Enslaved er definitivt et av Norges mest spennende band. Deres femtende plate «Utgard» viser et band som fortsatt er i utvikling. Dette forteller gitarist Ivar Bjørnson mer om i seneste utgave av Norway Rock Magazine. Denne artikkelen tar derimot for seg hvordan det hele startet.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Roy Bjørge
Denne høsten og vinteren får vi gjennom 12 episoder bli kjent med Enslaveds grunnleggere, Grutle Kjellson og Ivar Bjørnson og deres tidligste periode som band på Haugalandet. Dette fokuset er ganske naturlig da det er TV Haugaland som står bak serien «Heimvegen». Dag Olav Husås er skaperen av serien, som for de som ikke får inn TV Haugaland kan se nye episoder på Youtube hver lørdag.
– Det var på sett og vis ganske naturlig at jeg skulle lage en slik serie, siden jeg er gammel metal-kar og jobber i TV Haugaland. Akkurat nå passet det med finansiering, mulighet, tid og alt det der. Enslaved er det største metal-bandet herfra, kanskje til og med det største bandet herfra uansett sjanger, men det var mitt inntrykk at folk her omkring likevel vet fint lite om de. De spiller selvsagt vrang musikk, det er hverken folkelig eller lett fordøyelig for folk som ikke er spesielt musikkinteresserte, så det er ikke noen selvfølge at alle skal ha detaljkunnskap om bandet. Da får jeg heller gjøre mitt for å bidra til å endre litt på det, og så er det også min påstand at selve historien om Enslaved er såpass interessant at hvilken musikkstil de spiller blir mindre viktig i sammenhengen.
– Finansiering ja, hvor hentet du det?
– Medietilsynet mottar søknader og gir støtte til diverse produksjoner hvert år, og denne gangen var jeg så heldig at min idé fikk gehør.
– Det er ingen tvil om at «Heimvegen» er forseggjort. Du har vært i Notodden og snakket med Trym Torson, i Bergen og snakket med Torgrim Øyre. I tillegg har du interessante personer som Demonaz, Harald Fosberg og ikke minst lokale Johnny Angelund som alle kan mye metalhisorie og har mye på hjertet.
– Jeg skulle helst ha reist mye lenger enn det, men det satte koronaen en solid stopper for. Jeg skulle gjerne vært utenlands for å intervjue ymse relevante folk, og også fulgt Enslaved på tur, men der ble jeg altså tvunget til å tenke annerledes. Jeg så vel ikke for meg så mye som 12 episoder da vi var på planleggingsstadiet, men jeg gjorde jo noen forhåndsintervjuer med de sentrale aktørene på telefon og skjønte raskt at her var det mye godt materiale å ta tak i. Det jeg kanskje ikke tilstrekkelig tok høyde for var akkurat hvor gode Grutle og Ivar ville være på kamera, og hvor mye gull de kom til å levere. Slik jeg har bygd opp serien, så er det meste basert rundt og bygd videre på det jeg kaller hovedintervjuet, som er den settingen hvor Ivar og Kjetil sitter sammen på Høvleriet i Haugesund. Det var det første opptaket vi gjorde, og basert på de spørsmålene jeg hadde på forhånd, så tenkte jeg at det intervjuet kanskje kom til å bli en time langt, men sånn som gutta leverte endte det opp med å bli fire timer langt. Så allerede der skjønte jeg at dette kom til å bli litt mer omfattende enn jeg hadde tenkt, men på en bra måte.
– Vi blir godt kjent med Ivar og Grutle og oppveksten deres. Som oftest ser vi Enslaved snakke promo om en ny plate. Hvor godt kjente du egentlig til dem i forkant? Serien kunne jo blitt svært traurig om dette var personer som knapt ville åpne munnen om annet enn nåtid.
– Jeg kjente de ikke personlig, men jeg har da fulgt litt med på Enslaved og norsk metal generelt i noen år nå, så jeg visste for så vidt at de er gode til å snakke for seg. Jeg ble likevel positivt overrasket over hvor åpne de var foran kamera, og hvor mye humor og selvironi de leverte. Jeg har jo gått for en ganske nedpå, jordnær stil på dokumentaren, så akkurat det passet meget bra. Det har blitt laget relativt mange dokumentarer hvor ting pakkes inn i mystikk, og folk fremstilles nesten som karakterer i en film mer enn vanlige mennesker til tider, spesielt når det gjelder band tilknyttet black metal, og jeg tenkte at det var mer interessant å gå i motsatt retning, og det var uansett det som falt meg mest naturlig.
– Jeg har selv jobbet i lokal TV, hvor du får en formiddag til å smøre sammen et innslag som ideelt sett burde vært sendt i går. Hvordan så din arbeidsdag ut når det kom til å jobbe med serien kontra dagsaktuelle nyhetsinnslag?
– Pluss-siden av det du nevner der er jo at man lærer seg å jobbe effektivt og planmessig. Tidspress er det alltid, men redaktøren min Karen Hesseberg har gitt meg tiden jeg har trengt, og så handler det litt om å jobbe smart også. Men det er klart, det er mye som skal gjøres. Jeg ser på rulletekstene til andre dokumentarer hvor det er en drøss med folk som har vært med på å lage greiene, mens jeg bare har vært meg, haha.
