Harper Collins
Erik Grönwall vokste opp i lille Knivsta utenfor Uppsala, lærer seg å spille gitar av pappa som var dansebandmusiker, melder seg på Idol og vinner hele greia i 2008 med å cruise gjennom konkurransen med låter av Skid Row, Van Halen og Iron Maiden. Så får han tilbud fra det unge lovende 80-tallsinspirerte rockebandet H.e.a.t, gir ut fire skiver med dem og turnerer frem til 2020 da han slutter, flytter til Sør-Afrika for å bli manager, synger i en oppsetting av «Jesus Christ Superstar» på Broadway med Alice Cooper, og så får livet snudd opp ned av en kreftdiagnose som fører til månedsvis på sykehus, beinmargstransplantasjon og et alvorlig svekket immunsystem, mens han sverger på at han skal fortsette å synge og komme seg tilbake på scenen. Så dukker drømmetilbudet fra idolene i Skid Row opp, han spiller inn en skive med dem og turnerer gjennom 2023 før kroppen sier fra om at en intensiv verdensturné blir for krevende – enda managementet hadde lovet at de skulle ta hensyn til hans helsetilstand og legge opp til et rolig turneprogram med nok pauser underveis til å komme til hektene – leukemibehandlingen setter helsa kraftig ut av spill, tapper deg for energi og gjør at det tar lang tid å komme til hektene etter en forkjølelse eller en influensa. Og i vår var Skid Row-eventyret over etter kun to år.
Denne Askepott-historien er velkjent for de som har fulgt Grönwalls karriere det siste tiåret eller så, og kan minne veldig om filmen «Rock Star» fra 2001 – men i filmen hadde ikke Mark Wahlberg en kreftsykdom å stri med.
Boken tar først og fremst for seg hvordan Erik Grönwall kom seg opp og frem her i livet, og hvordan kreftsykdommen påvirket ham. Det er kampen mot kreften som får hovedfokus i denne boken, hvis du er ute etter mest mulig detaljer om de fire H.e.a.t-skivene eller den ene Skid Row-skiva, så vil du nok bli skuffet – jeg tror knapt en eneste låttittel blir nevnt i løpet av boka, og skivene får heller ikke mer enn et avsnitt hver om hvordan man skrev og lagde de. Heller ikke hans bandkolleger fra noen av bandene får man spesielt inntrykk av, unntatt H.e.a.t-keyboardist Jona Tee som fremstår som en solid og god venn som alltid støttet ham og opprettholdt kontakten helt frem til i dag.
Erik Grönwall virker som en veldig fin og sympatisk fyr (et inntrykk jeg kan underskrive på etter å ha møtt og intervjuet ham tre ganger – første gang i 2017 her, i 2020 her og 2022 her!), men denne boken blir mer en beretning om viljestyrke, om å følge sine drømmer, og om å håndtere en alvorlig kreftsykdom mens du er i musikkbransjen. Noen «The Dirt» er det ikke – bortsett fra litt fyll og fest i de tidlige år er det ganske skandalefritt, og Grönwall er en gift familiefar som har vært sammen med sin Ninni siden tenårene, så her er det ekstremt lite sex & drugs-historier å hente. Men jeg savnet å høre mer om musikken, om skivene, låtene, turneene, forholdet til de ulike bandkollegene…
Han er fortsatt bare 36 år gammel, og historien om Erik Grönwall er langt fra over – han har allerede sunget på fem låter til neste års skive fra Michael Schenker, selv om han neppe kommer til å gjøre noen lang turné med MSG – men vi krysser fingrene for å se ham på scenen igjen i årene fremover, for vokalmessig er Erik Grönwall en av de aller beste sangerne som Skandinavia noen gang har produsert.
4/5 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 12. september 2024
MIntervju med Grönwalls ex-kolleger fra Skid Row i septembernummeret av Norway Rock Magazine! Abonner her for en hundring og få det på utgivelsesdag!