Eric Martin kommer alltid til å være mest kjent som vokalisten fra supergruppa Mr Big, men siden det er et band som stadig tar lange pauser, holder han seg travel med andre ting. I høst var han i Norge for en serie akustiske konserter med kun sin egen gitar som akkompagnement, og NRM satte seg ned med den evigunge herren med to halvlitere på et særs vaklevorent utebord på et fortau utenfor en karaokebar i Oslo sentrum.
Tekst og livefoto Geir Amundsen
– Skål da, Eric! Så hvor lenge har du drevet og turnért på denne måten, med kun deg og en gitar?
– I årevis. Dette er min fjerde turné i Europa – i år! Vi gjorde et tyvetalls konserter med Mr Big i fjor høst (hovedsakelig i Asia) og avsluttet med en turné i Sør-Amerika i februar i år. Derifra gikk jeg rett over i en serie konserter kalt Rock Meets Classics, i Tyskland, med et 45-mann sterkt symfoniorkester. Det var meg og Ian Gillan, John Wetton, Marc Storace fra Krokus og Rick Parfitt fra Status Quo. Og Matt Sinners band backet oss, de er knallbra. Jeg sang «Take Cover» og «Green Tinted Sixties Mind» backet av fullt orkester, selv om det skal innrømmes at «To Be With You» med masse fioliner ble i overkant cheesy og pompøst! Men utrolig kult å spille på den måten foran 10-12000 hver kveld, og alle konsertene var utsolgte. Bra energi i publikum, men fra mitt ståsted føltes det som å synge foran mine foreldre og vennene deres! Men det var kult! Og jeg fikk synge med Ian Gillan hver kveld, så det ble 25 ganger «Smoke On The Water».
– Jeg ville aldri tippet ham som en av dine store helter.
– Tja, jeg elsket kanskje ikke ham i Deep Purple da jeg vokste opp, men jeg elsket ham i «Jesus Christ Superstar»!
– Du er sikkert mer fan av stemmen til Paul Rodgers og hans like – karer med soul og blues i stemmen.
– Helt klart! Og jeg var mer fan av Gillans etterfølgere i Deep Purple. Men da jeg fikk spille med ham nå, oppdaget jeg hvor mye bra han har sunget på. Alt fra «Hush» (Det var ikke Ian Gillan, Eric!) til «Perfect Strangers» – jeg elsker musikken fra 60-tallet og det mer psykedeliske lydbildet. Men ja, jeg var nok mer fan av David Coverdale, Glenn Hughes og Joe Lynn Turner – til og med Graham Bonnet og så klart Ronnie James Dio. Dio har for min del alltid fremstått som en slags middelaldersk Paul Rodgers! Jeg vet du har en haug med spørsmål på blokka di, men jeg må bare fortelle om første gangen jeg traff Ronnie. En kompis av meg, Jeff Pilson som har spilt bass i Foreigner i mange år nå, var i samme studio som Mr Big da vi spilte inn «Lean Into It» – jeg tror han var med på håndklapping og kor på «To Be With You», faktisk. Men han tok meg med til et av de andre studioene i samme bygget, og der satt Ronnie i TV-stua og så på World Series (baseball) – en kamp med Toronto Bluejays, det var visst et av favorittlagene hans. Litt overraskende siden han var fra New York – men pussig nok trodde jeg lenge at han var engelsk, siden han var i engelske band som -Rainbow og Black Sabbath! Og jeg hadde nesten aldri hørt ham prate. Han sang alltid så autoritært – ‘Holy -diver!!!’ – med en Basil Rathbone/ Sherlock Holmes-aktig klang i stemmen. Men han sitter der og følger med på kampen, og jeg og Jeff kommer inn, og Jeff prøver å presentere meg og sier ‘Hey Ronnie, dette er min venn Eric Martin…’ før Ronnie bare holder opp hånda og sier ‘Et øyeblikk!’ uten å ta øynene fra skjermen engang. Og når laget hans har slått, reiser han seg fra sofaen for å hilse på – men han ble ikke noe høyere av den grunn! Han var så liten! Og det sier jeg ikke for å være ekkel, jeg elsker den mannen, hvil i fred, men han var virkelig lav! Jeg er den korteste i Mr Big, men jeg følte meg som en kjempe stående ved siden av Ronnie. Jeg var litt starstruck og visste ikke helt hva jeg skulle si…
– «Starstruck». Huh huh.
