Torsdag 23.januar 2020
Det amerikanske heavy metal-lokomotivet Five Finger Death Punch er kjent for å levere et forrykende sceneshow og utagerende publikumsfrieri. Ingen tilfeldighet at bandet siden 2005 har opparbeidet seg en stor fanskare og favner bredt. Så er ikke tilfellet med Norway Rock Magazine sin utskremte “hoffreporter” som langt på vei foretrekker mindre Disney-faktor fra scenekanten, men det skulle vise seg å bli en underholdende kveld tross alt.
En stor strek i regningen var det at en fotokontrakt hindret oss i å få tatt bilder av et av kveldens høydepunkt, Megadeth. Så derfor forbigår vi Dave Mustaine sitt comeback etter sykdommen i størst mulig stillhet, dessverre. Dermed måtte vi ta til takke med å kun dekke “ungfolene” i Five Finger Death Punch. Et band undertegnede når sant skal sies har sett før, men ikke har overvettes begeistring for. Men live er det en annen sak. Amerikanerne vet å skape show og stemning, ikke er det spart på kruttet heller når det kommer til scenerigg og effekter. Og hvem kan vel stå og henge med geipen da? Vokalist Ivan Moody er enten man vil eller ikke den ultimate frontfiguren, selv om han har slitt med sine egne indre demoner, og i en periode var ute av bandet (rehab). Dette har tydeligvis gjort han godt. Både stemmemessig og showmessig. Og resten av bandet er såvisst ingen saltstøtter heller. Kanskje litt for mye av det gode, men stemningen i et fullsatt Oslo Spektrum var det ingenting å si på, takket være full gass fra scenekanten allerede fra første låt “Lift Me Up” og “Ja, vi elsker” rett før dette under teppefallet. I tillegg hadde bandet også tydeligvis gått amok i souvenirbutikken for det ble brukt en rekke nasjonalistiske effekter over en lav sko. Det føltes til tider nesten som om det var 17.mai og jeg manglet bare en wienerpølse i den ene hånda og en krone-is i den andre. Joda, klisjeene stod i kø og det samme gjorde bandets store hitlåter. Men det funker, og selv om det var farlig nære å tippe over til det parodiske så tippet heldigvis vektskåla over til den riktige siden. Det ble også tid til en alvorsprat fra scenekanten, kanskje ikke så veldig interessant å høre om Ivan Moody og gitarist, Jason Hoel, sin harde kamp mot alkoholen, men det ble rodd fint i land etter noen knappe minutter, og festen kunne fortsette.
Bandet er et underholdningsmaskineri, og selv om undertegnede ikke er bandets største fan, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor bandet selger ut Spektrum og sannsynligvis også gjør det neste gang de setter beina på norsk jord. Det musikalske var det heller ikke mye å utsette på. Et helproft og gjennomført sett med god blanding av låter fra bandets katalog, samt et tungt lydbilde som låt bra i Oslo sin storstue. Stemningen i salen var god, men kunne kanskje vært hakket mer euforisk, mulig det ble litt for mye av det gode? Uansett virket det som de fleste fremmøtte var fornøyd med kvelden, og så får det heller være at et av kveldens høydepunkter og comeback dessverre måtte forbigås i stillhet fra vår side. 4,5 / 6
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Anne-Marie Forker