jo øglen vår, Flotzilla, med, og han blir jo da våpenet, og det fungerer veldig bra.
Selv etter nærmere 40 år som plateartister føler bandet press i forkant av et plateslipp.
– Vi trodde ikke det var mulig å overgå «Blood In The Water». Jeg hører aldri på tidligere skiver. Så fort låtene er sendt til mixing er jeg ferdig med den gamle dritten, hehe. Men akkurat «Blood In The Water» er en plate jeg har plukket frem, og fortsatt hører på. Og det gjelder også “The End Of Chaos”. Jeg er stolt av alle platene våre, men de tre-fire siste er i en helt annen klasse, så presset er å klare å overgå seg selv. For oss er det å være i femtiåra vår «golden age», det å kunne være en så fantastisk gjeng og skape så bra musikk sammen.
– Men hvordan mottas disse platene? Er det sånn at selskapet vet hvor mange skiver de trenger å trykke når Flotsam And Jetsam leverer fra seg en mastertape, fordi de vanligvis pleier å selge det antallet?
– Ja, akkurat sånn er det. Jeg sitter ikke med det tallet, men selskapet kjenner til behovet. Trikset nå er å prøve å ta det et steg videre. Testament og Exodus er hakket over oss og nivået vi sikter oss inn på. Så har du Anthrax over der, før du når de virkelig store gutta. Vi er godt voksne, det er hard konkurranse og alt i alt et game for de yngre gutta. Men vi jobber virkelig for å nå det neste nivået. Vår største frykt er å lage en skikkelig drittskive rett før vi skal gi oss, vi ønsker å gi oss på topp med et skikkelig fyrverkeri av en skive. Men nå er vi ganske langt unna vår siste skive da, hehe.
– Jeg husker spesielt i 1988, da dere kom med «No Place For Disgrace». Veldig mange thrash metal-band ga ut fete skiver, som for eksempel Testament med plata «The New Order». Her i Oslo spiller de gjerne for 1000 personer, mens deres «No Place On Tour» i 2015 var på Revolver for kanskje 150. Hva var det de gjorde som dere bommet på?
– Jeg husker godt det stedet. Det var samtidig som det var en death metal-festival like bortenfor. Det der er et veldig godt spørsmål, for vi bygget oss opp sammen samtidig. Exodus og Death Angel var også i samme klanen. Spesielt Testament nådde kjapt det neste steget, og er på et rimelig høyt nivå nå. Det er ikke godt å si hva som skjedde. En stor del av skylda må vi nok gi plateselskapene. Vi ble kastet litt rundt. I 1988 forventet Elektra at vi skulle bli det neste Metallica. Metallica trengte ikke gjøre så mye promo. De signet der og eksploderte som en atombombe. Og de ble jo som kjent veldig store, så akkurat på det nivået forventet de nok ikke. Men en litt mindre eksplosjon håpet de nok på, hehe. Det var Michael Alago som signet oss, og selv om han hadde troa på oss, hadde han nok ikke hele selskapet med seg, og vi fikk ikke den støtten vi trengte. Alago er en fantastisk person, og metal fan, som tok oss med til MCA senere. Så han holdt oss relevante ved å ta oss med til selskapene han jobbet for.
– Michael Alago oppdaget vel også Metal Church, og det er vel kanskje et band som kan sammenlignes litt med dere, og luktet litt på gutta på neste nivå?
– Ja, jeg er rimelig sikker på at han signet dem også. Men de ble langt større, de er på Testament-nivå. Men mulig de kanskje ikke er det hos dere. Det er bare å ta en titt på konsertplakatene, de er på de øverste radene. De som får ha sin egen logo, hehe. De har jo dessverre gått gjennom en tung periode, med tapet av Mike Howe. Det tar tid å reise seg etter noe sånt, og det er ikke en lett kar å erstatte. Nå synes jeg uansett man blir sett rart på hvis man er et old school metalband og endrer medlemmer. Hva faen er det dere holder på med? Hehe.
– Rett skal være rett, et par år senere spilte dere på Inferno, på samme scene som Testament gjerne gjør, og antagelig var nok festivalpublikummet noe flere i antall.
