Europe spilte på Tons Of Rock i sommer, og i den forbindelse tok vi en liten prat med en særs charmig Joey Tempest før han entret scenen på festningen i Halden.
Tekst Marianne Lauritzen (Sidekick: Sverre Rokseth) | Foto Arash Taheri
Det er i år 30 år siden Europe ga ut “The Final Countdown” – albumet som ga dem deres store gjennombrudd i 1986. Vi var nysgjerrig på Joeys nostalgiske tanker rundt dette.
– Hvordan føles det at det har gått 30 år siden “The Final Countdown”?
– Ja, det er interessant, det er litt kult. Vi var jo unge da, tidlig i 20-årsalderen, da vi spilte inn den. Det var den tredje plata vi lagde, og første gangen vi var i et ordentlig studio, og vi fikk jobbe med en amerikansk produsent. Det er mange gode minner. Vi skal spille hele plata på turné i høst. Det blir spennende, vi har ikke spilt låter som “Time Has Come” på veldig mange år. Det blir kult for både fansen og bandet.
– Blir det stor turné for å feire 30-årsjubileet?
– Nei, vi har komprimert det til ti konserter i Europa i november. Det blir bare en konsert i Skandinavia, på Circus i Stockholm. Vi vil ikke holde på med dette hele året, vi ville bare gjøre en kort greie, og så går vi inn i studio igjen for å lage en ny plate. Vi har nye ting på gang, men det blir spennende å gjøre en liten markering av “The Final Countdown”, kanskje vi filmer det også. Og så blir det ny turné til våren igjen.
– Så bra at ikke dere også har planer om avskjedsturné snart, som så mange andre.
– Ja, de er litt skumle de der avskjedsturneene, de er jo så lange. De begynner å bli 3-4 år lange. Haha.
– Godt å høre at det kommer nytt materiale.
– Jaja visst, vi skulle egentlig gått i studio i høst, men det blir nok i begynnelsen av neste år.
– Dere har hatt nesten samme lineup i over 30 år, hva er oppskriften på det?
– Vi har vel vunnet i lotto, vi har hatt flaks som har fått spille med de samme gutta så lenge. Når man er yngre er det lettere å krangle litt, men nå så respekterer vi hverandre og alle har fått rom til å gjøre plater med andre artister utenom bandet. Det er fint å kunne ha en jobb sammen med folk man kjenner så godt. Vi har kjent hverandre siden vi var 15-16 år, det er ganske spesielt. Og det gjør at vi føler oss tryggere på scenen. Vi gikk på samme konserter da vi var små, som Whitesnake og Thin Lizzy. Da Thin Lizzy kom til Stockholm gikk vi alle sammen. Vi har holdt sammen siden vi var tenåringer, og det tror jeg hjelper oss fortsatt.
Pudler og bjørner
– Mange ser på dere som et 80-talls puddelrockband, men etter comebacket på 2000-tallet virker dere mer 70-tallsinspirert. Spesielt på den siste skiva.
– Ja, “War Of Kings” er topp. Den er varm og skjønn, en skikkelig classic rock-plate.
– De fleste kommer kanskje fortsatt for å høre 80-tallshitsene?
– Ja, det er mange, spesielt i visse land, det er forskjell fra land til land. I Sverige har vi spilt så mye at de også liker de nye låtene. Vi fikk t.o.m. en Rockbjörn i fjor. (Her danket de ut både Backyard Babies, In flames, Ghost og Sabaton i klassen “Årets hardrock”, og det var første gang de vant en Rockbjörn siden 1986.) Men selvfølgelig, “Rock The Night”, “The Final Countdown” og “Superstitious” er viktige for folk, og vi liker å spille dem. Men når vi går i studio da er vi ikke nostalgiske, da vil vi finne et bra studio og bra produsenter, og skape ny bra musikk. Det er en utfordring. Hadde vi ikke gjort det kunne vi bare lagt opp, vi kunne aldri reist rundt bare for å spille de gamle greiene. Vi pleier å spille 5-6 nye låter hver gang.
– Hva inspirerte dere til å skrive “War Of Kings” albumet?
– Vi hørte Rival Sons skive “Pressure & Time” for mange år siden, og der hørte vi den kuleste trommesoloen vi noensinne hadde hørt, i tillegg til bra vokal og produksjon, så vi tok en sjanse og ringte produsenten deres Dave Cobb. Og han svarte: ”Så kult, jeg hørte på Europe da jeg var liten, jeg vil gjerne produsere”. Så kom han over til Stockholm. Da vi snakket med han oppdaget vi felles inspirasjonskilder som Black Sabbath, Deep Purple og Led Zeppelin. Men alt skjedde ganske fort, det var ikke helt planlagt å lage en classic rock-skive.
– Stemmer det at dere bare brukte to uker på å spille den inn?
– Ja, max to og en halv uke. Så fort spiller vi inn nå. Det er mange av de raske beslutningene som skaper en bra plate, i stedet for å over-analysere hele tiden.
Soundcheck
– “Out Of This World” er et litt undervurdert album med mange sterke låter, hvordan var det å følge opp suksessen etter “The Final Countdown”?
