Om du vokste opp på 70-tallet eller starten på 80-tallet og hadde en interesse for musikk generelt, og rock n´ roll spesielt, var det umulig ikke å ha vært borti fenomenet KISS, og mest sannsynlig hadde du en formening om de også. Snart 50 år etter starten, er bandet i ferd med å avrunde showet med (nok en) heidundrendes avskjedsturné. I disse dager svirrer en dokumentarserie i to deler på nettet, og vi har tatt oss bryet med å se den, og fortelle deg hva du burde mene om bandet, myten, sirkuset og businessen vi kjenner som «The Hottest Band In The World»; KISS.
Jeg er en av de som vokste opp med bandet, født i 1973 som jeg er. Bandet ble dannet en måned før jeg så dagens lys, og ble en del av min tidlige musikkinteresse fra tidlige barnsben av. Jeg hørte «Dressed To Kill» da jeg var 6 eller 7 år gammel, og ble hekta fra første «Room Service». Dette forholdet varte til «Asylum» kom ut i 1985. Da startet en pause som skulle vare til godt voksne år, da jeg igjen begynte å høre på de gamle skivene.
Dokumentaren «KISStory» tar for seg bandets levetid helt fra de het Wicked Lester, og fram til turneen de nå skal ut på for å avslutte en lang og begivenhetsrik karriere. Vi møter i hovedsak Gene Simmons og Paul Stanley, men får også kommentarer fra Ace Frehley og Peter Criss, om enn i opptak fra tidligere intervju, ettersom de ikke ville være med om lønnsslippen ble vesentlig høyere enn de ble tilbudt. I tillegg møter vi dagens leadgitarist Tommy Thayer, og trommis Eric Singer, pluss Bruce Kulick. Vi møter også For Fighter Dave Grohl og Tom Morello fra blant andre Rage Against The Machine og Audioslave, som begge er store KISS-fans.
Det som slo meg først og fremst, er hvor joviale Paul og Gene fremstår, og da spesielt Gene, som har rykte på seg for å være en grisk, sjølgod businessmann. Å se de to gutta sitte i hver sin sofa og prate om bandet de har holdt gående i snart fem tiår er intet mindre enn rørende. Man formelig ser kjærligheten de to har for hverandre. At de i tillegg er flinke til å framsnakke viktigheten Ace og Peter hadde for den gryende suksessen, er også en fin gest, selv om begge får passene sine greit påskrevet underveis. Ikke at det er noen overraskelse, for man har jo selvfølgelig lest alle fire originalmedlemmers respektive biografier. Spesielt Peter Criss fremstår som like sutrete som han har blitt beskrevet. For en trommis som hadde Criss som en tidlig helt, er det trist å se, men den rollen klarte han fint å gi seg sjøl.
KISS hadde ingen enkel start på karrieren, og alt hang i en tynn tråd etter de tre første studioskivene. Plateselskapet Casablanca var nærmest konkurs, men manager Bill Aucoin nektet å gi opp, og satte både plateselskap og seg sjøl i gjeld til såvel kredittkortselskaper som tvilsomme private utlånere, og fikk bandet til å gi ut ei liveskive som virkelig skulle sette bandet på kartet; «KISS Alive!», som kom i 1975. Vi er da altså to år ute i bandets levetid, og de har allerede gitt ut tre studioalbum og et livealbum, i tillegg til endeløs turnering. Hardt arbeid skulle bære frukter; «KISS Alive» ble en braksuksess.
Ace og Peters festing blir også behørig kommentert, også fra de to involverte, og de legger ikke skjul på at det påvirket både bandet som merkevare, og medlemmene imellom. Allerede så tidlig som etter to år er det gnisninger innad i bandet, men manager Bill Aucoin trekker hardt i trådene, og får gutta til å fokusere på neste oppgave; å lage et fantastisk studioalbum. Enter produsent Bob Ezrin, og «Destroyer» ser dagens lys. Det som for meg fremstår som merkelig, er at verken «Rock And Roll Over» eller «Love Gun» blir nevnt, ei heller «Alive II», som også spilte en svært viktig rolle i bandets karriere. Hvem hadde vel ikke konsertplakater fra «Love Gun»-turneen på veggen?
Vi er såvidt innom «Dynasty» og «Unmasked», før Peter Criss forlater skuta, og Eric Carr kommer inn. Paul og Gene prater om endringene de merker i publikum i negativ retning på at det har kommet en ny mann inn, og jeg tar meg selv i å tenke; ‘Dette kjenner jeg meg ikke igjen i’, for jeg husker jeg syntes Eric var drittøff da jeg så ham første gang. Og han hadde TO basstrommer! DET var tøft, det! Det samme gjaldt da Ace gikk, og Vinnie Vincent overtok. Jeg likte han også, jeg. Muligens var det det amerikanske publikummet som var mer kjølige til nykommerne. Vi er såvidt innom «Music From The Elder» og «Creatures Of The Night», før vi skifter tema nok en gang. Det går fort i svingene.
Maskene faller ti år ut i bandets karriere, noe jeg aldri slutter å bli fascinert av. Jeg hadde ikke være fan i mer enn kanskje 7 år før de tok maskene, noe jeg ikke klarer å forstå i dag. De hadde da masker mye lengre enn det??! Neida, allerede i 1983 viste de verden sine sanne ansikter, noe som falt en 10 åring hardt for brystet, til tross for at jeg syns det var ufattelig spennende!
I 1991 døde trommis Eric Carr, noe jeg syns Gene og Paul alltid har brukt for lite tid på å prate om. Eric elsket å være trommisen i KISS, men de har brukt lite spalteplass på det. Jeg håper det er fordi de har dårlig samvittighet for at de hyret inn Eric Singer til å spille inn trommesporet på «God Gave Rock n´ Roll To You», til tross for at Carr insisterte på å gjøre det selv, enda så syk han var. Han fikk heldigvis lagt på noen vokalstrofer og spilt inn videoen. Han hadde fortjent mer hederlig omtale fra sine kolleger.
Så er det tid for reunion, noe som vies ganske mye plass. Tiden opp mot MTV Unplugged er behørig dokumentert, noe som føles rettferdig, for jeg husker gleden jeg opplevde da de fire originale medlemmene sto på samme scene igjen. Det er rørende å se gleden de fire viser over å være samlet igjen, og verden fikk igjen oppleve KISS fra storhetstiden. På toppen av det hele skulle de igjen ikle seg kostymer og kabuki-sminke. For en gavepakke! Men gleden skulle ikke vare i mange år, for gamle spøkelser ble til nye, og vi fikk nok en reprise på Ace og Peters umodne oppførsel, noe som har fortsatt til i dag.
«KISStory» er en svært severdig dokumentar både for KISS-fans, og rockeinteresserte. Bandet har levd rock n´ roll-livet til fulle, både på godt og vondt, og for en som har vokst opp med bandet er det moro å se klipp fra bandets tidlige karriere. Jeg vokste opp på et sted der vi fikk kabel- TV forholdsvis tidlig, men det var svært lite videoer og info om KISS som kom på skjermen min, til tross for iherdig brev-korrespondanse til de engelske nettverkene. Men som tidligere nevnt, er måten Paul og Gene fremstår på, rørende. For min del kunne dokumentaren gjerne vært lengre enn de snaue tre timene den varer. En episode til hadde nok gjort susen, for det er mange temaer de kunne belyst mer, men vi tar disse tre timene godt imot, og ser de gjerne flere ganger. Det har vært nesten 50 begivenhetsrike år, og vi kan takke et legendarisk band for lang og tro tjeneste.
5/6 Jan Egil Øverkil
Photocredit: Courtesy A&E