– Ja, jeg husker den konserten også. Jeg husker de fleste konsertene vi har gjort. Det finnes noen få som er litt mer vage, da ble det et par øl for mye, hehe.
– Et sted jeg skjønner dere liker dere er 70 000 Tons Of Metal. Dere spilte der i 2013, 2020 og til neste år er dere tilbake.
– Ja visst, skal du dit?
– Det er vel ikke noe mer jeg gjerne skulle ønsket meg i kalde januar, men nei, dessverre.
– Jeg elsker cruise. Når jeg i tillegg kan spille konsert er jeg i himmelen. Jeg har aldri vært i Jamaica, så det også blir stas.
– På et slikt cruise er det selvsagt et ganske blandet publikum, hva slags publikum kommer når dere spiller en klubbkonsert?
– Hovedsakelig ser vi folk på vår alder, men det er en del yngre der også. 17-18-åringer. Det ser jeg også på festivaler, ungdom i den alderen som går med Flotsam And Jetsam t-skjorter. Seriøst? Akkurat det kan nok ha noe med at de siste skivene våre har litt power metal i seg, og det er jo ganske populært for tiden, så jeg forestiller meg det er det som appellerer til disse. Yngre folk liker store refrenger.
– Ja, for musikken deres må jo kunne kalles fengende, samt at Eric fint kunne sunget i et power metal band.
– Jeg aner virkelig ikke hva han gjør for å holde stemmen ved like, men jeg synes han er en av de beste metalvokalistene som finnes. Om ikke den aller beste. Mannen er en maskin. Vi kaller ham gamlingen, men det er virkelig mye energi i den mannen. Han hater å sitte stille. Når vi er på turné ber han gjerne om å få kjøre. Vokalmessig er han et naturtalent. Han kan synge hva som helst. Når vi ikke er på turné, så har jeg et coverband som spiller på barene her, og det er han som synger. Så det er en måte å holde det vi driver med ved like.
– Det er jo stadig noen som drar gamle medlemmer opp på scenen, jeg kan ikke se at dere har gjort noe med Jason Newsted siden 1986?
– Jason var en viktig brikke i Flotsam And Jetsam, men han var ikke bandet. Han var en av flere låtskrivere. Når det er sagt har jo hans karriere hjulpet oss å bli lagt merke til. Et sted på veien meldte han sin interesse for å gå audition til et annet band. Og man sier ikke nei til det bandet, hehe. Og han hadde min fulle støtte på den avgjørelsen. Jeg snakker med ham nå og da, og jeg føler vi er kommet til det nivået at vi er Flotsam And Jetsam, ikke Jason Newsteds gamle band.
– Jeg antar dere har litt andre turneplaner enn å bare gasse dere på cruise?
– Akkurat nå går vi gjennom litt endringer i måten å jobbe på. Vi har til nå ikke hatt noe management, og styrt alt selv. Det tar bort mye av fokuset på det vi ønsker å drive med. Så vi jobber med å finne et management som kan ta seg av forhandlinger, turneer og alt papirarbeidet. Og det har vi råd til nå. Det er også viktig med tanke på å nå det neste nivået. Vi er klare for å spille mer live, og ikke minst besøke steder vi aldri har vært. Og vi vil gjerne komme tilbake til Norge. Dere har vært kule mot oss, som på Revolver, det var jo helt kaos, som på en punkekonsert.
– Og hele bandet har jobber og livssituasjoner som tillater økt bandsatsing?
– Jeg jobber i IT-bransjen, og kan jobbe hvor som helst. Spesielt i USA er det fint å ha noe å slå i hjel reise- og ventetid. I Europa er det verre, der er det så mye folk som vil snakke og alltid noe å gjøre. Alltid en øl som venter, hehe. De andre er også klare for å omprioritere det som trengs for å kunne jobbe mer med bandet. Det er dere europeere vi kan takke for at vi hentet frem igjen Flotzilla. Dere vil ha ham tilbake, og vi hentet ham frem.
– Vi er kanskje litt tradisjonelle og nostalgiske.
– Flotzilla gikk i dvale, ble vekket og er tilbake. Og han er gal, han er «The Weapon».
Tekst: Ronny Østli
Foto: Shane Eckart
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2024