Lørdag 19. oktober 2024
Hele tretti år er det siden bandet debuterte og selv om mye har forandret seg siden 1994 og bandet har utviklet seg i andre musikalske retninger, var det ingen som helst tvil om at fansen ikke har glemt hvordan det hele startet og at forventningsnivået var skyhøyt på Rockefeller denne kvelden. Så ble det en verdig markering?
Jeg skal ikke påberope meg å være en ihuga black metal-fantast, men god musikk er god musikk uansett sjanger. Og Enslaved har helt siden “Isa” i 2004 fascinert meg. Siden har bandet levert det ene majestetiske og innovative albumet etter det andre, og spesielt er det nok de progressive og atmosfæriske elementene i låtene og lydbildet deres som kryper innunder huden på meg. Men nå skulle det bli andre boller, og det var debutalbumet som var i fokus. En skive som for mange av fansen er selve essensen og den hellige gral. Vel, så hadde jeg hørt gjennom skiva omstendelig i forkant, men jeg var overhodet ikke forberedt på det som traff meg på Rockefeller denne kvelden. Det var som å få en knyttneve i magen, og jeg er fullstendig klar over at den legendariske Pytten i sin tid produserte skiva og at den rangeres høyt hos den gjengse black metal fantast med respekt for seg selv. Men dette låt nesten helt utenomjordisk og for en lyd! Og ikke minst for en fremføring! Jeg kan med hånda på hjertet si at dette er noe av det beste jeg har sett og hørt på svært lenge.
Anført av de eneste gjenværende bandmedlemmene, Ivar Bjørnson og Grutle Kjellson, ble kvelden en eneste stor parademarsj eller berserkgang om du vil. Langt dårligere var heller ikke bandets “nyere” medlemmer, hvor spesielt trommepisker, Iver Sandøy, virkelig fikk vist hva han er god for. Nå er vel ingen av låtene til Enslaved lette å spille, hverken teknisk eller rytmisk, og dette var intet mindre enn imponerende å være vitne til live. Jeg har sett Enslaved flere ganger, men da i nyere tid og slik sett var det en stor opplevelse å suge inn hele atmosfæren og dynamikken de klarte å skape med sin langt råere låtmaterie og uttrykk fra debuten. Under “Midgards Eldar” kjentes det ut som om øret ble frivillig voldtatt med en q-tips og all ørevoksen forsvant. For min del var det nok albumets siste spor “Norvegr” som gjorde størst inntrykk med Håkon Vinjes lekende og delikate synthpartier brytende mot bølgene fra resten av besetningen på byrdingen ved navn Enslaved. Det var nesten som om du kunne kjenne lukta av mjød, ramsalt sjø og våte skinn. Men bandet ikke ga seg ikke med det og serverte også noen bonuslåter bare for å gi feiringen et avsluttende klimaks. Til stor glede for et meget entusiastisk og dedikert publikum. Og ikke minst fikk jeg for min egen del et gledelig gjensyn med “Isa”, og jeg ble alt annet enn iskald for å si det på den måten.
Kort oppsummert ble det uten tvil en verdig og majestetisk 30-års feiring med et fantastisk dyktig band på scenen. I likhet med publikum så det ut til at de storkoste seg og det virket nesten ikke som om de hadde lyst til å avslutte kvelden de heller… 5,5/6
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Trym Eide