– Når episodene legges ut for verden utenfor hauglandet hver lørdag oppnår de kjapt flere tusen views.
– Det er veldig hyggelig. Jeg visste jo at dette kom til å bli en serie for Enslaved-fans og metal- og musikkinteresserte folk fra hele verden, og ikke bare for middels interesserte vanlige folk på Haugalandet, så det var hele tiden en tanke om å få tekstet greiene på engelsk og hive det på Youtube. Og så har det vært spennende å se hvordan monsteret har utviklet seg da, det har jo totalt overtatt Youtube-kanalen til TV Haugaland. Noe som gir seg artige utslag som at det sitter folk i Brasil og Tyskland og trykker like på innslag om lokalpolitikken i Bokn. Det å tekste tok mye mer tid og var vanskeligere enn jeg trodde, oversetterfaget har fått fornyet respekt fra meg. Men det var viktig selvsagt, de er jo et band med en internasjonal fanbase, og det føltes ganske bortkastet å ikke skulle gi alle en mulighet til å få dette med seg. Så har jeg fått noen forespørsler om det ikke kunne tekstes på spansk også, men der må jeg dessverre melde pass altså. Jeg kunne jo kjørt en variant med mye «Hola amigo» og «Uno cerveza, por favor» selvsagt.
– I «Heimvegen» ser vi opptak av den første konserten med forløperen Phobia. Alle medlemmene i denne besetningen samles i en av episodene. Foreldrene til Grutle og Ivar er med, samt involverte på det gamle øvingslokalet på Slaktehuset. Og ikke minst veldig mye gamle opptak. Hvordan fikk du samlet alt dette, og ikke minst, hvordan fikk du alle med?
– For å ta det siste først, så var Grutle veldig behjelpelig med å ta kontakt med de fleste sentrale aktørene for å sjekke om de var interesserte i å være med, og fikk ja fra alle, så akkurat det gikk jo veldig greit. Noen intervjuer utgikk pga korona og reiserestriksjoner, og noen få andre personer takket nei, men alle de sentrale er med. Det er klart at det var viktig for meg å få med f.eks. Trym, som er helt sentral i den perioden jeg tar for meg, altså årene hvor bandet holdt til på Haugalandet før de flyttet til Bergen i ’96-’97.
Mange har hjulpet meg mye med å få samlet inn materiale, både blodfans fra inn- og utland og bandmedlemmer selv, og et par samlere. Alle står i takkelisten til serien. Og så har det blitt en del tråling av internettet på egenhånd også da.
– Hvordan ble prosjektet tatt i mot av Enslaved selv?
– De var positive hele veien egentlig. Du får nesten spørre de hva de tenkte, men de stilte da opp på alt jeg ba de om og svarte på alt jeg spurte om, og det virker i hvert fall som at de er fornøyde med resultatet så langt.
– Jeg synes det er artig å diskutere arv og miljø innen musikk. Du er oppvokst på østlandet, spilt stygg «asfalt»-thrash i Oslo og flyttet til det episke vestland. Vil du si det er naturlig at Enslaved låter som de gjør når du når har vært gjennom hele oppveksten deres?
– Jeg mener absolutt at man kan kjenne igjen soundet til noen band ut fra hvor de kommer fra. Som du nevner, den mer møkkete «asfalt»-estetikken kommer gjerne fra Oslo-traktene, og de mer episke greiene fra Vestlandet. Samtidig kommer det mest storslagne bandet av de alle fra Jessheim da, så ingen regel uten unntak. Når det gjelder Enslaved, så gjør Ivar seg noen betraktninger rundt dette i dokumentaren også, mens han skuer utover sitt barndoms Etne.
– Du har bakgrunn fra thrashband som Lobotomized og Vesen og er nå plateaktuell med progbandet Ring Van Möbius. De to siste er jo band som liker å skape et variert utrykk. Hva betyr Enslaved for deg? Jeg vil anta at den tidligste perioden kanskje ikke er den du finner mest spennende?
– Jeg heier jo på alle band som tar sjanser og tør å prøve noe nytt da, jeg tenker det er måten å holde musikken i live på på sikt. Jeg pleier å si at min favorittskive av Enslaved er «Eld», litt fordi der begynte de å ta noen sjanser, noe de også fortsatte med å gjøre i etterkant, men jeg liker jevnt over noe fra de fleste skivene deres egentlig. Jeg liker ikke alt, men det er alltid noe interessant. Jeg liker kompromissløsheten deres, og at de 15 skiver ut i karrieren fortsatt er musikalsk nysgjerrige og eventyrlystne. De fleste sammenlignbare band har begynt å repetere seg selv for lenge siden.
– Det meste i 2020 har blitt påvirket av covid-19, noe jeg som seer ikke kan si jeg legger merke til i denne serien. Var det likevel noen covid-begrensninger i dette arbeidet?