– ‘Lady Starstruck, she’s nothing but bad luck…’ Ha ha. Jo, jeg visste ikke hva jeg skulle si til helten min, så jeg nevnte at jeg hadde sunget nasjonalsangen på stadionet før en kamp med San Francisco 49ers, og at det hadde jo vært perfekt for ham å gjøre noe tilsvarende for hans lag? Og da han svarte, ble jeg først overrumplet over at han svarte på newyork’sk aksent, siden jeg trodde han var engelsk, men han sa at ‘Næh…det er ikke noe ‘Fire’ i teksten.’!
– Du kødder!? Eller han kødda?
– Æresord! Jeff var vitne til dette. Jeg skotta bort på Jeff og tenkte ‘Tuller han nå?’ Jeff bare himla med øynene.
– Så han sang av prinsipp ikke tekster uten ord som ‘fire’, ‘dragons’, ‘rainbow’ eller ‘castles’?
– Nei, man fikk nesten inntrykk av det! Uansett, for å besvare spørsmålet ditt…
– Nå har jeg glemt hva det var.
– Jeg og! Haha! Om hvor lenge jeg har gjort akustiske konserter. Årevis! Jeg kaller det «The Endless ‘Mama-Needs-A-New-Pair-Of-Shoes’-Tour»! Kona mi driver og innreder den nye garderoben min nå for å få plass til alle skoparene sine! Hun hater at jeg omtaler konsertene på den måten, og er ikke sikker på om publikum tar spøken. Men jeg spiller jo både fordi jeg må tjene penger til livets opphold og til familien min, og fordi jeg er musiker – det er dette jeg kan og elsker!
– Kona di, Denise, er også din manager, ikke sant?
– Tja, hun har vært, men er i ferd med å trappe kraftig ned. Jeg tror hun er møkka lei av sin ektemann/klient/vokalist. Vi spilte i et band sammen også, og det funka ikke.
– Ja, hun var trommisen i solobandet ditt en periode?
– Riktig. Koner liker ikke nødvendigvis å ta ordrer fra sine ektemenn/vokalister…
– Yoko Ono-syndromet?
– Noe sånt! Selv om Denise var en mye bedre musiker enn det Yoko, eller Linda McCartney var.
– Er hun fortsatt musiker da?
– Jada. Hun er en glimrende trommis, hun spilte i et funkband da jeg traff henne. Selv om hun er en liten, slank vakker dame, har hun nesten John Bonham-nerven, og spiller fortsatt i et par bluesrockband i San Francisco. Sikkert derfor hun ikke gidder være manager for meg lenger.
– Du har jo hatt et par semi-legendariske managere opp gjennom årene, må sies!
– Absolutt. Helt fantastisk. Bare de beste! Herbie Herbert er rockens Svengali.
– Han er nesten der oppe med Peter Grant og Brian Epstein.
– Joda. Herbie kunne gneldre godt, men han ble aldri fysisk, slik Peter Grant gjerne ble om han ikke fikk det som han ville. Herbie var mye smartere. Han startet som roadie for Santana, og jobbet for de i årevis – du kan se ham på Woodstock-filmen! Først rigget han bandets utstyr på scenen, så løp han gjennom folkemengden på en halv million, til miksepulten og styrte lyden! Og så løp han tilbake til scenen for å rigge ned Michael Shrieves trommesett. Jeg tror han endte opp med å være manager for Santana. Og det var hans idè å gi Santanas keyboardist Gregg Rolie og gitarist Neal Schon utløp for sin musikalske kreativitet, og dannet Journey sammen med Ross Valory fra Frumious Bandersnatch. Jeg kjenner alle disse gutta godt, vi snakker stadig sammen, så jeg har fått alle disse historiene fra innsiden. Ross Valory er verdens kuleste fyr, skikkelig gammel hippie på innsiden fremdeles. Senere ble Herbie også manager for Y & T.
