Frontiers
Drøyt ti måneder etter forrige utgivelse, «Closer To The Edge», er First Signal klare med nok et album under Frontiers-fanen. Trommis/ produsent Daniel Flores har forlatt skuta, og Harry Hess har teamet opp med bassist og produsent Michele Guiaitoli, som har produsert artister som Issa, Visjons Of Atlantis og Kalidia. Påvirker det sounden på prosjektet? Næh, ikke nevneverdig. Strengt tatt kunne de drøyd utgivelsen, for jeg har ikke kommet meg etter den forrige enda. Frontiers-samlebåndet er i gang, og ikke én låt stikker seg ut. Nei, vent, det er faktisk ikke helt sant. Åpningssporet, «Unbreakable» har et tøft gitarriff, men deretter er det flat fjøl helt til slutten. Og når Hess, som er en strålende vokalist, oppleves som masete og enerverende, er det ikke mange gangene jeg kommer meg gjennom skiva. Dynamikk, Harry. Dynamikk! Det er ikke det at låtene er dårlige, for det er de ikke, men ingenting utfordrer det musiske jeg. Låta blir glemt underveis, ikke etterpå. Ingen instrumenter stikker seg ut med frekke krumspring eller kreative utspill. De første to skivene til First Signal var jo virkelig bra, og det er trist å oppleve at de mistet retningen et eller annet sted etter den tid. Det aner meg at det italienske laget han har fått med seg har fått rimelig direkte instrukser om hvordan de skal utøve låtene, for musikernes egenart oppleves som fullstendig fraværende og pregløs. Ikke én signatur er å oppdrive.
Fans av First Signal vil nok nikke gjenkjennende til mange elementer i låtene, og jeg er rimelig overbevist om at jeg tråkker på en respektabel mengde tær her, men skuffelsen over at et band jeg har lånt mye øre til ikke klarer å komme opp med noe mer fengende enn dette, er til å ta og føle på. Og nå er det kanskje på tide å hente inn noen flere coverdesignere, Frontiers?
2,5/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 17. februar 2023