– Jeg var ganske oppmerksom på at jeg ikke ville at denne serien skulle kunne dateres til 2020 pga. covid i særlig grad. Det er et par hilsener med albuen og sånt inni der, men vi klarte heldigvis å styre unna det verste. Det ville tatt fokuset vekk fra serien, slik jeg ser det. Spesielt ville det blitt distraherende noen år frem i tid når covid-krisen er over. Jeg vil at serien skal være mer tidløs og at man skal kunne se på den i f.eks. 2025 og tenke på Enslaveds tidlige historie på 90-tallet, og ikke på covid fra 2020.
– Jeg må si serien er veldig lærerik for en detaljenerd som elsker norsk ekstrem metal og dens historie.
– Jeg har lært mange artige små detaljer ja, som musikknerd er det halve moroa med å jobbe med dette. Bare vent til episoden om den første USA/Mexico-turnéen deres kommer, den er gull!
– Er et slikt prosjekt noe som har stått på ønskelista lenge for en TV-ansatt musiker, og er dette startskuddet på flere lignende prosjekter?
– Idéen har jeg i hvert fall hatt lenge, men av forskjellige grunner har det bare ikke vært så aktuelt tidligere. Jeg har egentlig ikke tenkt så mye bortenfor denne produksjonen. Jeg får få denne i havn først, og så får vi se hva som skjer.
– Og apropos fritid, ble dette et lidenskapelig musikkprosjekt som spiste mer av fritiden enn tenkt?
– Alt er gjort i arbeidstid, men det har likevel vært et lidenskapelig musikkprosjekt.
– Enslaved skal selvfølgelig få komme med sine inntrykk, men vi kan jo avslutte praten med Dag Olav og høre om hvordan det står til med han som musiker i disse tider. Seneste Ring Van Möbius er jo anmeldt i seneste Norway Rock Magazine. Skal være ærlig på at jeg ville gitt «The 3rd Majesty» litt mer enn redaktør Larzens 3,5/6, men han kan mer om progsjangeren enn meg må sies.
– Ai, ser man det. Det tror jeg kanskje er den laveste vi har fått, heldigvis. Akkurat nå har vi en litt rotete overgangsperiode med at man promoterer den skiva og gjør noen konserter, samtidig som man så smått begynner å for alvor se på de nye idéene til den neste skiva. Personlig er det låtsnekrings-perioden som er den klart beste med å spille i band, så det blir mye kos på øvingslokalet utover vinteren.
– Som et av få band er Enslaved på en liten Norgesturne på tampen av året. Bassist og vokalist Grutle Kjellson tar seg likevel tid til noen refleksjoner rundt «Heimvegen».
– Vi synes serien har blitt veldig bra! Flott med en serie som har fokus på selve historien vår og ikke går i sensasjonsfella og søker å sakse oss inn i det sedvanlige «Mord og kirkebrann» narrativet.
– Hva tenkte dere da ideen ble presentert?
– For å være ganske ærlig så tenkte vi «Jøss, dette var jo en hyggelig forespørsel, lokal-TV og sånn. Jaja, vi kan jo sikkert det for å være greie..» Haha, vi så ikke for oss det dypdykket det har blitt da!
– Hvordan var det å se igjen gamle plasser som Slaktehuset samt gamle videoopptak?
– Du, det var ganske så fett det. Nå har vi jo blitt såpass gamle gubber, at vi ser på dette med en viss avstand og selvironi. Som 47-åring er det heldigvis ikke lenger så veldig flaut å snakke om den 17 år gamle versjonen av seg selv, for å si det som sådan. Mange av disse stedene og ikke minst folkene har vi ikke sett på nærmere 30 år heller, så det var ganske så stas skal jeg si deg! Innpå trivelig og innafor!
– I serien samles hele Phobia. Av de fem medlemmene ble kun Ivar og Grutle med videre til Enslaved.
– Det var ganske så kult! Tror ikke vi har vært samlet alle mann etter vi var backstage etter vår siste konsert i juni 1991! Jeg har hatt kontakt med både Hein Frode og Snorre mer eller mindre i alle år, men Kai var det veldig lenge siden jeg hadde prata med.
– Det virket ikke som det er noe Dave Mustaine-bitterhet over de som ikke fikk bli med i Enslaved. Kanskje ikke så rart, strengt tatt var vel Hein Frodes band Theatre Of Tragedy en periode hakket mer populære enn dere.
– Hehe, nei det kan du si. Det var aldri noe bitterhet den gangen vi skilte lag heller. Ikke som jeg kan huske. Hein Frode flyttet til USA, og til Stavanger når han returnerte til landet. Han hadde jo en fin karriere med TOT, som du nevner, også ja. De var nok en god del hakk mer populære enn oss nedover i Europa, og de var jo også veldig tidlig ute med den goth metal pakken som jo ble svært eksempelvis i Tyskland. Kai gikk hen og startet Galaxee, som gjorde det skarpt på Dance eller Trance eller hva det nå heter, hehe. Snorre på sin side, sluttet rett og slett med musikk og Phobia ble hans siste band.
Dybdeintervju med Grutle i nyeste nummer av Norway Rock Magazine, i bladhyllene på Narvesen nå, samt et arkivintervju med Ivar fra 2017 her!