– De er forresten her i Oslo i neste uke.
– Det allmektige Y & T. Mitt favorittband gjennom tidene!
– Faktisk? Ja, jeg husker du invaderte scenen mens de spilte på Rock The Boat for 8 år siden, kora litt, og stagediva ut til publikum!
– Hahaha, ja stemmer! Jeg var skikkelig fyllesjuk dagen etterpå, og da skulle jeg spille på Union Scene i Drammen, men det gikk knallbra, det ble en av mine beste solokonserter noensinne! Og jeg hadde nok en av mine beste solokonserter i Drammen igjen nå på lørdag! Så jeg vet ikke hva det er for noe, om det er stemninga i Drammen eller Norge…
– FAEN! (Og vips velter man en nesten full halvliter øl utover bordet, iPad, iPhone og fanget og skoene til Eric Martin.)
– Shit! Gikk det bra? Redder vi iPaden?
– Ja, trur det gikk greit, du fikk den verste støyten, sorry mann!
– Du må få deg en ny øl snarest! Og så til den prisen da! Ten bucks!? Ikke tenk på renseriregninga på skoene mine, haha!
– Du er jo rockemusiker, du skal stinke av øl…
– Jepp! Jeg skal på flyet til Helsinki i morgen, alle kommer til å lure på hvilken parfyme jeg bruker, ha ha! Vi flytter bare over på nabobordet. (Undertegnede går inn og henter en klut og kjøper nye pils. Imens:) Skal vi se her… er båndopptakeren fortsatt på? Gjør vi stadig intervjuet? Jada! Og da er du inne og kjøper øl, ja – håper du kjøper en til meg og, for du skylder meg en etter å ha gjort buksa mi søkkvåt, ha ha! For et søl du lagde! Men det er kult, broder, ikke noe problem! Åh herregud, det er morsomt da! Så da kan jo jeg snakke om rompa di mens du ikke er her. Skal vi se, hva er du for slags fyr, tro? Du er tydeligvis en rocker, som har god peiling på 70-, 80- og 90-tallet – men vet du egentlig noe om bluesen?! Det må vi finne ut av! (Undertegnede kommer intetanende tilbake til bordet med nye øl.) Se der ja – da har vi fått påfyll! Vi er i gang igjen!
– Så hvor lenge har du turnért i Europa nå?
– Det er bare halvannen uke siden jeg startet. Men dette er som sagt min fjerde tur til Europa i år. Jeg gikk rett fra Rock Meets Classics til å gjøre akustiske show i Europa.
– Og hvor lenge skal du holde på denne gang? Er det ikke kjedelig å turnére alene, uten et band, uten et crew, ikke engang en road manager? Blir det ikke ensomt?
– Jeg skal gjøre 30-40 konserter før jeg drar hjem – og jeg koser meg! Jeg er på veien! Etter Europa er det New York og Philadelphia i USA, og så til Lima, Peru med Trixter! Men neida, det skjer noe hele tiden, så jeg rekker nesten ikke kjede meg. Men joda, det kan bli ensomme stunder. Nå for tiden reiser Jimmy James sammen med meg og varmer opp, vi stortrives i hverandres selskap og gjør noen låter sammen på slutten av min konsert. Han har spilt med Mike Tramp og med Bad Company, utrolig dyktig fyr! I dag er jeg dautrøtt fordi jeg var oppe og ute i Drammen til 4-5-tida på morgenen og stirret på den blodrøde månen. Det var dritkaldt, og jeg sto der som en tulling og tok bilder med mobilen min, men jeg fikk ihvertfall opplevd det! Det kan bli lenge til neste gang!
Eric Martin på Buckleys i Oslo.
– Jeg må nesten spørre deg hvordan det går med Pat for tida? (Mr Bigs trommis Pat Torpey ble diagnosert med Parkinsons for et par år siden.)
