Thin Lizzy er et av historiens mest suksessfulle og populære rockeband. I år er det femti år siden det hele ble startet i Dublin av Phil Lynott, Brian Downey og Eric Bell. Vi var så heldige å få slå av en prat med originale gitarist Eric Bell om oppstarten av bandet, Top of the Pops og når det egentlig var han ga seg i bandet han var med å starte.
Tekst: Glenn Knudsen
Eric Bell er født og oppvokst i Belfast og han opparbeidet seg i løpet av 60-tallet et rykte som en av de ypperste gitaristene på den grønne øya. Han spilte så vel en periode med Van Morrison og Them og på den tiden ble det ikke større enn det der borte. Så i 1969 skulle ryktet hans føre han sør for grensen til Irland og Dublin.
– Det som skjedde var at jeg spilte i et bluesband i Belfast som het Shades of Blue og en kveld spilte vi konsert sammen med en gruppe fra Dublin. Mens jeg pakket ned utstyret mitt etterpå kom vokalisten til bandet bort til meg og spurte om jeg kjente en gitarist ved navn Eric Bell. Jeg svarte at jeg var gitaristen ved navn Eric Bell og han kunne da fortelle at de hadde prøv å få tak i meg i månedsvis. Jeg spurte om de fortsatt var ute etter en gitarist og han sa da nei fordi denne kvelden var bandets siste konsert sammen. Han skulle fronte et nytt band i Dublin og han fikk adressen min i tilfelle de trengte en gitarist. Så en dag fikk jeg et brev fra han og jeg ordnet meg skyss ned til Dublin for å prøvespille for dem. Det var hundrevis av gitarister som hadde møtt opp, men jeg fikk jobben og jeg flyttet til Dublin uken etterpå.
Det Eric Bell ikke visste da han flyttet til Dublin var at han var på vei til å krysse stien til to herremenn ved navn Phil Lynott og Brian Downey, som da spilte sammen i bandet Orphanage. Eric Bell var da et kjent navn blant gitaristene i Irland og han skulle klare å få begge til å forlate bandet sitt og sammen starte det som skulle bli øyas første store rockeband, nemlig Thin Lizzy.
– Jeg hadde forlatt bandet jeg spilte i da jeg først kom til Dublin. Pengene jeg hadde spart opp forsvant fort og tiden begynte å renne ut da jeg traff på en kjenning fra Belfast som het Eric Wrixon. Sammen dro vi ned til O’Connell Street en kveld og der var det vel ni ulike nattklubber vi kunne ha gått på, men vi endte opp med å gå på Countdown Club. Etter at vi hadde hatt oss et par glass av husets billigste gin kom det plutselig et band på scenen. Det var Philip som sang og Brian Downey spilte trommer. Dette var før Phillip spilte bass, så det var trommingen til Brian Downey som gjorde at jeg la merke til bandet. De tok en pause halvveis gjennom settet sitt og av en eller annen grunn gikk gitaristen og bassisten og satte seg i baren, mens Brian Downey og Phil Lynott gikk i garderoben. Jeg snek meg bak til backstageområdet og banket på døren. De slapp meg inn og jeg sa at jeg het Eric Bell og at jeg var gitarist. De kjente til meg som gitarist, men de hadde sitt eget band og var ikke særlig interessert i å prate med meg så de ga meg et tips om å prøve The Zodiac – plassen å gå hvis man var ute etter å starte et band. Jeg sa takk og snudde meg for å gå ut av rommet da Philip ropte meg tilbake og spurte Brian Downey om han kunne tenkt seg å starte et band med meg. Brian sa nei, haha. Philip spurte igjen og denne gangen svarte han ja. Det var vendepunktet og bandet startet der og da egentlig. Det eneste kravet de hadde til meg hvis vi skulle starte band sammen var at Philip ville spille bass og at vi skulle spille noen av sangene som han hadde skrevet, noe jeg var helt med på.
