Nuclear Blast
Jeg må innrømme at det var kulere å se FA live enn å høre det i bilen og i stua. Ingrediensene er for så vidt klare; teknikk, neo-klassisk overdramatikk, svulstig opera og storpompøs ekstremslottsdødsmetal. Det er såvisst ikke mange som klår dem på akkurat dette, og sant å si er det vel i grunnen få som prøver akkurat den samme greia, men de er dyktige på hva de driver med. Om jeg liker det, er nok en helt annen sak. De skal få for å dra greia så langt som de gjør, men samtidig er det i grunnen fint lite som tiltaler meg særlig her, uten å få det i trynet fra scena. Jeg sliter med opera generelt, og jeg har vel muligens gitt uttrykk for noe misnøye med neo-klassisk slottsrock ved noen anledning tidligere. Videre klarer jeg meg lenge uten alt for mye av den hypertekniske dødsmetalen, og pompøsitet blir som oftest bare dustete og pretensiøst. FA klarer det halve kunststykket å sy sammen alle disse faktorene til noe halvveis spiselig, hvilket ikke er verst. Om de noen gang klarer å dra sammen en halvpart til, så skal jeg bejuble. Foreløpig kan jeg styre min begeistring inn i avmålte mengder, men flinke – det er de.
3/6 | Wilfred Fruke
Utgivesesdato: 05.02.2016