– Han er fortsatt på Parkinsons Nivå 1. Så det vil si at han har ikke ukontrollerte skjelvinger som Muhammed Ali eller Michael J Fox. Pat er ikke der – ennå. Hendene hans rister litt, men han kan spille opptil ti låter nå. Han var jo med oss på «Stories We Can Tell»-turnéen, og spilte på 4-5 låter hver kveld, litt avhengig av hvordan han følte seg. Jeg tok han med meg til Japan i forrige måned, og vi gjorde en del akustiske konserter sammen, bare vi to. Det ble spilt inn CD og DVD av en av konsertene, som kommer ut i november. Det gikk på TV i Japan for et par uker siden.
– Har Mr Big noen konkrete fremtidsplaner per i dag?
– Billy (Sheehan, bass) er jo opptatt med The Winery Dogs ut året og langt ut i 2016, de kommer med ny skive i disse dager. Paul (Gilbert, gitar) kommer med en skive som heter «I Can Destroy» – og det er jo litt snålt. Jeg vet ikke om Paul sjekker ut mine soloskiver, men jeg lagde en som het «Destroy All Monsters» – takk skarru ha, Paul! Men det neste vi gjør sammen er antagelig ikke før i oktober 2016, da har vi Monsters Of Rock Cruise. Der skal vi headline. Og jeg vil tro at vi kommer til å begynne arbeidet med ny skive rett etter det. Men før den tid kommer sikkert jeg og Pat til å gjøre flere akustiske show sammen, og jeg vil gjerne ha ham med meg på Def Leppard Cruiset jeg skal gjøre i januar, hvis han føler at helsa holder.
– Du nevnte «Destroy All Monsters» – det er nå blitt 12 år gammelt, og det er fortsatt ditt nyeste soloalbum.
– På lista mi over ‘Ting Å Gjøre I 2015’ sto det blant annet ‘Lage nytt soloalbum’. Men det sto det også på lista for 2014, og 2013, og… du skjønner tegninga! Så jeg har endret lista så det nå står ‘Lage et nytt soloalbum dette tiåret’ – og ikke minst ‘Ikke få langt hår igjen’.
– Men du har jo gjort mye annet morsomt utenom Mr Big og solokarrieren.
– Ja, jeg har for eksempel Scrap Metal, et rent liveband som kommer sammen og gjør coverlåter i ny og ne, noen korte turné er. Det er meg, Nelson-brødrene, Kelly Keagy fra Night Ranger, Mark Slaughter, Jeff Scott Soto, Joe Lynn Turner og Kip Winger hiver seg med av og til. Alltid knallmoro!
– Og for noen år siden gjorde du en skive og en turné sammen med Japans fremste gitarist, og Jack Blades fra Night Ranger.
– TMG ja. Tak Matsumoto Group. Det var i 2004. Tak Matsumoto spiller gitar i duoen B’z, de er enorme i Asia – ENORME! De har solgt 80 millioner skiver, hatt over 40 låter på førsteplass på japanske hitlister, og har håndavtrykkene sine på Hollywoods RockWalk! Uansett, Tak ville gjøre en mer amerikansk skive, og jeg var vel den første som kom ombord. Jeg var på en av konsertene hans, vi snakka etterpå, og så ringte jeg til Jack og sa at dette måtte han bare ta seg tid til å bli med på. Vi fikk med Brian Tichy på trommer, og Cindy Crawford spilte også trommer på noen låter.
– Cindy Blackman, tenker jeg vi sier. Trommisen til Kravitz.
– Haha, ja så klart! Crawford, Blackman, whatever – eller, hun heter egentlig Cindy Blackman-Santana nå – hun er gift med Carlos Santana, og spiller i turné-bandet hans. Han fridde faktisk til henne på scenen foran tusener av tilskuere!
– Oh, vågalt!
– Jepp! Men da vi skulle turnére skiva, var hverken hun eller Brian tilgjengelig, så vi fikk i stedet med Chris Frazier, som kjører over begge, for å være ærlig! Kjenner du til han?
