Tirsdag 23. august 2016
De siste to-tre låtene til supportband Textures holdt publikum varme, og skapte bra stemning i et ikke stappfullt, men like fullt bra oppmøtt John Dee. Det gikk en god gjeng til merch-avdelingen rett etter konsertstart og handla Textures-stæsj. Utelukkende et bra tegn, og jeg syns det var leit at jeg ikke fikk med meg mer.
Men nå var jeg der tross alt for hovedakten Fear Factory. Jeg har likt bandet i over 20 år, men aldri fått anleding til å bivåne de live. Og da jeg har lest litt ymse om clean-vokalen til Burton C. Bell, at gitarmaskinist Dino Cazares kan virke litt mett og lei for tiden og at trommis Mike Heller etterfølger trommegudene Raymond Herrera og Gene Hoglan uten å være i nærheten kvalitetsmessig, var jeg nesten litt smånervøs da gjengen entret scenen til en vakker og pompøs intro. Har de blitt et «cash-in»-band på gamle dager? Var folk i det hele tatt fortsatt interessert i Fear Factory og gadd å ha seg på konsert?
Idet startskuddet «Demanufacture» blåste øra reine og den gikk rett over i «Self Bias Resistor» var det ikke noe å lure på lenger. Folk kjente absolutt sin besøkelsestid og ga et legendarisk band den mottakelsen de fortjener. Bell sang mer enn bra nok (langt ifra noen Josè Carreras riktignok, men det trenger han vel strengt tatt heller ikke) og hadde like tøffe gutturale bjeff som på skive. Dino så ut som han koste seg glugg i hjel og hadde bra interaksjon med de nærmeste fans. Og jeg skal gi Mike godkjent, selv om han nok ikke var helt der oppe ved forgjengerne sine. På den annen side, hvem er? Bassist Tony Campos gjorde akkurat det en bassist i Fear Factory skal, altså følge herr Cazares til punkt og prikke og se tøff ut.
Låtmaterialet var lent heftig på «Demanufacture» og sisteslipp «Genexus», med en fin miks fra skivene i mellom – pluss et par fra debuten «Soul Of A New Machine», og generelt en bra blanding fra hele karrieren. Skulle jeg klage ville jeg gjerne hatt «Linchpin» og «Scapegoat» – mitt aller første møte med bandet for snart en mannsalder siden – uten å være sikker på hvilke låter de da burde ha bytta ut. Det som overraska meg mest dog; der Fear Factory kan bli en tanke ensformig på skive var ikke det noe jeg tenkte over i det hele tatt i løpet av den drøyt halvannen time lange konserten. Et audiotivt deng av en halvannen time, akkurat sånn det skal være.
«Replica» avsluttet selvfølgelig showet, og bandet takka for seg og så fornøyde ut med dagens dont. Noe de absolutt burde være også. (Intervju med Dino Cazares her!)
4,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Ellen Palmeira