– Det var interessant, da møtte vi en annen produsent, Ron Nevison. Han hadde jobbet med Led Zeppelin tidligere, og han gjorde ”Obsession” albumet til UFO. Men han hadde nettopp begynt å jobbe digitalt, så vi er ikke helt fornøyd med lyden på den plata i dag. Men låtene er bra, vi spiller alltid 2-3 låter fra den skiva.
– Er det noen av deres egne skiver dere ikke kan stå inne for i dag?
– Vanskelig å si, men nå er det så lenge siden at man finner noe bra med alle skivene. Men vi har mixet vår aller første plate på nytt, den syntes vi ikke låt så bra. “Wings Of Tomorrow” synes jeg er ganske bra. “The Final Countdown” har vel en mer radiomix kan man si. Under “Prisoners In Paradise” bodde vi i LA, og det kan nok høres på soundet. Den kunne vi kanskje gjort mer organisk. Det var egentlig det vi ville da vi møtte produsent Beau Hill, vi begynte allerede der med å ville lage noe mer organisk som vi har gjort nå, men så ble det ikke helt sånn. “Secret Society” produserte vi selv, og jobbet døgnet rundt, så det fant vi ut at vi ikke kunne gjøre mer. Stefan Glaumann, som mixer Rammstein, mixet den for oss. Så det ble da bra til slutt. På “Last Look At Eden” åpnet vi sound-et litt, en mer bombastisk produksjon. Det var på den plata vi merket at vi hadde litt blues i oss, det kom frem på turneen. Så på “Bag Of Bones” og ”War Of Kings” er det spor av soul og blues, men med et organisk sound. Vi går nok aldri tilbake til det bombastiske soundet igjen.
– Hvilket album er du mest fornøyd med?
– Det pleier alltid å være den siste plata, he he. Nei, men de to siste er så bra fordi de viser oss som et bra rockeband, et turnerende band med lite dilldall.
– Melodisk hardrock er mer akseptert i Sverige enn i Norge, hva tror du er grunnen til det?
– Ingen aning. Jeg har ikke bodd i Sverige på 25 år, men allerede da var Europe tidlig ute med melodisk hardrock i Skandinavia. Dere hadde vel TNT? De var jo bra synes jeg, og så var det Pretty Maids i Danmark. Så noen var det, men vi begynte tidlig å fokusere på England. Vi ville ut å turnere som Deep Purple, det var en drøm. Det tok litt tid, men “The Final Countdown” åpnet alle dører. Men Sverige og melodisk hardrock, jeg vet ikke, Norge har jo masse bra, a-ha for eksempel. Melankolske og såre tekster kombinert med litt oppløftende musikk er typisk Skandinavia. Det må være en gammel vikinggreie.
Gamle og nye brorskap
I 1986 valgte John Norum å forlate bandet, og ble erstattet av Kee Marcello som spilte med dem på både “Out Of This World” og “Prisoners In Paradise”. Vi spurte Joey om han kunne fortelle litt om hva som skjedde rundt splitten med Norum.
– John og jeg var gode kompiser, vi startet jo bandet sammen, vi var som brødre egentlig. Men så ble vi så store så kjapt etter “The Final Countdown”, vi var slitne og sluttet å snakke med hverandre. Vi kjørte i hver vår limousin og pratet gjennom turnelederen. Vi sluttet å kommunisere rett og slett. Og det var for mye som skjedde hele tiden, for mye fotoopptak, promotering osv. Kee Marcello hadde vi jobbet med tidligere på en veldedighetssingel for Afrika som jeg skrev, ”Give A Helping Hand” het den. Da så vi ham spille og skjønte at han var en talentfull fyr. Vi hadde ikke så mye tid da Norum bestemte seg for å satse på solokarrieren, så da tenkte vi på Marcello med en gang, selv om vi sikkert kunne fått inn hundre gitarister på audition. Vi gjorde to plater med han, en dyktig gitarist, og vi hadde mye moro med han. Men Norum kjennes som en bror for meg.
– Europe og Yngwie Malmsteen er vel de mest kjente musikerne fra Upplands Väsby, var det noen konkurranse dere imellom på den tiden?
– He he, Leif Edling fra Candlemass kommer også derfra. Men konkurranse var det ikke, vi pleide å se hverandre spille.
– Har du kontakt med Yngwie i dag?
– Norum prater litt med ham. Jeg har ikke sett Yngwie på lenge, men jeg kjenner ham godt og jeg inviterer ham på ting, men han bor i Miami så det er litt vanskelig å få til.
– Hvordan var det å spille på Väsby Rock Festival?
– Det var fantastisk. Vi spilte der det andre året de arrangerte festivalen. Halvparten av folka var jo kompiser av oss, så det var litt spesielt, haha. Men vi var stolte av å spille på hjemmebane, det var jo vår by.
– Og dere har nylig spilt med Foreigner?
– Ja, det var noen konserter i England. Da ble vi kjent med Mick Jones, en dyktig låtskriver. Bra band også. Men vi er kanskje litt mer heavy nå enn det Foreigner er, men det var en bra pakke i England.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2016