Fredag 19. juli 2024
Amerikanske Flogging Molly har lagt ut på årets turné og første stopp er Oslo. Jeg må innrømme at jeg har litt vanskelig for å kalle dette bandet amerikansk selv om det så dagens lys i Los Angeles helt tilbake i 1994, for vi er ikke mange minutter ut i første sang før jeg er tilbake på en overfylt pub i en av Dublins mange bakgater, med en duggfrisk Guinness i hånden og en whiskey «on the side» – og dét er det ikke mange band som får til.
Dave King på vokal er et fyrverkeri av en mann, og innimellom syns jeg dansetrinnene hans ser ut til å være inspirert av både Mick Jagger og Angus Young. Han er dessuten fra Dublin, og det er liten tvil om at han har tatt med de irske røttene sine inn i låtene Flogging Molly serverer oss. Med seg har han blant annet sin kone, Bridget Regan, som får både fiolinen og den typisk irske tinnfløyta til å skinne gjennom hele settet. Konserten starter med en nydelig intro av «Molly Malone», en låt som alltid inspirerer til allsang uansett hvor i verden du er, og fortsetter med energiske «Drunken Lullabies» som virkelig setter tonen for resten av kvelden.
Selv om King helt klart stjeler oppmerksomheten med energien og væremåten sin, forsvinner likevel ikke de gjenstående seks medlemmene av Flogging Molly, og med innslag av banjo og mandolin, trekkspill, fele og tinnfløyte, og til og med en bodhrán, er det helt klin umulig å ikke bli dratt med inn i denne fantastiske virvelvinden av keltisk punkrock. Jeg er dessuten langt fra den eneste – for i det øvrige publikum er det både moshpit og crowdsurfing, noe jeg verken forventet på en konsert som dette eller er vant til å se på Sentrum Scene. Og selv om energien absolutt er skrudd på maks gjennom hele konserten, kanskje til og med hakket forbi maks med låta «Crushed (Hostile Nations)», så har de også plass til et par roligere låter som «Whistles the Wind» og «Life in a Tenement Square», som forøvrig er en hyllest til Kings avdøde far. For min del spiller Flogging Molly mye på hjertestrengene mine, en egenskap jeg mistenker også har røttene sine i Irland, og det er liten tvil om at dette er fantastisk liveband selv om den smått rølpete musikksjangeren kanskje ikke er for alle.
Dessverre kan jeg ikke bare være positiv og det er ikke første gang jeg nevner dette, men jeg er på ingen måte imponert over lyden på Sentrum Scene. Det er godt mulig at det er fordi jeg sitter på galleriet, men jeg syns ikke det burde være en unnskyldning for at ikke lyden er bedre. Det er jevnt over vanskelig å høre vokalen, og det trekker ned den totale konsertopplevelsen.
Det gjenstår i grunn bare én ting å si: farg meg grønn og kall meg en shamrock! Dette var akkurat det jeg trengte denne fredagen. 4,5/6
Tekst: Shamini Thevarajah
Foto: Anine Desire