– Navnet Thin Lizzy er jo et ganske så uvanlig og spesielt navn og et navn som man legger merke til, men hvordan endte dere opp med det navnet og hvor kom ideen fra? Jeg har hørt at det var ditt forslag.
– Etter den femte øvingen vår fikk vi vår første spillejobb og vi trengte et navn. Jeg brukte å lese disse tegneseriene som het «Beano» og «The Dandy». I et av dem var det en kvinnelig robot som het Tin Lizzie og jeg foreslo det navnet til de andre. De så på meg som om jeg var gal og ga klart uttrykk for at de syntes det var et fryktelig navn på et band. Men jeg forklarte at hvis vi forandret på stavingen og skrev Thin Lizzy så ville det se kult ut og folk i Irland ville fortsatt si Tin Lizzy fordi i Irland uttaler de ikke h’en i Thin. De godtok det og sånn tok vi navnet Thin Lizzy.
Etter å ha skaffet seg platekontrakt med Decca Records gikk turen til London. Debutskiva til Thin Lizzy ble spilt inn og utgitt i 1971, men gjorde ikke særlig stort inntrykk på noen – men de fikk en god del radiotid på grunn av en radiovert som tok dem under vingen sin fra første album. Det gjorde at de sakte men sikkert bygde seg opp en fanbase. Hva husker du fra innspillingen av debutskiven og mottakelsen?
– Ikke så mye, fordi vi var alle ganske høye under hele innspillingen. Da vi kom til studioet for å spille inn plata ble vi møtt av produsenten vår som het Scott English. Han var en amerikaner som vi viste hadde jobbet med en del kule folk så vi var gira på å jobbe med han. Philip spurte meg plutselig mens vi satt i studioet om jeg trodde Scott English ville ha noe imot det hvis han rullet en liten joint. Jeg sa at han fikk gå over å spørre, noe han gjorde og da tok Scott English opp en hel skoeske full av marihuana som vi kunne forsyne oss fra. Vi røykte oss skyhøye sammen med Scott og så begynte vi å spille inn plata. Vi hadde stort sett alt klart til å spilles inn uansett, så vi hadde god kontroll på alt vi skulle gjøre. Albumet gjorde ikke noe særlig for oss bortsett fra at Kid Jensen og John Peel spilte den på radioshowene deres, som var veldig populære på den tiden. Det samme gjaldt for den andre skiva vår som heller ikke gjorde noe særlig inntrykk bortsett fra at Kid Jensen fortsatt heiet på oss og spilte platene våre hele tiden.
– Etter den andre utgivelsen som du nevner heller ikke gjorde særlig mye for dere, så viklet dere bandet inn i prosjektet «Funky Junction», der dere spilte inn låter av Deep Purple. Et valg som jeg nesten må anta var et rent pengeprosjekt for Thin Lizzys del?
– Phil tok det tyngst av oss tre at platene våre ikke hadde slått an. Vi hadde reist fra Irland som det største bandet og kom til London der ingen visste hvem vi var eller brydde seg. Funky Junction var noe vi gjorde helt enkelt for pengene sin skyld, for å holde oss gående i London. Hvorfor de ønsket at vi skulle spille og gi ut hittene til Deep Purple aner jeg ikke den dag i dag, men de tilbydde oss £800 som var veldig mye penger på den tiden. Det morsomme med den plata var at Ritchie Blackmore kom for å se oss spille en kveld, men han hadde dratt før vi fikk hilst på han. Så dukket han opp fire dager senere mens vi var i studioet og øvet. Phil fortalte oss da at han hadde vært på besøk hos Richie Blackmore og han hadde spurt om de to skulle starte et band sammen. De skulle kalle det Baby Face og Ian Paice skulle også være med. Jeg og Brian så på hverandre og tenkte at det var «game over» for oss. Philip tenkte på det en stund, men bestemte seg til slutt for å bli værende i Thin Lizzy.