– En del. Steve Vai og Whitesnake vel? Og han spiller i Foreigner nå.
– Bingo! Du har oversikten! Sykt kul fyr – han synger, spiller gitar, keyboards, alt! Og selv om Tak -Matsumoto var utrolig kul mot oss, så måtte vi tre amerikanerne kjøre i bandbussen bak Taks limousine på vei til konsertene, ha ha! Hver gang jeg eller Jack maser på ham om å lage en ny TMG-skive, så svarer han bare ‘Jeg skal tenke på det.’!
– Jeg elsker den skiva.
– Ja, den er klasse! Enkelte låter er litt cheesy. Og du kan høre på gitarspillet og låtene at dette er en kar som tenker annerledes i forhold til skalaer og tonevalg.
– Ja, det orientalske skinner klart igjennom. Men det er det som gjør den så spennende og unik.
– Ja, ikke sant! Den kostet utrolig mye å lage, men jeg fikk en rimelig heftig lønnsutbetaling som følge av platesalget og konsertene. Tror fortsatt ikke jeg har brukt opp alt!
– Jeg kommer til å stå og kauke på «Everything Passes Away» i kveld, så bare vær forberedt!
– Kanonlåt! Jeg hørte på den her om dagen, elsker det partiet hvor Jack leser opp dette bibelsitatet.
– Apropos konserten i kveld, hva kan folk forvente seg fra et akustisk Eric Martin soloshow? Jeg har forstått at du har ingen fast setliste?
– Jo, jeg har en viss plan på hva som skal spilles – jeg har en setliste her i baklomma, skal vi se… Faen! Dette er jo regninga fra hotellet! Haha… da blir det improvisert i kveld! Så bare rop ut ønskelåter, hvis jeg ikke kan den på gitar, så tar jeg den a capella! Buckleys som jeg spiller på i kveld, er en bluesklubb, så det skal passe bra, tror jeg. Vanligvis har jeg salen full av Mr Big-fans som -roper etter «Addicted To That Rush», «Colorado Bulldog» og «Shy Boy» – låter som jeg ikke har sjangs å spille akustisk! Så jeg spiller de Mr Big-låtene jeg har skrevet, slik jeg skrev de.
– Så du holder deg til dine egne låter?
– Ja, men jeg spiller de ikke slik Paul Gilbert spiller de – det har jeg ikke mulighet til! Ingen soloer…
– …og ingen Makita-driller?
– Haha, ingen Makita-driller, nei! Jeg lærte meg starten på «Addicted To That Rush», og tok den da noen i publikum ropte på den. Og folk gikk bananas – og så innså jeg at ‘Shit, jeg kan jo ikke resten!’. Men i kveld kommer jeg til å åpne med «Water Over The Bridge», og «A Rose Alone» fra «Get Over It». Jeg er veldig glad i Richie Kotzen-årene, forresten. Jeg elsker Paul Gilbert – når jeg spiller i band med Paul Gilbert. Men jeg føler virkelig at skivene vi lagde med Richie Kotzen på gitar er særs undervurderte.
– Du har jo spilt med noen sinnssykt dyktige gitarister – Kotzen, Gilbert og Matsumoto. Hvor mye begrensninger setter det på låtvalget ditt på de akustiske showene dine?
– Jeg er en helt grei gitarist, men det er ingen som forventer at jeg skal gjøre «Green-Tinted Sixties Mind» på gitar slik Paul Gilbert spiller den. Her brukes gitaren mer som komp for å få frem melodien i låtene. Tekstene blir også mye tydeligere og viktigere nå. «Just Take My Heart» skrev jeg på piano, og jeg leter bare frem grunnkordene når jeg spiller den på gitar i kveld, jeg prøver ikke kopiere Pauls gitarspill.
(Fra karaokebaren ljomer plutselig Dolly Partons «I Will Always Love You»).
– Åh – den låta har jeg faktisk sunget, på «Mr. Vocalist»-skivene.
