KScope
Men vi har både Geddy Lee og Alex Lifeson her, og sistnevnte har de siste årene drevet med et prosjekt ved navn Envy Of None sammen med Andy Curran (Coney Hatch), Alfio Annibalini og Maiah Wynne, og er nå aktuell med oppfølgerskiva “Stygian Wavz”, tre år etter den selvtitulerte debuten.
Forventer du ei skive som er i samme gate som Rush, eller Coney Hatch, for den del, vil du nok ikke få forventningene dine innfridd, for Envy Of None låter mer som The Cranberries eller Garbage, om vi skal trekke paralleller til andre artister. 2000-talls Marillion kommer også opp i minnet til tider, om man skal trekke veksler opp mot mer progressive artister, uten at dette skal ligge som en fasit i underbevisstheten. Wynne har en hypnotisk stemme, og med hennes underfundige måte å skrive tekster på, er det bare å la seg begeistre. Jeg har ved noen få anledninger beskrevet vokalister som ‘legger stemmen oppå pusten’, i mangel av et mer passende uttrykk, og tidvis har Wynne denne egenskapen. Legg denne stemmen oppå atmosfæriske uttrykk på såvel gitar og bass, som keyboards og trommer, og du har en oppskrift som fanger oppmerksomheten, til tross for at de mest fengende melodilinjene eller riffene uteblir. Faktisk oppfattes dette mer som en styrke enn en hemsko i dette tilfellet. Musikken ligger i førersetet, og man lar seg bare henrive av atmosfæren.
“Thrill Of The Chase” seilte raskt opp som en av favorittene på skiva, med et småfunky gitarriff som dufter av Andy Summers (The Police), og tidligere nevnte pustevokal fra Wynne. (Faktisk er det også et lite “wow” inni der som minner om Sting. Kan dette være tilfeldig, mon tro?) Groove er den også, noe man faktisk kan poengtere med hele utgivelsen; det er en aldeles fremragende groove i hele innspillinga. Lifeson har med hensikt holdt igjen på gitarsoloene, for ikke å gjøre Envy Of None til et soloprosjekt, men han skinner både her og der, kanskje spesielt på “Under The Stars” og “Clouds”, der han fyller rommene under Wynnes vokal. Aldeles nydelig!
“Stygian Wavz” er kanskje ei plate som behøver litt tid for å vokse på lytteren, men det anbefales å gi den noen runder, for den låter akk så mye bedre nå enn da jeg hørte den første gang.
4,5/6 Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 14. mars 2025