– Så kommer vi til 1972 og utgivelsen av «Whiskey in the Jar» som ble Thin Lizzys aller første hit og som den dag i dag spilles flittig over hele verden. Den sikret bandet stjernestatus og plass på legendariske Top of the Pops. Det paradoksale er at dere hadde forlatt Irland for å komme unna tradisjonell irsk musikk og så ender det opp med at det er akkurat den musikken som gir dere bandets første store hit. Hva skjedde der egentlig?
– Vi strevde med å få ting til i studio en dag og vi hadde tenkt å gi oss, men Philip insisterte på at vi skulle bli for vi hadde allerede betalt for studiotiden. Philip plukket opp en gitar og spilte litt mens jeg og Brian begynte å synge irske sanger bare for gøy. Etter en liten stund begynte vi å kjede oss så vi hev oss med på det Philip gjorde på gitaren, som til slutt ledet oss til «Whiskey in the Jar». Plutselig kom manageren vår inn med en ny forsterker til meg som jeg hadde ventet på og han hørte det vi holdt på med. Noen få uker fram i tid skulle vi gi ut vår første singel på Decca og trengte en B-side, så han foreslo at vi skulle ha «Whiskey In the Jar» som B-side. Vi gikk motvillig med på å gjøre det og den ble spilt inn der og da – uten bass. Gitardelene manglet og jeg brukte lang tid på å finne ut hva jeg skulle spille, men til slutt fikk jeg spilt inn gitardelene også. Den slo ikke an umiddelbart så vi sa til manageren vår at det var det vi sa kom til å skje. To måneder senere mens vi var på turne i Tyskland fikk vi et telegram om at «Whiskey in the Jar» var nummer tjue på hitlistene og at vi måtte komme hjem. Jeg husker ikke alt det som skjedde på den tiden med glede fordi jeg var begynt å gå litt i oppløsning på grunn av dopen og alkoholen, blant annet og et par ting i privatlivet mitt som hadde gått litt skeis. Alt dette skjedde på en gang og det ble litt for mye for meg. Det og være på Top of the Pops skulle vært det største i verden og jeg burde vært ekstatisk over å få oppleve det, men jeg var deprimert og ville vekk fra det hele. I dag er jeg stolt over «Whiskey in the Jar» og spiller den fortsatt med bandet mitt.
– «Vagabonds of the Western World» kom ut i 1973 og skulle bli det siste hele albumet Eric Bell gjorde med Thin Lizzy. Det var også det første albumet Thin Lizzy ga ut som gjorde at folk la merke til dem og plutselig viste alle hvem Thin Lizzy var. Føler du at dere som band og du som gitarist endelig hadde funnet sounden dere var ute etter i Thin Lizzy?
– Helt klart det beste og mest suksessfulle albumet. Når det gjelder både meg selv og bandet så hadde vi absolutt funnet den sounden vi var ute etter i Thin Lizzy. Jeg var ute etter en renere og fyldigere gitarsound til «Vagabonds of the Western World» og igjen måtte jeg sloss med teknikeren vår for å få ting som jeg ville. I motsetning til de to første gangene så ga jeg meg ikke før jeg fikk det nøyaktig som jeg ville og det er jeg glad for.
I likhet med de fleste andre band på 70-talet var det enkel tilgang til både alkohol og stoff, noe som drev mangt et band i avgrunnen. Når ting så som lysest ut for Thin Lizzy slet Eric Bell stadig mer med sine personlige demoner, som var drevet av nettopp sprit og dop. Så plutselig midt under en konsert var han borte, men det strides litt om når han egentlig var ute av Thin Lizzy. Kan han fortelle oss når han egentlig var ferdig i Thin Lizzy, sånn at vi kan legge den ballen død?