– Ok, jeg tenkte å forskåne deg for dette spørsmålet, men siden du bringer det på bane – «Mr. Vocalist»-skivene. Hva i helvete var det for noe?!
– Det var i utgangspunktet Sony Japan som ville ha en amerikansk vokalist til å tolke japanske låter. Og det ble etterhvert 3-4 skiver i serien, siden det ble en kjempesuksess i Japan. Så det var en skive med japanske låter, en med låter som egentlig hadde kvinnelige vokalister – her kom «I Will Always Love You» inn i bildet, og et julealbum. Jeg hatet navnet «Mr Vocalist», men syntes jo det var litt stas også – Hey, jeg er Mr Vocalist! Yes! Så lagde vi en «Mr Rock Vocalist» også, men den synes jeg ikke ble så bra, men vi hadde noen fantastiske musikere på den – Richie Kotzen, John5, Marty Friedman… sprøtt. Poplåter fra 60-tallet med full gitarshredding!
– Men det bør vel poengteres at dette ikke er Eric Martin-skiver, selv om det står kun ditt navn og ansikt på coveret?
– Nei! Jeg bare sang de låtene jeg ble bedt om å synge, og hadde ellers lite jeg skulle sagt.
– Det kan man vel nesten si om den andre soloskiva di også, «I’m Only Fooling Myself» fra 1985?
– Jeg er veldig fornøyd med min egen vokalinnsats på den, men ja – men sjefen for plateselskapet lette frem låter som var lagd av låtskriverne til Tina Turner, hyret inn studiomusikere og ba meg synge inn disse låtene. Jeg prøvde å si at jeg var en låtskriver også, ikke bare en sanger, men han avfeide det med at jeg ikke var god nok enda. Den ble forøvrig produsert av Richie Zito, som jeg forgudet – og vi brukte omsider ham da vi lagde «Actual Size» – den andre Mr Big-skiva med Richie Kotzen. Og Richie & Richie ble så gode venner at de kjøpte hus rett ved siden av hverandre! Snålt!
– Du sang også en låt på en Rush-tributeskive, «Working Man» for noen år siden. Er du Rush-fan?
– Det er veldig lenge siden, kanskje et par år etter at Mr Big var support for Rush på en turné, så da var jeg supergira. Vi spilte sammen med Rush på «Presto» og «Roll The Bones»-turnéene, og de var alltid særdeles vennlige mot oss. Paul er massiv Rush-fan, så han hadde med seg alle LPene sine som han fikk signert. Det ble utrolig mange konserter med de, og på slutten av hvert show kom vi ut på scenen og spilte «In The Mood» med de. Neil Peart hadde et mindre slagverk ved siden av, som han pleide å spille soloen sin på, så Pat brukte det. Paul lærte seg gitarharmoniene, Billy tok bassen, og jeg sang andre vers. Hver kveld, flere av konsertene var på deres hjemmebane i Canada foran titusener av fans. Men en av favorittsangene mine som de spilte på den turnéen, var «Mission» – den var så vakker! Så da tilbudet om å spille inn en Rush-låt til denne tributeskiva kom, var «Mission» mitt førstevalg, som jeg spilte inn sammen med en multiinstrumentalist og produsent som heter Robert Berry. Det var ikke alle som liker den, og det kan jeg forsåvidt skjønne – jeg er meg, jeg synger med min stemme og høres ikke ut som noen andre. Jeg gir alltid 100 % av sjel og hjerte i vokalen min. Og en Rush-låt med soul-vokal blir kanskje ikke helt riktig. Så mange Rush-fans godtok ikke den. Men, det ville jo bare blitt enda verre om jeg hadde forsøkt høres ut som Geddy Lee!
– Nei, det er vel på tide å komme oss til klubben hvor du skal spille i kveld?
– Ja, la oss gå. Det tar vel bare et par minutter.
– Eric?
– Hmm?
– Hvorfor surkler det i skoen din når du går?
Les også: Eric Martin @ Buckleys, Oslo
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2015