Regi: Jeff Tremaine
Med: Douglas Booth, Iwan Rheon, Colson Baker, Daniel Webber.
Det har vært snakk om filmatisering av en av rockehistoriens drøyeste biografier i en evighet, såpass at det lenge så ut til at det aldri kom til å skje. Men nå har det skjedd altså, og endelig er filmen om Mötley Crüe her. For oss som har lest boka er det ingen overraskelser, så spenningen ligger i «The Dirt» funker som det den skal – altså underholdning. Og det gjør den så absolutt. Fra starten der de møtes en etter en til gjenforeningen drøye halvannen time seinere er det som ventet en ren oppvisning i sex, dop og rock n’roll, akkurat sånn det skal være med Mötley Crüe.
Filmen kan egentlig deles opp i to deler, der den første halvparten er lettbeint og morsom rundt oppturen av bandet fra tidlig åtti-tall og inneholder de legendariske scenene med Ozzy blant annet. Første bandnavn-forslag av en ung Nikki Sixx er også hylende festlig. Høyst sannsynlig er det bra de gikk for forslaget til Mick Mars. Det er et hav av groupies, dop og en gjeng idioter som ikke bryr seg om noe annet og fremstår akkurat like banale som de burde. De har også funnet skuespillere som passer bra til rollene, spesielt Machine Gun Kellys tolkning av Tommy Lee og David Costabiles Doc McGhee som fortvilet prøver å holde gærningene i sjakk er noe av det beste med hele filmen.
Filmen tar som sagt en brå vending halvveis fra den kjente bilkrasjen der Hanoi Rocks-trommis Razzle mistet livet og en full Vince Neil satt ved rattet. Herifra og ut blir den langt mørkere og portretterer veien ned på en ganske så bra måte. Her får vi nedturene, som familietragedien til Vince Neil, Nikki Sixx sine overdoser og ikke minst Tommy Lees mindre heldige oppførsel mot det motsatte kjønn. Det siste burde kanskje blitt gjort et enda større poeng ut av.
Når det kommer til begrepet film i denne klassen er det egentlig bare én ting som gjelder – blir man underholdt? Og svaret på det er helt klart «ja». Det er hylende morsomt å se en naken Tommy Lee skremme vannet av gamle damer på hotellet, TVer som flyr ut av vinduer og et purungt Mötley fucking Crüe som hopper ut i publikum for å slåss – og ikke minst den nevnte seansen med Ozzy Osbourne.
Filmen har pedalen i bånn og volumet på 11 fra start til slutt som den bør ha når Mötley Crüe skal portretteres, og kremlåtene til bandet kommer på rekke og rad i tidsriktig rekkefølge. Nevnes bør også en nydelig coverversjon av «Live Wire» som jeg dessverre ikke aner hvem som gjør. Få den på soundtracket umiddelbart er dere snille.
Som «Bohemian Rhapsody» har ikke «The Dirt» noen gang utgitt seg for å være en dokumentar, men den holder nok på tidslinja litt mer nøyaktig enn førstnevnte. De har også tona ned det aller drøyeste fra boka – selv om filmen fortsatt har 18-års grense, kanskje for å gjøre den litt mer tacofredag-vennlig, men viser allikevel et av historiens villeste band på en bra og artig måte. Den sprenger ingen grenser, og inneholder heller ingen overraskelser for oss som kjenner både band og bok, men er så absolutt verdt å se for de som liker både bandet og rockemytene.
4,5/6 | Sven O Skulbørstad
På Netflix fra 22.mars