– Jeg hadde vært narkoman eller død hvis jeg ikke hadde gjort det jeg gjorde. Jeg hadde jobbet hele livet mitt for å komme dit jeg var, men prisen ble til slutt for høy for meg. Konsert var i hjembyen min Belfast på nyttårsaften 1973 og jeg hadde drukket tett hele dagen. Da konserten begynte var jeg helt ute av det og jeg hadde spilt kanskje fire sanger da det gikk opp for meg at jeg ikke ante hvor jeg var i sangen eller om jeg skulle spille en solo eller kanskje jeg allerede hadde gjort det. Jeg hørte plutselig en stemme i hodet mitt som sa at jeg var nødt til å komme meg vekk herfra og fra alt dette. Jeg hadde prøvd å få kontroll på ting mens jeg var i Thin Lizzy, men det var umulig med den tilgangen til alt mulig av dop og alkohol som vi hadde. Jeg sparket forsterkerne mine av scenen og gikk av, mens ingen egentlig skjønte hva som skjedde. Jeg dro hjem til foreldrene mine og sov der, mens bandet bodde på hotell. Dagen etter kom en av roadiene og fortalte meg at han måtte ta meg med til hotellet fordi manageren vår ville snakke med meg. Vi kjørte ned til hotellet og da vi kom dit ignorerte alle meg så jeg bare satte meg for meg selv. Plutselig kom beskjeden om at det var telefon til Eric Bell, så jeg reiste meg opp og gikk for å ta telefonen. Da jeg tok telefonen hørte jeg bare «Eric! Hva faen er som skjer der borte?” Han holdt på sånn i sikkert ti minutter før han beordret meg til å fullføre turneen. Jeg svarte at jeg ikke klarte det og at jeg ville gi meg i Thin Lizzy. Han spurte meg en siste gang om jeg var sikker på det jeg nå sa. Jeg sa ja og han bjeffet at Gary Moore skulle overta for meg og la på røret. Det var 1. januar 1974.
– På youtube ligger det opptak av at du spiller «Whiskey in the Jar» med Thin Lizzy på irsk TV i 1981, men var det den første gangen du spilte mad Phil og Brian etter at du sluttet?
– Etter at jeg sluttet i Thin Lizzy flyttet jeg tilbake til Dublin for å få livet mitt på rett kjøl igjen. Noen år senere fikk jeg en telefon fra Thin Lizzys management. De fortalte meg at Phil Lynott skulle spille inn en sang som heter «Song for Jimi» og at han ønsket å gjenforene Thin Lizzy Mk 1 for å spille den inn. De fløy meg over til London der jeg møtte Philip for første gang på sikkert tre år. Vi klemte hverandre og pratet litt om hvordan ting hadde gått og sånt. Vi spilte inn låten og den ble gitt ut ikke lenge etterpå. I årene fra jeg sluttet og til Thin Lizzy splittet opp spilte vi sammen fra tid til annen. Jeg spilte med dem på farvel-turneen som så ble utgitt som livealbumet «Life». Sirkelen ble på en måte sluttet da jeg fikk muligheten til å spille med Thin Lizzy igjen på den aller siste konserten.
– I år er det femti år siden Thin Lizzy ble startet og musikken deres er like populær i dag som den alltid har vært. Det er ikke mange band som kan si det samme og hvor kult hadde det ikke vært hvis det ble gjort en liten turné for å markere jubileumsåret.
– Det var snakk om å få til en verdensturne med Brian Downey og hans band og meg selv med mitt band for å feire femti år med Thin Lizzy. Jeg skulle ta de første årene og Brian Downey skulle spille sanger fra de årene jeg ikke var i bandet. Dette ble det pratet om så sent som i desember, men jeg har ikke hørt noe om det siden. Jeg har fått høre gjennom noen kilder at Brian Downeys management har sagt at han ikke kan gjøre turneen likevel. Jeg håper uansett vi blir enige om noe sånn at vi kan reise rundt å feire jubileet og at vi kan komme til Norge å spille for fansen vår der.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2019
